Jeg har endelig funnet legen som har ansvaret for adopsjon av babyer i denne GTA 5-rollespillserveren, og jeg står nå overfor to valg: «Babys» og «Give Back Baby». Det er et grovt valg, med skrivefeil og det hele, men en del av meg setter pris på at det er så kortfattet. De spillerskapte livssimuleringsserverne i Los Santos er morsomme, men ofte tynget av ubetydelige, unødvendig detaljerte detaljer, så en så enkel transaksjon i «Baby Shop» – en svartkledd kvinne som henger rundt i skyggene på en sykehusparkeringsplass – skjærer definitivt gjennom pisspreiket.
Riktignok føles det også som en scene fra en skrekkfilm, men det kommer vi tilbake til senere.
28 babes senere
(Bildekreditt: Rockstar)OVERALT I GTA 5-ROLLESPILLET
(Bildekreditt: Rockstar Games)
Babyer tar syre, politiet spiller tagging og brasiliansk techno styrer – 2 048 spillere på GTA 5-rollespillerserverne er en opplevelse.
Du vil snart oppdage at B-filmskrekk er en rød tråd gjennom dette merkelige eventyret. Det hele starter med at jeg modellerer en avatar ved hjelp av en ganske sofistikert modded character creation suite, fylt med designerklær og moteriktige trender som gjenspeiler den virkelige verden. Jeg holder det enkelt med hvit t-skjorte, svarte jeans og hvite joggesko, men jeg velger uforvarende en frisyre som inkluderer et barbert kjærlighetshjerte på venstre side av hodet som jeg ikke liker. Jeg kunne kanskje ha gått god for denne frisyren da So Solid Crew rocket de britiske hitlistene i sin tid, men det er over 20 år siden, og jeg var i begynnelsen av tenårene.
Til tross for den tvilsomme frisyren spawner jeg i bakgården til et flott hus i Vinewood Hills og begynner den lange spaserturen mot byen. Denne serveren har opptil 100 spillere til enhver tid, men det er bare litt over et dusin online akkurat nå. Det betyr at det er stille. Virkelig stille. Med alle former for AI-involvering slått av – NPC-fotgjengere, trafikk og til og med omgivelseslydeffekter – ser eller hører jeg ikke en eneste sjel på min midnattsvandring fra den fornemme delen av byen til sentrum. Det er ingen biler å stjele, ingen tog å ta, og i bunn og grunn ingen andre transportmidler enn å gå til fots.
Som i begynnelsen av 28 dager senere, men i omvendt rekkefølge, tar jeg meg til slutt alene til sykehuset, men sliter med å finne inngangen til «babybutikken», «babyadopsjonen» eller, herregud, «babysykehuset».
I stedet finner jeg en svevende lege som ser ut til å ta tre tusen dollar hver gang jeg snakker med ham, uten at det har noen åpenbar nytteverdi.
(Bildekreditt: Rockstar)
Etter å ha lett høyt og lavt, rundt på forlatte kontorer og i tomme korridorer på jakt etter en klinikk eller lignende, innser jeg at de tre absolutt ikke mistenkelig utseende personene som henger ute på sykehusets parkeringsplass, faktisk er de respektive kontaktpunktene for adopsjonssenteret, babybutikken og babysykehuset. Og så ser jeg dette:
(Bildekreditt: Rockstar)
Det virker grovt urettferdig å sette større verdi på ett barn enn et annet, men det er fem tusen dollar forskjell på de fleste andre småbarn og den sparkedraktbærende gutten på det tredje bildet her:
Bilde 1 av 3(Bildekreditt: Rockstar)(Bildekreditt: Rockstar)(Bildekreditt: Rockstar)(Bildekreditt: Rockstar)
«Drit i dette», tenker jeg, og sier opp på stedet. Jeg går tilbake til arbeidskontoret og blir feier.»
