I Baldur’s Gate 3 vinker en bugbear en horde gobliner mot porten til Smaragdlunden. Bak ham dukker det opp et stort troll, og to gigantiske edderkopper skynder seg ned en sti for å slutte seg til kampen. Etter at drowen Minthara har gått opp på avsatsen for å lede slaget, kan man høre et kor av metallklirr når goblinene rister med de rå våpnene sine i luften. Så vender all oppmerksomhet seg mot Zevlor. Som leder for tieflingsene som nå er tvunget til å forsvare seg, begynner Zevlor å holde en samlende tale. «Jeg vet at dere alle er redde … men jeg vet også at dere har kjempet hele livet,» roper han mens den inspirerende musikken begynner å svelle.
Plutselig føles det som om jeg befinner meg i en scene hentet rett fra Ringenes herre: De to tårnene, men i stedet for en hær av orker er det gobliner, og i stedet for at kong Theoden taler til folket sitt ved Helmsdjupet, er det Zevlor som står foran en mengde tieflings. Med nesten 400 timer bak meg og flere runder i Baldur’s Gate 3 så langt, kan jeg ikke helt tro at det har tatt meg så lang tid å oppleve dette. Hvem skulle ha trodd at et eneste avvik fra den velprøvde metoden min for å rydde goblinleiren ville føre til at jeg havnet midt i en Ringenes Herre-lignende kamp med mye på spill. Det ville vært episk hvis det ikke var for det faktum at jeg ikke kan riste av meg skyldfølelsen over at dette i det hele tatt skjer.
Dobbeltspill
(Bildekreditt: Larian Studios)
Etter å ha startet rundt seks forskjellige gjennomspillinger siden jeg fikk tak i Larians RPG i år, bestemte jeg meg for at det var på høy tid at jeg gjorde ting litt annerledes under en bestemt questline. Når det gjaldt å bli kvitt goblinlederne i leiren i første akt, hadde jeg alltid gjort akkurat det. Det hadde nesten blitt rutine for meg å angripe alle tre lederne under dekke av å være en ivrig tilhenger av Den absolutte.
Når alt kom til alt, hadde jeg lært av en av de største feilene jeg hadde gjort i min aller første runde, og min høyeste prioritet var alltid å sørge for at tieflingsene var trygge. Så hver gang jeg skulle snakke med Minthara, endte det alltid på samme måte: Jeg kjempet mot drow-nattvergen der og da i stedet for å hjelpe henne med å finne lunden. Når alle lederne var beseiret og leiren ryddet, dro jeg tilbake for å feire at alle hadde kommet uskadd fra det.
Frelseren
(Bildekreditt: Larian Studios)
Baldur’s Gate 3s mest utfordrende trofé er også det mest moralsk givende.
Jeg har alltid vært overbevist om at dette var det beste utfallet, men en dag, under en ny runde som Warlock, fikk jeg en idé. Det var som om en lyspære gikk opp for meg, og jeg klarte ikke å riste av meg spørsmålet som plutselig hadde dannet seg i hodet mitt. Jeg har alltid visst at Minthara er en mulig følgesvenn hvis du velger en bestemt rute, men etter å ha hørt om ofrene som må gjøres når det gjelder tieflings, har jeg likevel ikke klart å få meg selv til å satse på det.
Men hva om det fantes en måte å få henne over på min side – i hvert fall midlertidig? Selv om det gjorde meg engstelig, hva ville skje hvis jeg fortalte henne hvor lunden var, for så å vende meg mot henne senere? Ville det i det hele tatt være et alternativ? Kunne jeg fortsatt gjøre det rette for tieflings hvis jeg valgte denne veien? Med tanke på hvor mange valgmuligheter Baldur’s Gate 3 gir, var jeg ganske sikker på at jeg kunne det, og jeg måtte bare teste det ut og se hva som skjedde.
(Bildekreditt: Larian Studios)
Nå var jeg fast bestemt på å lure Tieflings for deretter å lure Minthara som om jeg var med i en slags fantasy-episode av 24, og alt jeg trengte å gjøre var å sette i gang. Det føltes helt feil å velge dialogalternativet for å avsløre hvor lunden befant seg, og reaksjonen fra Karlach fikk meg umiddelbart til å tvile på avgjørelsen min i et lite øyeblikk. Heldigvis var det et svar jeg kunne gi til min iltre følgesvenn, og det gjorde meg mer overbevist enn noensinne om at jeg kunne spille dette på min måte, og jeg kunne forsikre henne om at jeg hadde en plan for å hjelpe tieflingsene – for det hadde jeg virkelig. På det tidspunktet tenkte jeg også at hvis det hele gikk fryktelig galt, var det ikke noe en eldre lagring ikke kunne fikse.
Etter at jeg hadde avslørt lundens beliggenhet for Minthara og advart Halsin om det forestående angrepet, var det bare å ta en lang hvil og våkne opp for å ta konsekvensene … og forsøke å sette planen min ut i livet. Da Minthara instruerte meg om å drepe Zevlor og åpne porten, innså jeg at jeg absolutt kunne sette planen min ut i livet. Jeg nektet henne rett og slett, og belønningen var en kamp i Ringenes Herre-stil der jeg ble satt opp mot styrkene hennes.
Likevel fikk jeg dårlig samvittighet da en tiefling jeg tidligere hadde snakket med, døde i kampens andre runde i klørne på en edderkopp. Dette hadde ikke behøvd å skje – det visste jeg altfor godt fra tidligere runder. Dette kunne vært unngått, noe som fikk meg til å føle tyngden av hvert eneste dødsfall. Selv om jeg fortsatt forsvarte lunden, ble følelsen av tap ikke helt dempet av den kule kampen jeg aldri hadde opplevd før. Men hvis jeg ikke hadde prøvd en ny måte, hadde jeg gått glipp av en av de mest episke scenene før en kamp. Av og til kan det lønne seg å gå en vanskeligere vei, men hvis jeg vil redde alle tieflings, holder jeg meg kanskje til den metoden jeg kjenner i fremtiden.
Karlachs hjertesorg i Baldur’s Gate 3 talte direkte til min egen isolasjon, og det tok meg fullstendig på senga.