Du kan ikke vinne en galaktisk krig uten å miste noen gode Helldivers. Det var det vennene mine og jeg lærte på den harde måten i går kveld, da vi dykket ned i det som utvilsomt er et av de beste PS5-spillene som er lansert så langt i år. Ikke at vi hadde så mye å si, for innsatsen for å flytte frontlinjene tilbake fra Super Earth-kontrollerte kolonier viste seg å være en langsom, vedvarende kamp. Akkurat nå pågår det en stor dugnadsinnsats i sanntid over hele kloden for å forsvare de østlige territoriene mot Terminidene, samtidig som en betydelig mindre gruppe soldater jobber for å begrense den voksende Automaton-trusselen i det fiendtlige verdensrommet i vest.
I Helldivers 2 kjemper du for alt det Super Earth Armed Forces-reklamen sa at du skulle være: For frihet, for frihet og for demokrati! Og likevel står vi fire her i det iskalde helveteslandskapet i Heeth og krangler om hvem som «ved et uhell» dyttet hvem utfor en klippevegg mens vi spanet på en nærliggende hive av jegere – beina knust og uten en stim tilgjengelig for å gjenvinne full kampberedskap, ble vår falne kamerat snart omringet av svermende terminider og fortært av en av våre ødeleggende Orbital Strike-strategier ikke lenge etter. Hvil i fred, L-Dawg.
Jeg gjør min del
(Bildekreditt: SIE)
Utvikleren Arrowhead Game Studios tok en stor risiko med Helldivers 2. Det opprinnelige spillet ble lansert i 2015 og etablerte raskt et hengivent fellesskap av frihetskjempere rundt seg, et toppstyrt skytespill elsket for sine sykluser av absolutt brutalitet. Arrowhead har endret spillperspektivet og effektivt forvandlet denne etterlengtede oppfølgeren til et kaotisk tredjepersons skytespill – skjermen er et sammenhengende virvar av skudd, eksplosjoner og oser av insektlik. Det kunne lett ha falt til jorden. I stedet har studioet fanget den kakofoniske samarbeidskarakteren fra den opprinnelige opplevelsen og løftet den til nye høyder, noe som gir hvert eneste møte en følelse av umiddelbarhet når du kjemper deg gjennom gnagende tenner og skjærende knipetang mens du desperat prøver å lade om en stotrende automatrifle.
Noe jeg virkelig setter pris på med Helldivers 2, er hvor dypt forankret samarbeidselementene er i hele spillopplevelsen. Selv om det er mulig å spille alene, kommer du til å ha det bedre når du kjemper sammen med andre soldater – enten med en liten vennegjeng, noe som er enkelt takket være Helldivers 2s crossplay-støtte på PS5 og PC, eller med andre via online matchmaking. Stim-pakker og ammunisjon er verdifulle goder som det er lett å dele på i gruppen når det virkelig røyner på. Noen av de tyngre våpnene krever fysisk sett to spillere for å betjene, der den ene skyter patroner inn i løpet mens den andre sikter og skyter når en dverg av en skjerm begynner å angripe gruppen.
Jeg elsker også det fysiske aspektet ved kamp og bevegelse, som gir Helldivers 2 en følelse av desperasjon. Hvis du begynner å lade på nytt med et av våpnene dine, må du tømme hele magasinet – det er lett å være sløsete når det begynner å røyne på. Koordinering rundt Stratagems – kraftige våpen som kan kalles ned fra bane – er nøkkelen, ikke bare for å omgå de lange nedkjølingsperiodene mellom hver gang de brukes, men også fordi hver enkelt krever at du taster inn en spesifikk Stratagem-kode med D-padden for å betjene eller aktivere dem. Det samme gjelder for å aktivere elementer som ICBM-missilterminaler og ekstraksjonskonsoller ute i felten. Det er vanskelig nok å bekjempe horder av aggressive fiender, for ikke å snakke om når du må prøve å taste inn en rekke inndata på åtte knapper for å gjøre noe så enkelt som å be Helldiver Command om forsterkninger for å få en fallen lagkamerat tilbake i kamp.
(Bildekreditt: SIE)
«Det Helldivers 2 mangler av variasjon i oppdragene, tar det mer enn opp for med sin dødelighet.»
Riktignok er en av grunnene til at Helldivers 2 er så mye bedre sammen med venner, at det ikke er så mye variasjon i oppdragene – i hvert fall ikke ennå. Jeg har bare spilt seks timer i krigen for å beskytte Super Earth, så det er stor sjanse for at oppdragstypene vil øke med tiden. Men reisen er ofte bedre enn målet i Helldivers 2, for det dette videospillet mangler i variasjon, tar det mer enn godt igjen med dødelighet. Friendly fire er en allestedsnærværende og høyst reell trussel – det kan ta et helt magasin å felle en tårnhøy fiende, men det skal ikke mer til enn et utilsiktet trykk på avtrekkeren for å felle en alliert ved et uhell. Og siden det er like lite respawns som ammunisjon, kan det å plassere skuddene riktig være avgjørende for om du lykkes med oppdraget.
Hvis vennegjengen din har sett seg lei på den evige kjedsomheten i battle royales som Fortnite og Warzone, eller de endeløse syklusene med min-maxing i looter-shooters som Destiny 2 og Warframe, har jeg en følelse av at Helldivers 2 er spillet dere har lett etter. Det byr på raske, frenetiske og kaotiske kamper som utspiller seg i korte, skarpe sjokk av vold – tenk på den siste tredjedelen av filmer som Aliens eller Starship Troopers, spilt i 20 minutters kamper på luksuriøse slagmarker. Jeg gjør mitt for å bringe Super Earth tilbake fra randen av utenomjordisk dominans denne helgen – spørsmålet er om du gjør det?
Hele anmeldelsen av Helldivers 2 kommer på GamesRadar+ neste uke. I mellomtiden kan du lese deg opp på alle de kommende PS5-spillene som snart kommer.