Hva spiller du denne uken? Det føles som om hele verden har spilt enten Baldur’s Gate 3 eller Starfield i en evighet. De mest forrykte blant oss – ikke minst GR+s egen Heather Wald – spiller begge deler. Samtidig. Og det gjør meg litt forvirret. Hva med meg? Jeg har vært stjerneglad i Bethesdas galakseomspennende romopera, men jeg må innrømme at jeg har blitt litt misunnelig av å høre underlige historier om å kurtisere blekkspruthodede raringer, små konger som kysser demondamer og være fryktelig, fryktelig, urimelig ond i Larians D&D-inspirerte high fantasy-velde.
Med så mange fine og kunnskapsrike historier som allerede er blitt delt blant GamesRadar+-redaksjonen, har jeg tenkt litt på hvordan jeg vil tilnærme meg Baldur’s Gate 3, siden jeg nå endelig har fått tid til å dykke ned i det. Og jeg skulle gjerne fortalt deg at det å være en skikkelig drittsekk overfor alle jeg har snakket med i Forgotten Realms, har brakt meg skam. Men det har det ikke. Sannheten er at jeg har elsket hvert eneste jævla minutt av det.
Som du sikkert har skjønt av overskriften over: Jeg er sent ute til Baldur’s Gate 3-festen, så jeg har bestemt meg for å ødelegge festen ved å være en skikkelig drittsekk mot alle jeg møter.
Bite tennene sammen
(Bildekreditering: Larian)BEAUTIFUL FRIEND, THE END
(Bildekreditt: Larian)
Jeg slo Baldur’s Gate 3s siste hanske med en helt ny kampstil og en god dose RNG.
«Hva, så du har ikke laget din egen karakter?» var det første spørsmålet jeg fikk da jeg fortalte GR+-teamet om planene mine. Jeg mener, jeg kunne ha laget en avatar fra bunnen av, men siden spillets Origins-karakterer kommer med en del bagasje og personlighetsmangler fra starten av, var det mer logisk for meg å velge en eksisterende Baldur’s Gate-innfødt. The Dark Urge var helt klart det mest forskrudde av startalternativene, men deres omtale av å gå på stier «brolagt med blod» og det faktum at de tiltrekkes av «ufattelige grusomheter» føltes litt for langt ute – selv for meg og det jeg prøvde å oppnå. Karlach-skuespilleren Samantha BÉarts «brenn alt til grunnen»-inspirerte tilnærming hørtes definitivt tiltalende ut, men det primære målet mitt var ikke å drepe alt som beveger seg, men å oppføre meg som en idiot og gjøre alle forbanna.
Jeg bestemte meg for at Astarion passet perfekt: «Astarion streifet rundt i natten som vampyryngel i århundrer, og tjente en sadistisk herre helt til han ble revet bort. Nå kan han vandre i lyset, men kan han legge sin onde fortid bak seg?»
(Bildekreditt: Larian)
Herfra var reglene enkle: Når jeg ble presentert for dialogalternativer, valgte jeg de mest støtende og upassende svarene og handlingene. Det begynte ganske tamt, som da Lae’zel virket veldig fornøyd med at jeg ikke var en Thrall ved vårt første møte i spillets åpningsfase. Hun snakket om å slå seg sammen for å overleve, og at en eller annen gammel gud kanskje hadde velsignet henne. Jeg svarte ganske enkelt: «Hvem er du?», i håp om at hun ville skjønne hintet og stikke av og irritere noen andre. Det viste seg at det ikke fantes noen andre, så jeg ble tvunget til å tåle hennes hyperbolske spydigheter helt til det defekte romskipet vi befant oss på, krasjlandet på en eller annen strand.
Ting ble litt mer krydret på land. Som da jeg oppdaget at Shadowheart lengtet etter en ASBO mens hun ustanselig slo på en tredør med knyttnevene og gjorde en skikkelig hoo-ha. Like før hadde jeg bestemt meg for at jeg var ute etter «et bytte å spise», men hun bråkte så mye at jeg følte meg fristet til å lete et annet sted.
«Du – du har det samme som meg i hodet ditt. Jeg kjente det,» sa Shadowheart, med henvisning til tankesluker-dyrene som hadde slått seg ned i hjernene våre. «Jeg kjente ingenting. Aner ikke hva du snakker om,» svarte jeg i et forsøk på å avslutte samtalen. Dette kom tydeligvis til å bli en stor greie. «Disse greiene kommer til å fortære oss innenfra og gjøre oss til tankeslukere», svarte hun. «Ro deg ned. Vi rømte – vi overlevde. Det er ingen grunn til dramatikk,» sa jeg.
Senere i samtalen ba jeg Shadowheart om å slutte å banke på døren som en politimann som jakter på en rømling.
Shadowheart: «Men jeg har jo knapt gjort en bulk i den.»
Jeg: «Det du gjør, er å lage bråk. Bråket er nødt til å tiltrekke seg oppmerksomhet.»
Så fyrte Shadowheart av en frekk bemerkning om at hun hadde drept en masse folk, og at jeg kanskje burde gjøre det samme. Bla, bla, bla, bla, slutt å skryte, tenkte jeg for meg selv. Så begynte hun å gå mot høyere terreng for å komme seg forbi den låste døren, og med frekkheten hennes i tankene brøt jeg mine egne regler og tilbød henne en kamp på stedet fordi jeg var så forbannet.
