Når det gjelder radiosending, er det en gylden regel. Fortsett å snakke. For enhver pris må du unngå den fryktede såkalte ‘Dead Air’. Men når det gjelder Team17s 80-talls skrekkpuzzler, kan begrepet veldig raskt bli farlig bokstavelig. Killerfrekvens er et neonopplyst kjærlighetsbrev til slasher-sjangeren. Bare forbered deg på å være livredd neste gang noen går forbi deg plystrer. Still radioen din til KFAM 189.16, så forklarer jeg.
På en eller annen måte satte ikke navnet på byen Gallow’s Creek av 80 -talls radioverten Forrest Nash. Vi tar kontroll når han presenterer over natten ‘skriket’ skiftet på den lokale stasjonen. Det er nesten koselig tilfredsstillende når vi legger plater i første person, spiller og kaster ut kassettbånd som det er 1994, og chatter med sen kveldsprodusent Peggy. Det vil si inntil den lokale 911 -operatøren ringer inn og ber oss om å overta linjen til byens nødetater fordi lensmannen har blitt knivstukket av en maskert morder. En maskert morder som plystrer for å kunngjøre sin ankomst …
Plutselig er vi i frontlinjen når Gallow’s Creek faller byttedyr for en legendarisk skurk. Vi har gått fra å ta sporadiske søvnige rop til samtaler fra snart for å være ofre og får i oppgave å forsøke å redde dem fra å bli skivet og terninger. Og hvordan gjør vi det? Vel, mens mesteparten av Killer -frekvensen er basert på miksebordet ditt når du nøye velger samtalespons til innringere, kan du også utforske radiostasjonskontorene der løsninger på hvert morderisk problem kan bli funnet. Vil du hjelpe en skrikende jogger med å starte en bil uten nøkler mens morderen lurer? Bra at det er et show for bensinhoder på stasjonen, og det kan være noe nyttig rundt programlederens skrivebord.
Skrik også
(Bildekreditt: Team17 Digital) Indie Spotlight
(Bildekreditt: DreadXP)
Jeg spilte viral skrekkspill Amanda The Adventurer, og jeg vil ha mine fulle søvnkvelder tilbake
Dette føles strålende som en interaktiv skrekkpodcast. Killerfrekvens er på sitt mest skremmende når du trykker på svarknappen på skrivebordet, ikke til en merkelig skotsk pizza -salongseier som promoterer restauranten sin, men for å høre lakket desperat pust og en hvisking av «han er her». Den plystrende mannen har funnet et annet offer, og det er ned til oss å prøve å hjelpe dem med å overleve. Og den umiddelbare følelsen av frykt og terror? Ja, de underholdende vokale forestillingene fra alle involverte er et viktig element, men det samme er din egen skrekkfilmkunnskap.
Du har sett dette. I starten av hver slasher -film har du sett den intetanende uskyldige første offeret. Den som må dø av hensyn til historien. Og plutselig setter morderfrekvens deg på telefonen til dem. Du er deres eneste håp. Hvis du bare ikke visste hvordan dette kunne spille ut. På et tidspunkt ber noen bokstavelig talt deg om ikke å la dem dø. Å gud, har han oppgradert til motorsag …?
Og det at alt dette skjer i hodet ditt i lydform mens du jakter ledetråder, føles nøye analysering av papirark ved et radioblandingsbord med det på lufttegnet illevarslende glødende, føles som skrekkgeni. Radiens umiddelbarhet og intimitet som medium blir uanstrengt forvandlet til terror.
(Bildekreditt: Team17 Digital)
Killerfrekvensens forvirrende også er djevelsk oppfinnsom. På et tidspunkt gjemmer en avisredaktør seg på kontoret sitt da morderen metodisk søker rom etter rom, noe som betyr at vi sitter igjen med å stirre på et hjelpsomt fakset kart og prøver å finne ut hvor vi skal sende den panikkte mannen neste. Hver samtale har en løsning et sted i radiostasjonen, og mens du bare kan gjette svarene – hvem er du, Norman Bates? – Sjansene for at du ringer ser dagslys dagen etter vil forbedre seg dramatisk hvis du ser ut.
Og det er ikke alt uendelig stress. Det er en nøye på fortellingsstrømmen her. Det er forstått at vi trenger tid til å puste og samtalene mellom Forrest og Peggy produsenten – som sitter i silhuettform på den andre siden av studioblasset – er alltid en behagelig kilde til mild mørk komedie. Og å bytte ut poster, som en gang var så koselig tilfredsstillende i starten av spillet, er fortsatt en betryggende aktivitet. Ta samtale … redd et liv fra en maskert galning … snurr litt søt ‘80 -talls synth for å roe seg ned. Det er en usedvanlig tilfredsstillende sløyfe. Selv om du følte at du var i ferd med å kvele på ditt eget hjerte for fem minutter siden.
Killerfrekvens kjenner kildematerialet så godt som deg. Dette er et spill forelsket i skrekkfilmer, og spesielt slasher -filmer. Nesten hvert gatenavn er en regissør eller berømt skummel sted. Men viktigst er at dette ikke bare er fullt av referanser og nikker. Det benytter seg av viktige troper også. Og i motsetning til de mange asymmetriske flerspillerspillene dedikert til slasher -sjangeren, der bare fremvoksende øyeblikk kan levere de perfekte skrekkfilmfølelsene, kan denne stramme fortellingen stadig treffe deg med slasher filmintensitet.
Og det er fordi, som enhver god form eller Ghostface vet, morderen alltid kommer opp igjen. Selv om du føler at du har fanget dem eller kvernet dem gjennom en kvern, er morderen alltid tilbake for en god redsel. Lykke til.
Killer Frequency er ute nå på PC, Xbox One, Xbox Series X/S, PS4, PS5 og Nintendo Switch. For flere anbefalinger, husk å sjekke ut indie Spotlight -serien, eller gå videre til kommende indie -spill Liste for en Roundup of Future -utgivelser.