Da jeg lastet inn i en Avatar: Frontiers of Pandora-demo for første gang, var jeg forberedt på å føle meg litt fortapt. Det jeg ikke var forberedt på, var en gigantisk, blomstrende verden som, i likhet med min flygende ikran Carol, for det meste ville holde meg på armlengdes avstand.
Som en av få åpne verdener blant de kommende Ubisoft-spillene kan man forvente et stort kart, og det samme gjelder alt som følger med. Jeg snakker om en flora og fauna som stemmer overens med historien, grønne enger og tette regnskoger, og alle slags utrolige dyr som lurer i dette visuelt imponerende FPS-spillet. Men mens jeg strever med å orientere meg i dette overflodslandet, blir jeg bekymret over at utvikleren Massive Entertainment har klart å innlemme alle triksene i den åpne verdenshåndboken, bortsett fra det viktigste.
Velkommen til jungelen
(Bildekreditt: Ubisoft)Utenfor denne verdenen
(Bildekreditt: Bethesda/Motrionresque)
Noen av de beste open world-spillene byr på vidstrakte landskap med tilsynelatende uendelige muligheter.
Avatar: Frontiers of Pandora er et vakkert spill å gå seg vill i, og det er veldig enkelt å gjøre det. Det er ikke alltid en kompliment, siden det er et oppdrag i seg selv å finne veien til oppdragsområdene takket være mangelen på kartmarkører. Jeg har nettopp landet i Pandora, og oppdragsinstruksjonene mine peker meg «sørvest» for diverse steder jeg aldri har hørt om, i et område som ifølge kartet mitt ser ut til å være godt og vel 6 kilometer unna. Jeg trekker på skuldrene og bestemmer meg for å sanke frukt i stedet.
Muligheten til å fortape seg i Pandora og komme helt ut på et sidespor er ifølge Magnus JansÈn, kreativ leder i Massive, «et tegn på suksess i et åpent spill som dette. Det er fordi historien venter på deg». Det har han ikke helt feil i – dette er virkelig et massivt actioneventyr i en åpen verden, fylt med tilfeldige møter og vennligsinnede eller fiendtlige skapninger som du beveger deg gjennom, og det vedvarende avtrykket fra Assassin’s Creed Mirage gjør at jeg ikke har noe imot å ha et kompass i stedet for et minimap. Det føles imidlertid som et feiltrinn å gå seg så vill i denne grønne lekeplassen at jeg sliter med å finne tilbake til oppdragsområdene.
Hvis du ikke har noe imot gjemsel- og lekeleken i jakten på oppdragene dine, kan Pandoras verden likevel føles overveldende. Lilla prikker markerer viktige ting å undersøke, men de forsvinner fort i det visuelle virvaret. Øynene mine farer over skjermen mens jeg prøver å få med meg alle blomstene, fargene, plantene, bladene, trærne, gresset og innsjøene foran meg – og vent, er det en dinosaur?
(Bildekreditt: Ubisoft)
«Den er veldig reaktiv», sier JansÈn om Pandoras ugjennomtrengelige natur. «Det er all faren og skjønnheten, men også på et høyere nivå finnes det en etos i Avatar som handler om bærekraft og om å ta vare på moder natur. Handlingene du utfører, er mer skånsomme, og det påvirker hvordan du behandler dyrene.» Jeg har lyst til å se og oppleve alt sammen, men tiden er knapp under denne korte forhåndsvisningen, så jeg fortsetter for å få mitt første møte med et pandoransk dyr.
Da jeg klatrer opp i ikranens hønsegård og knytter bånd med min bevingede følgesvenn Carol, er jeg lettet over å ha funnet en løsning på mobilitetsproblemene mine. Det føles intuitivt og smidig å fly i Frontiers of Pandora, selv med tastatur- og musekontroller, og det endrer definitivt måten jeg spiller spillet på fremover. Det er langt mindre skremmende å takle villmarken sittende på en ikran, men selv om landskapet er rikt og levende, risikerer Avatar: Frontiers of Pandora likevel å isolere spilleren midt i det.
Det nysgjerrige spenningsforholdet mellom å ville utforske og å komme seg til oppdragsstedet er desorienterende på en måte jeg ikke har opplevd i andre åpne spill. Jeg blir forfulgt av en følelse av forvirring, og jeg klarer ikke å finne ut om mangelen på veiledning er forfriskende eller bare irriterende. Men fra et narrativt perspektiv virker det i hvert fall som om det er tilsiktet.
Å bli listig
(Bildekreditt: Ubisoft)
Akkurat som vår egen Joe Donnelly sa i sin hands-off-forhåndsvisning tidligere i år, skriver sammenligningene med Fallout 4 og Far Cry 3 seg selv. Frontiers of Pandora er kanskje ikke den postapokalyptiske ødemarken fra forlagets tidligere prosjekter, men for den nylig reformerte Na’vi-foreldreløse Na’vi-en som har blitt RDA-fange, er det like mystisk.
