Det er Barbenheimers sommer, også kjent som filmhistoriens heteste double bill. Den består av Oppenheimer, Christopher Nolans biografi om atombombens far, og Barbie, en dristig, rosafarget blockbuster fra Greta Gerwig, som vises etter hverandre. Mange har hevdet at denne duoen utgjør et usannsynlig, men passende par; polare motsetninger med overraskende felles temaer.
Men det finnes en annen film som gikk på kino i sommer, og som passer enda bedre sammen med Barbie: Wes Andersons Asteroid City. La oss begynne på overflaten – begge filmene har en særegen visuell stil med sterke farger og levende, intrikate produksjonsdesign, som brukes til å betegne bosetninger som er isolert fra verden rundt seg.
I Andersons film er det Asteroid City, en avsidesliggende ørkenby med 87 innbyggere, som oversvømmes av en gruppe «junior stargazers and space cadets» i forbindelse med en astronomikonferanse. I Barbie er det Barbie Land, en utopisk klynge av drømmehus der alle Barbie har den beste dagen noensinne. Det vil si, helt til Stereotypical Barbie (Margot Robbie) begynner å få ustyrlige tanker om døden.
Ingen av disse stedene føles ekte, og både Asteroid City og Barbie tar et oppgjør med sin egen kunstighet. I Asteroid City er det gjennom sin narrative innramming – historien om Augie, Woodrow og co. som vi ser, er egentlig et skuespill, skrevet av Conrad Earp (Edward Norton), og den «virkelige verden» er i svart-hvitt, satt opp mot ørkenens technicolor. «Asteroid City finnes ikke», sier Bryan Cranstons programleder i begynnelsen av filmen, og etablerer dermed en uklar grense mellom fiksjon og virkelighet. I Barbie er det skillet mellom Barbieland og den virkelige verden som blir bokstaveliggjort gjennom Barbies (og Kens) reise mellom de to – med bil, båt, fly, tandemsykkel, bobil, snøscooter og rulleskøyter.
Mens Barbie tenker på døden, står sorgen i sentrum av Asteroid City. Når en av de yngre stjerneskuerne, Woodrow Steenbeck, også kjent som Brainiac (Jake Ryan), ankommer byen sammen med sine tre yngre søstre og faren Augie (Jason Schwartzman), finner vi raskt ut at den nybakte enkemannen og krigsfotografen fortsatt ikke har fortalt barna at moren døde, tre uker etter hendelsen.
(Bildekreditt: Warner Bros.)
Også Barbie må forholde seg til sin egen dødelighet. Mot slutten av filmen stiller hun spørsmål ved sin fremtid som dukke, uttrykker et ønske om å være noe mer enn bare «en idé» og funderer over livets potensial som menneske. «Mennesker har bare én slutt», advarer Barbie-oppfinneren Ruth Handler (Rhea Perlman) henne. Hun aksepterer likevel skjebnen sin.
En forestilt fremtid henger også over Asteroid City. Mot slutten av filmen stormer skuespilleren som spiller Augie i teaterstykket, av scenen midt i forestillingen og beklager overfor regissøren at han ikke «forstår» stykket. Da han er på vei ut for å ta en røykepause, møter han en skuespiller som opptrer på naboteateret, og som også skal ta seg en røyk – tilfeldigvis spilt av Robbie. Robbies rollefigur skulle egentlig spille Augies avdøde kone i teaterstykket, men rollen ble kuttet ut, og i et avvæpnende og ømt øyeblikk resiterer de to replikkene fra scenen sammen.
I begge filmene er det en tristhet som preger hovedpersonene. «Everything’s connected, but nothing’s working», sier Tilda Swintons forsker i Asteroid City om utstyret sitt, men denne uskyldige replikken oppsummerer begge filmene. Det kunstige er en form for fornektelse og en måte å takle sorgen på, som begge karakterene må legge bak seg for å komme seg videre, enten det er Barbie som starter et nytt liv i den virkelige verden eller Augie som kjører bort fra Asteroid City.
Men det er forbindelsene til andre som holder dem sammen – Barbie med mennesket Gloria (America Ferrera) og hennes tween-datter Sasha (Ariana Greenblatt), og Augie med den reserverte A-listeskuespilleren og medforelderen Midge (Scarlett Johansson). Forholdet mellom Barbie og Gloria overlever filmen, men det gjør ikke forholdet mellom Augie og Midge – hun forlater Asteroid City uten å ta farvel, og etterlater ham en postboks som eneste ettersendingsadresse.
Det Augie til slutt har igjen, er sønnen Woodrow. I likhet med Gloria og Sasha heles et anstrengt forhold mellom foreldre og barn, sakte og forsiktig, gjennom en unormal felles opplevelse: henholdsvis å gjenopprette orden i et samfunn av levende dukker og et nært møte av det tredje slaget. Selv om disse to filmene ikke har så mye til felles ved første øyekast, finner man en melankolsk ømhet i begge. Og et overraskende fengende musikalnummer.
Barbie er på kino nå. Hvis du vil vite mer om filmen, kan du sjekke ut resten av dekningen vår:
- Alle Barbie-påskeeggene du kanskje har gått glipp av
- Greta Gerwig om Narnia-filmene sine
- Greta Gerwig om en potensiell Barbie-oppfølger
- Derfor er Barbie og Oppenheimer den perfekte dobbeltfilmen
- Barbenheimer: dagen da kinoen stod stille
- En komplett oversikt over alle Barbie-filmene som kunne ha blitt til noe