På papiret er Laika: Aged Through Blood den typen spill jeg vanligvis ville unngått for enhver pris. Det er en blodig og voldelig Metroidvania med en antropomorf prærieulv på motorsykkel i hovedrollen – eller «motorvania», som utviklerne liker å kalle det. Det gjør ingen kompromisser når det gjelder behovet for å kjøre og skyte og spinne og lande i perfekt synkronisering. Jeg er rett og slett elendig til det.
Likevel klarer jeg ikke å slutte å spille. Det er delvis fordi jeg ikke har kommet særlig langt i spillet, og også fordi jeg fortsatt koser meg til tross for at jeg ikke klarer å holde meg på sykkelen lenger enn et minutt av gangen. Hver gang reiser jeg meg opp, tørker støv av meg og prøver igjen. Vask, skyll, gjenta.
Selv om jeg stadig snakker om hvor vanskelig Laika er, er det viktig å forstå at dette ikke er en overdrivelse. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg døde bare mens jeg prøvde å komme meg gjennom den første delen av spillet før det i det hele tatt åpnet seg. Det er litt som å spille en dødelig kombinasjon av Excitebike og Super Meat Boy med John Wick blandet med Mad Max blandet med en fursona.
Ekstremt vanskelig rytter
(Bildekreditt: Brainwash Gang)
Verdenen i Laika: Aged Through Blood er en postapokalyptisk ødemark i forfall, og stammen din er under okkupasjon. Spillet legger ikke skjul på dette, og det er tydelig fra første stund at det har blitt begått forferdelige grusomheter mot deg og folket ditt – og åpningsprologen er bare én i en lang rekke. Og når du utforsker videre, er det enda mer å oppdage.
Til tross for spillets mørke og dystre bakgrunn er omgivelsene i Laika: Aged Through Blood en nydelig håndtegnet verden med mange lag. Selv om det er naturlig å kjøre fort gjennom det – du sitter tross alt på motorsykkel i store deler av spillet – og nesten alle overflater har en solid patina av støv og innvoller, er det også en ensom skjønnhet i det hele hvis du tar det rolig.
Indie Spotlight
(Bildekreditt: D&A Games)
Å hjelpe ånder med å gå videre i dette realistiske spøkelsesjaktspillet treffer mye hardere enn Phasmophobia.
Det var dette som tiltrakk meg til spillet i utgangspunktet, og som holdt meg gående etter den første bølgen av fiaskoer. Det er nydelig å se på og lydsporet styrer, og begge deler gjorde det litt lettere å akseptere at ja, hvis jeg løfter sykkelen for mye, kan jeg faktisk velte og dø umiddelbart. Ja, for å lykkes med å navigere i en gitt bane må jeg klare å time saltoen min (det er slik du lader om) med skuddene mine (som bremser tiden slik at du kan sikte) og hastigheten og vinkelen min (du må holde inne en knapp for å dreie i en annen retning) samtidig.
Men når alle mekanismene går opp i en høyere enhet, og du klarer å kjede sammen en rekke saltoer, skudd, omladninger og landinger og overvinne en del av ødemarken som du tidligere trodde var umulig … Det finnes ikke noe lignende. Og selv om spillet er knallhardt og brutalt, dveler det heller ikke. Du kommer ganske raskt tilbake etter et dødsfall, og det legges jevnlig inn sjekkpunkter du kan tilpasse deg på tvers av nivåene, slik at du sjelden, om noen gang, er for langt unna der du bet i gresset, både bokstavelig og billedlig talt.
Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å slå Laika: Aged Through Blood. Jobben og privatlivet mitt gjør at jeg ofte ikke har tid til å spille spill for fornøyelsens skyld; utgivelsesplanen for spill er tettpakket fra januar til desember, og det er alltid noe nytt i horisonten. Men selv i skrivende stund sitter jeg og grubler på hvordan jeg skal komme meg forbi flokken av sinte fugler med våpen som jeg sitter fast ved. Og jeg mistenker at jeg kommer til å tenke på Laika lenge etter at jeg har sluttet å spille det.
Laika: Aged Through Blood er ute nå til PC. Hvis du vil vite mer om kommende utgivelser i horisonten, kan du sjekke ut vår oversikt over kommende indiespill, eller se hva annet vi har likt i vår Indie Spotlight-serie.