JansÈn beskriver karakteren vår som «et barn av to verdener, men helt ukjent med [sitt] eget hjem», noe som gjør at «spilleren og spillerkarakteren står på like mange ben» når det gjelder å forstå Pandora. Dette er en av fordelene med at Massive har unnlatt å bruke kartmarkører: Uten særlig mye veiledning føler jeg meg virkelig som en forvirret outsider i en fremmed, ny verden.
Den åpne verdenen betyr handlefrihet. Det betyr spillerkontroll, det betyr at jeg er fri til å gjøre hva jeg vil, og jeg trenger ikke å danse etter deres pipe, onde spillprodusenter.
Magnus JansÈn (Massive Entertainment)
Det er en sensorisk virvelvind fra første stund. 3D-surroundsound gir meg retningssignaler midt i det visuelle angrepet, og varsler meg om dyr som passerer eller fiendtlige RDA-droner i nærheten som jeg kan skyte ned. Etter litt prøving og feiling viser det seg at det merkelige plantelivet på Pandora til tider kan være nyttig; å løpe gjennom sporeskyer gir midlertidige bevegelsesforbedringer, mens andre stønner nysgjerrig og brenner rett i ansiktet ditt. Det tar også altfor lang tid før jeg skjønner at jeg ikke bare kan parkourere opp i alt, eller at gresskarlignende frukter skyter ut lianer som jeg kan svinge meg i og klatre på. Jeg kan se for meg at det er lett å løpe gjennom løvverket og hoppe fra tre til lian med nok øvelse, men det er noe jeg ikke mestrer på 150 minutter.
Håndverk og matlaging spiller også en viktig rolle i Avatar: Frontiers of Pandora, og det beste er at du faktisk ser karakteren din tilberede måltidene sine. Det er disse små øyeblikkene som gjør at Avatar treffer meg, små intime hverdagslige ting som gjør at dette bisarre landet føles mer innbydende for meg. Der du finner en gryte, er det som regel et håndverksbord i nærheten – selv om jeg ennå ikke har funnet ut hvordan man lager ammunisjon eller plyndrer ammunisjon andre steder enn fra forlatte RDA-utposter. Dette ville naturligvis være katastrofalt.
(Bildekreditt: Ubisoft)
Når jeg er ute og utforsker naturen, oppdager jeg at ingenting angriper meg – så jeg angriper det. Jeg ser hvordan pilene og kulene mine tar slutt, og når jeg har drept en god del sannsynligvis harmløse dyr, drar jeg tilbake til en RDA-base i nærheten for å plyndre. Det er ikke før senere, når jeg endelig står overfor et kamptungt oppdrag, at problemene oppstår. Jeg elsker survival horror, men jeg har ikke meldt meg på for å spare på ammunisjonen i Resident Evil. Etter å ha skutt ned bare to av de fem helikoptrene, uten at SMG-ens spray and pray-strategi hjelper meg noe særlig, er jeg tom for ammunisjon og må flykte med Carol for å fylle opp lageret. Det er nok å si at jeg var mer enn bare litt lei meg for at jeg ikke fikk oppleve noen av de mer tekniske kampelementene – røykgranater, to forskjellige pil og bue-sett og en maskinpistol – før den praktiske økten min nesten var over.
Avatar: Frontiers of Pandora ser ut til å bli en av Ubisofts mest ambisiøse satsinger hittil. Det tunge skytespillet, den filmatiske verdensoppbyggingen og det detaljerte lydbildet er i tråd med det du kan forvente fra Far Cry-utgiveren. Utforskningssystemene mangler imidlertid den finpussen og identitetsfølelsen jeg hadde håpet på. Jeg skjønner at det er lett å fordrive timene med å lete seg gjennom en endeløs jungel, men bekymringen min står fortsatt ved lag: Kan det distrahere fra den overordnede historien uten mer struktur? Kanskje, og det er litt av poenget.
«Det er en berg- og dalbane, den er skrevet av en forfatter, det er en fantastisk patriotisk historie med vendinger, flotte prestasjoner, flotte karakterer og flotte kulisser», sier JansÈn. «Men den åpne verdenen betyr handlefrihet, det betyr spillerkontroll, det betyr at jeg er fri til å gjøre hva jeg vil, og jeg trenger ikke å danse etter deres pipe, dere onde spillprodusenter som vil sette meg på skinner», ler han. «Denne kombinasjonen er magisk for meg.»
Fra Far Cry til Fallout – de beste actionspillene holder deg på tå hev.