Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er en skikkelig skremselskatt når det gjelder skrekkspill. I årenes løp har jeg forsøkt meg på sjangeren i spill som Alien: Isolation, Resident Evil og til og med Amnesia: The Dark Descent (den gang det tok den nyoppståtte Let’s Play-scenen på YouTube med storm). Men dessverre klarte jeg ikke å spille noen av dem. Litt tåpelig nok hadde jeg håpet at kjærligheten min til Alien-filmene i det minste ville være nok til å hjelpe meg med å overvinne frykten i Creative Assemblys mye omtalte survival horror. Men så snart jeg ble grepet av redselen for å bli jaktet på av en Xenomorph, måtte jeg innrømme nederlaget.
Selv om jeg prøver så godt jeg kan, takler jeg ikke skremsler i spill. Jeg er riktignok ikke så mye bedre når det gjelder film, men spillenes interaktive natur fjerner en del av tryggheten ved å sette deg rett inn i et marerittscenario. Takket være mitt feige hjerte har jeg akseptert at jeg ikke kan spille de fleste skrekkopplevelser, men det finnes noen få unntak. Ja, til tross for min selverklærte fryktsomhet elsker jeg Supermassive Games’ interaktive, historiedrevne skrekkfestivaler. Det betyr ikke at de ikke er fulle av skrekk, for det er de absolutt, så hvorfor liker jeg dem så godt når jeg så ofte flykter i den andre retningen ved første tegn på et spill som er designet for å skremme deg?
Skrekkveld
(Bildekreditt: Supermassive Games)
Jeg tror det hele koker ned til min forkjærlighet for interaktive, historiedrevne spill som formes av valgene du tar. Som en stor fan av Telltale Games var The Walking Dead det nærmeste jeg kom skrekk og gru, men det føltes alltid som om det var et sikkerhetsnivå der som ikke fantes i for eksempel tredjepersonshandlingen i en annen zombiesentrert opplevelse som Resident Evil. Du er fortsatt en aktiv deltaker, men du kan til en viss grad lene deg tilbake og legge litt avstand mellom deg selv og skrekken.
Etter å ha forelsket meg i The Wolf Among Us og Tales from the Borderlands, var jeg alltid på utkikk etter andre spill i samme stil. Det førte til at jeg oppdaget Until Dawn, et filmatisk, interaktivt spill som så ut til å treffe den typen spillestil jeg liker. Til tross for at det var i skrekksjangeren, veide min forkjærlighet for denne typen opplevelser tyngre enn alle mine bange anelser. Etter å ha spart i månedsvis fikk jeg endelig min egen PS4 senere enn de fleste andre i 2016, og Until Dawn sto høyt på listen over eksklusive spill jeg ville prøve. Det skulle faktisk vise seg å bli det aller første spillet jeg noensinne spilte på konsollen.
En uhyggelig sesong
(Bildekreditt: Remedy)
Halloween 2023: Din guide gjennom den uhyggelige sesongen
Until Dawn er som en interaktiv skrekkfilm som hyller klassiske slasherfilmer. Historien følger åtte unge voksne som vender tilbake til en isolert fjellhytte der to av vennene deres forsvant for ett år siden. Det høres jo helt trygt ut, ikke sant? Ingenting kan vel gå galt der? Men under overflaten lurer det naturligvis en usynlig skrekk, og den er helt klart ute etter blod. Karakterene er som en tropeaktig rollebesetning hentet fra det tidlige 00-tallets skrekkhistorier, og det er desto morsommere.
Det var også noen interessante ideer i spill. Totemer som gir forutanelser, erter potensielle dødsfall som i Final Destination, noe som gjør at du må være ekstra forsiktig med alt du gjør, slik at det ikke skjer på ordentlig. Supermassive brukte også PS4 DualShock-bevegelseskontrollene for å få spilleren til å stå så stille som mulig for å unngå å bli oppdaget. Selv om det var en liten gimmick og noen ganger kunne føles urettferdig hvis den minste bevegelse førte til at en karakter døde, var det en ny idé som økte spenningen i visse scener.
Until Dawn byr på en del jump scares og intense øyeblikk, og det er vanskelig å ikke bli nervøs når karakterenes liv står på spill. Men måten du avgjør om de overlever natten eller går en altfor tidlig død i møte gjennom en rekke valg og QTE-er, gjør at du føler at du deltar på tryggere avstand. Jeg kan ikke forklare den eksakte vitenskapen bak hvorfor, men av en eller annen grunn kan jeg håndtere skrekk i akkurat dette formatet.
Jakten
(Bildekreditt: Supermassive Games)
The Quarry er et annet høydepunkt i Supermassive Games, hovedsakelig fordi det minner meg om den ikoniske skrekken i Friday the 13th. Også her er det nok av skremsler, men jeg takler det på grunn av den valgbaserte måten du interagerer med det på. Kanskje stammer frykten min for bestemte spill fra mitt forhold til skrekkspill i oppveksten. Jeg glemmer aldri at jeg prøvde å spille Clock Tower 3 på PS2, og at det var et mareritt å bli jaget av en svær morder med slegge. På et tidspunkt husker jeg tydelig at jeg gjemte meg bak noen scenetepper og la ned kontrolleren for å fysisk gjemme meg bort fra skjermen.
Et annet spill som bor i marerittboksen min for aldri å bli sett igjen, er Call of Cthulhu: Dark Corners of the Earth. Stresset med å se faren min spille det mens han ble forfulgt av morderiske landsbyboere i byen Innsmouth, har for alltid preget minnet mitt. Kanskje er jeg bare livredd for å bli forfulgt i spill, uansett om det er skrekk eller ikke, men det var noe med disse spillene som fikk meg til å føle at jeg var i fysisk fare. Som om jeg virkelig befant meg i det skremmende scenariet, i stedet for å delta i det. Riktignok krympet jeg meg fortsatt bort fra skjermen da jeg spilte The Quarry, men jeg ville til enhver tid valgt det fremfor å bli jaget av Mr. X i Resident Evil 2 Remake.
Jeg har alltid satt pris på det håndverket som ligger bak spill som virkelig skremmer, eller som skaper en atmosfære som gjør deg nervøs. Men jeg har for lengst akseptert at jeg ikke er tilhenger av skrekk og gru når det gjelder spill. Jeg skulle ønske jeg hadde mot til å kaste meg ut i et spill som Alien: Isolation, om ikke annet så for måten det på glimrende vis fanger opp sci-fi-estetikken og den retro-futuristiske teknologien fra filmene. Takket være Supermassive kan jeg i det minste få nok av skrekk.
Leter du etter noe å spille på Halloween? Ta en titt på vårt utvalg av de beste skrekkspillene.