(Bildekreditt: Larian)
Jeg lærte av det, antar jeg. Jeg ladet om og lot den bråkete naboen min slippe unna med sin frekkhet. Så gikk jeg opp den samme bakken selv og fant en glødende lilla virvel med en arm som stakk ut fra den andre siden. Jeg skjønner godt at dette er et fantasispill. Det er ikke virkelig, det er bare på liksom. Men tenk deg at dette hadde skjedd deg i virkeligheten. Prøver du å si at du ville hjulpet ham? Kom igjen, da. Du ville løpt i motsatt retning, ikke sant? Selvsagt ville du det. Hvis denne klovnen kan komme seg inn i denne situasjonen, kan han også komme seg ut.
Gale: «En hånd, noen?»
Meg: *Klask i hånden*.
Gale: «Au! Jeg burde kanskje ha vært tydeligere. En hjelpende hånd, noen?»
Meg: *Med en ivrig, men kalkulert vending forsøker du å sabotere seglet*.
Til tross for mine forsøk på det motsatte, klatret Gale faktisk ut av det eteriske hullet. Jeg vet at denne fyren kommer til å bli en pest og en plage.
Gale: «Men jeg kjenner deg, ikke sant? Du var jo på nautiloiden [det krasjlandede skipet fra før] også.»
1. Ja, det var jeg.
2. Glem nautiloiden. Hvordan ble du sittende fast i den steinen?
3. Du stoler ikke på denne mannen. Trekk våpenet ditt.
Det er alternativ 3 hele dagen. Beklager. Drit i denne fyren.
Gale: Woah – lett gjør det. Det har du virkelig ikke lyst til å gjøre. Ikke en trussel, bare en observasjon.
1. Legg fra deg våpenet.
2. Og hvorfor skulle jeg virkelig, virkelig ikke ville angripe deg?
3. Angrip.
Det er tre igjen. Åpenbart.
(Bildekreditt: Larian)
På dette tidspunktet fikk jeg beskjed om at Gale nå tilsynelatende var halvdød, at jeg hadde sprengt et hull i rom-tid-kontinuumet og at jeg ikke kunne komme videre i spillets overordnede historie så lenge denne mannen var forvist fra de levendes land. Gale prøvde å forklare seg, men jeg var ikke med på det. «Jeg begynner å tro at det er bedre for deg å være død», sa jeg til ham, samtidig som jeg klaget over at hele opplegget hans var latterlig forseggjort.
Gale: «Jeg prøver ikke å sette tålmodigheten din på prøve, jeg må bare være helt sikker på at du forstår (viktigheten av at han gjenoppstår).»
Jeg: «Du er ikke vanlig, Gale, før jeg finner en måte å drepe deg på to ganger.»
Dra til helvete, Gale. Vi ses aldri.
Stolthet kommer før fall
(Bildekreditt: Larian)
«Denne utvekslingen var også øyeblikket som markerte begynnelsen på min undergang.»
Senere – mens jeg og min kjepphøye Astarion nå er godt i gang med å være en skikkelig drittsekk mot alle små og store skapninger – møter jeg en frekk liten jævel ved navn Grimblebock. Den iltre gnomen oppførte seg tøft sammen med kompisen sin og fortalte meg at selv om jeg var dobbelt så høy som ham, hadde jeg bare «halvparten så mye bein i nesa» som ham. Men jeg var i sonen. Jeg fikk muligheten til å angripe, men det trengte jeg ikke. Jeg sto rett og slett på stedet hvil og sendte ham et tusen meter langt blikk.
«Bare glis og blottlegg hoggtennene dine.»
Det fikk Grimblebock og den tause kompisen hans til å stikke av i motsatt retning. For en feig jævel.
Det var denne utvekslingen det hele dreide seg om. Det var det jeg så for meg da jeg satte meg fore å ødelegge den velkjente Baldur’s Gate 3-festen. Det var også øyeblikket som markerte begynnelsen på min undergang. For selv om du kan lese om de beste Baldur’s Gate 3-byggene, kompanjongkonfigurasjonene og statallokeringene for å komme deg videre i spillet på den mest effektive måten, brukte jeg så mye tid i de tidligste stadiene av første akt på å være en tulling for så mange som mulig at jeg ikke tenkte på kamp i det hele tatt. Så da jeg fant meg selv fanget i et hulenettverk under det samme kapellet som jeg hadde skremt vettet av lille Grimblebock, og da jeg møtte på en horde fiendtlige magiske skjelettsoldater, innså jeg raskt at jeg var, for å si det rett ut, helt på trynet.
Hvordan skremmer man et skjelett? Hvordan tester man tålmodigheten eller sårer følelsene til et vesen som ikke har noen av delene? Hvordan engasjerer man en gruppe fiendtlige angripere i en debatt eller en opphetet ordkrig når jævlene ikke engang har tunge? Svaret er: Det gjør man ikke. I stedet blir man jaget og slaktet gang på gang på gang. Det finnes ingen plan B i dette tilfellet. Du sitter igjen med et glis, med hoggtenner, full av anger og sammenkrøpet i et hjørne etter å ha blitt tvangsfôret med en god dose av din egen medisin.
Det er visst ikke noe gøy å være i den mottakende enden. Ikke rart at alle var så forbanna på meg. Men hei, det var gøy å være jævelen i Baldur’s Gate 3 så lenge det varte.
Starfield eller Baldur’s Gate 3 – hvilket av årets største rollespill bør du spille først?