«Booooooo», skriker datteren min og jeg i kor når den sleipe, bråkmakende vaskebjørnen dukker opp på Switch-skjermen. Senere lærer vi en verdifull lekse om hvordan vaskebjørnen Rocky egentlig er en snill fyr som bare er misforstått og prøver å finne seg til rette i verden. Men her og nå ødelegger han moroa for oss ved å være en rampete liten krabat som flytter viktige gjenstander utenfor rekkevidde og drar opp broer for å blokkere veien vår.
Datteren min og jeg spiller A Tiny Sticker Tale, et muntert spill som indieutvikleren Ogre Pixel kaller et «koselig eventyr om å forandre verden ved hjelp av klistremerker». I praksis går det ut på at du fyller eselet Flynns bittesmå støvler, utforsker et flisebasert kart fullt av vennlige antropomorfe byboere og utfører en jevn rekke henteoppdrag og tjenester, løser gåter og oppfyller spesifikke kriterier for å komme videre i den lette fortellingen.
Jeg har riktignok ikke spilt så mange spill av denne typen, men det er en smak av Animal Crossing: New Horizons og Zelda: Link’s Awakening (minus kampene), med en god dose eventyrspillmekanikk; her innrammet av Flynns forunderlige evne til å forvandle livløse gjenstander i omgivelsene til klistremerker som kan overføres mellom klistremerkeboken hans og den virkelige verden.
Det ser flott ut, det er lett å forstå, og det er fullt av valgmuligheter og grunnleggende gåter som av og til får deg til å klø deg i hodet, men aldri for lenge. Men det aller viktigste for meg er at A Tiny Sticker Tale får datteren min til å le.
Klistre dem opp
(Bildekreditt: Ogre Pixel)SHOWETS STJERNE
(Bildekreditt: Armor Game Studios)
Dette tidssløyfeeventyret med Undertale-vibber er et av de beste rollespillene jeg har spilt i år.
Det er en av hovedgrunnene til at jeg i utgangspunktet ville spille A Tiny Sticker Tale. Jeg begynte å spille på Atari ST på begynnelsen av 90-tallet, og DMA Designs Lemmings er det første videospillet jeg noensinne spilte, der jeg satt sammen med faren min og ropte begeistret på bakprojeksjonsskjermen mens vi planløst reddet livet til de blåkledde, grønnhårede figurene på skjermen. Datteren min er nå i en alder der hun begynner å interessere seg for spill – vi fikk platinatroféet i My Little Pony: Adventures in Maritime Bay tidligere i år – og jeg vil gjerne oppmuntre henne til å begynne å spille. Hun elsker klistremerker i det virkelige liv, så det har vært veldig gøy å se meg spille A Tiny Sticker Tale over skulderen og deretter ta fatt på noen av de mindre kompliserte delene.
Tidlig i spillets historie blir for eksempel et vennligsinnet vesen for varm i sommersolen. De vil gi deg en nøkkelgjenstand til en annen landsbyboer hvis du hjelper dem, så du må gå tilbake til et annet kartbilde, rykke opp noen skyggefulle trær, sette dem inn i klistremerkeboken din og så plante dem rundt fyren som steker i varmen. De takker, gir deg nøkkelgjenstanden, og så er du på vei til neste gåte.
Derfra følger A Tiny Sticker Tale den foreskrevne formelen ganske nøye når du avdekker narrative vignetter og lærer mer om den store verdenen og idiosynkrasiene til folkene som kaller den hjem underveis. Jeg skal ikke røpe detaljene, men en del av Flynns fortelling handler om forholdet til faren – og selv om betydningen av familie og vennskap er et gjennomgående tema i A Tiny Sticker Tale, ble jeg overrasket over akkurat dette. Den er inderlig, gripende og oppriktig rørende, nesten i strid med resten av spillets finurlige innramming, men samtidig så perfekt. Det er en emosjonelt ladet rekke samtaler som er så uventet sterke at jeg nesten ble rørt til tårer.
(Bildekreditt: Ogre Pixel)
«Jeg lot som om jeg ikke ble emosjonell hver gang, og datteren min, velsigne henne, brukte mye av tiden vi tilbrakte sammen på å spørre om jeg hadde det bra.»
Fjoråret var så dominert av store, storslåtte, tidsrøvende spill – The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom, Baldur’s Gate 3, Starfield og Marvel’s Spider-Man 2 for å nevne noen få – og derfor står A Tiny Sticker Tale frem for meg som en kort, men fantastisk opplevelse som nå er like viktig i mine egne refleksjoner ved slutten av året som noen av 2023s største suksesser. Datteren min og jeg tilbrakte hele den rundt tre timer lange spilletiden med å buhe av vaskebjørnen Rocky, fnise av de tåpelige kombinasjonene av klistremerker som vi med vilje gjorde feil når vi løste gåter, og kose oss med eselet Flynn som var så søtt. Jeg lot som om jeg ikke ble emosjonell hver gang, og datteren min, velsigne henne, brukte mye av tiden vi tilbrakte sammen på å spørre om jeg hadde det bra.
Jeg hadde det bra, og desto bedre var det å ha spilt A Tiny Sticker Tale – en utilsiktet pantomime, en opplevelse som knyttet bånd, en følelsesmessig berg-og-dal-bane, et jævlig godt og koselig eventyrspill og et uventet sent innslag på min personlige liste over årets spill i fjor.
Hvis du vil se flere spennende indiespill, kan du ta en titt på vår oversikt over kommende indiespill, eller se hva annet vi har likt i vår Indie Spotlight-serie.