«Tenker dere noen gang på døden?» Da Margot Robbies glitrende, diskodansende Barbie stilte dette spørsmålet midt under en utblåsningsfest i traileren til regissør Greta Gerwigs kjærlighetsbrev til den ikoniske dukken, var det den første indikasjonen på at filmen kanskje utforsket noen mørkere temaer. Men å gi oss en fullstendig eksistensiell krise? Det hadde vi bare forventet av Christopher Nolans siste film Oppenheimer, en dyptpløyende psykologisk thriller som forteller historien om atombombens problematiske far. Det er den andre halvdelen av det som kjærlig kalles «Barbenheimer», og folk planlegger å se begge filmene etter hverandre og tilbringe en hel dag på kino. Men det viser seg at livet i plast ikke er så fantastisk …
Markedsføringskampanjen for Barbie har vært en rosa feberdrøm, med Ryan Gosling som lekende lett leverte Kenergy og Robbie som kledde seg ut som ulike Barbies fra historien på presseturen. De glitrende trailerne lovet også mye moro, og selv om filmen til tider er svært morsom, er den heller ikke redd for å dykke ned i mer alvorlige temaer og ta opp spørsmål knyttet til selve forestillingen om liv og død.
(Bildekreditt: Universal)
Når vi følger Robbies dukke med funksjonsfeil fra Barbie-land og inn i den virkelige verden, tar filmen en kanskje overraskende venstresving. Hva betyr det å være i live? Hva gjør oss til mennesker? Har vi noen gang virkelig autonomi? Kan vi noen gang bli helt uavhengige? Er døden det eneste som gjør oss til mennesker? Er vi bare leketøy som man lett kan kvitte seg med? Hva er vår rolle i dette universet? Hva er egentlig meningen med livet?
Etter hvert som Barbie blir konfrontert med skremmende realiteter, begynner hun å stille alle disse spørsmålene og mer til, noe som også åpner publikums øyne for dem. Denne Barbie gikk ut av visningen fylt av eksistensiell frykt, satte seg på toget hjem i lamslått stillhet og lå våken om natten uten å kunne slutte å tenke på selve vår eksistens.
Det er kanskje ikke akkurat det publikummet som ser Barbenheimer er ute etter i Barbie, og de fleste håper nok at den skal fungere som post-Oppenheimer-terapi, en heftig dose dopamin etter å ha tilbrakt tre timer i hodet til den plagede fysikeren J. Robert Oppenheimer, mens han funderer på om oppfinnelsen hans ødela verden. Selv om det ikke skjedde rent fysisk, stiller filmen spørsmål ved om det skjedde i overført betydning, i likhet med Oppenheimer selv. Hans beryktede ord – «I am become death, the destroyer of worlds» – hjemsøker hvert eneste bilde.
(Bildekreditt: Warner Bros.)
Men for meg gjør den felles tematikken faktisk årets filmbegivenhet til en enda mer perfekt dobbeltforestilling. Visst, estetisk sett kunne Gerwigs og Nolans filmer ikke vært mer forskjellige, med Barbie glitrende som en discokule og Oppenheimer som fortaper oss i stjerneskuespilleren Cillian Murphys gjennomtrengende blå øyne. Men på den annen side deler de DNA gjennom sin utforskning av livet, døden og hva det vil si å være menneske. Selv om de på overflaten ser ut til å være helt forskjellige filmer, er det ikke helt sant når du begynner å skrelle av de mange lagene, som begge filmskaperne har laget på mesterlig vis.
Begge vil ryste deg i grunnvollene, så hvis du skal barbenheimere (det må legges til i ordboken) i helgen, bør du også sette av tid til å legge deg ned etterpå. Tro meg, etter en fem timer lang eksistensiell filmkrise kommer du til å trenge det.
Barbie og Oppenheimer er begge ute på kino nå. Hvis du vil vite mer om filmene, kan du lese våre intervjuer med regissørene Greta Gerwig og Christopher Nolan.
Og sjekk ut guiden vår til resten av de mest spennende kommende filmene i 2023 og fremover.