Med totalt 25 000 i lommeboken bruker jeg resten av pengene til å kjøpe mat, vann og medisiner til det nye tilskuddet mitt, og så… vel, jeg har litt uansvarlig ikke tenkt på hva jeg skal gjøre videre. Det finnes boliger som kan kjøpes over hele rollespillserveren, men ikke overraskende koster de penger. Ganske mye penger, faktisk, og jeg har nettopp brukt mine siste kroner på Onesie Baby og deres spedbarnsutstyr.
Ok, da skaffer vi oss en jobb. Jeg drar til arbeidsformidlingen med babyen på slep og tar på meg jobben som hurtigmatbud. Av en eller annen grunn sliter jeg med å få Onesie Baby opp bak på sparkesykkelen, og selv om jeg vurderer å la dem stå på fortauet mens jeg triller rundt ruten, er synet av dem på tomgang på asfalten, strandet og forlatt, hjerteskjærende. Til helvete med dette, tenker jeg, og sier opp på flekken. Jeg går tilbake til arbeidskontoret og blir feier. Firmaet gir meg en varebil, og selv om jeg ikke har bilsete, noe som sikkert er helt i strid med loven, sitter Onesie Baby i passasjersetet mens jeg klatrer opp på hustak og tørker av skitne skorsteinspiper med en gul svamp.
Dette er en begynnelse, men pengene er elendige. Guiden vår om hvordan du kan tjene penger raskt i GTA Online er god på de offisielle Grand Theft Auto-serverne, men det er annerledes her. Onesie Baby har gått tom for mat og vann og har begynt å skrike av full hals. Stakkars liten.
Til tross for rollens moralske tvetydighet får jeg vite at det er godt betalt å utbeine kyllingskrotter på slakteriet, så jeg melder meg på og drar til fabrikken i sentrum. Jeg overlater Onesie Baby til en kollega i foajeen, og av en eller annen grunn gir de meg en golfbil som jeg ved et uhell kjører inn i døde ku-kadaver som henger fra taket.
Jeg har heller ikke fått noen opplæring, og jeg er ikke helt sikker på at jeg håndterer den store kniven riktig.
(Bildekreditt: Rockstar)
Når jeg er ferdig med skiftet mitt, henter jeg lønnsslippen min og spør kollegaen min hvor Onesie Baby er blitt av. De stirrer tilbake på meg med blanke og tomme øyne, og jeg merker umiddelbart at noe er galt. I panikk løper jeg ut og innser at jeg fortsatt står med den store, rustne kniven som jeg tidligere brukte til å sløye døde kyllinger med. Jeg vet ikke sikkert, men det er dette forrykte bildet, eller det faktum at jeg ikke har klart å gi Onesie Baby den grunnleggende næringen et ungt menneske trenger, eller kanskje til og med begge deler (nesten helt sikkert begge deler) som får Onesie Baby til å løpe nedover gaten og bort fra meg.
Jeg står som forstenet og lurer på hva som gikk galt. Og så tenker jeg med en gang: Jeg vet nøyaktig hvor det gikk galt, for forholdet mitt til Onesie Baby var som The Idiot’s Guide to Being A Shit Dad. Jeg kan jage, men hva er poenget? Stakkaren har det på en eller annen måte bedre uten meg i en tom by som ellers er kjent for sine skyhøye kriminalitetsrater og omstreifende mangel på respekt for sosiale konvensjoner. For et mareritt.
(Bildekreditt: Rockstar)
Farvel, Onesie Baby. Vi kjente deg så vidt. Jeg lurer på om den hurtigmatkjeden fortsatt ansetter folk. Og jeg lurer på om damen på sykehusparkeringen tar imot returer på babymedisiner.
NB: Serveren jeg spilte på, inkluderte av en eller annen grunn en menyprompt om å ta av seg buksene…
(Bildekreditt: Rockstar)
Vi kan trygt si at Onesie Baby har det bedre uten min omsorg. La oss sette punktum for i dag.
Hvis du vil ha mer fra Grand Theft Auto-rollespillscenen, kan du lese om hvordan min tid som morderisk søppelmann ble avbrutt av mafiaen i GTA Online-rollespillet.