Det er allerede avslørt at Marvel Studios’ strømmeserie Secret Invasion inneholder noe helt nytt for studioet: en åpningssekvens generert, i hvert fall delvis, av en lærende AI-modell. Den tvilsomme milepælen har nå fått stor oppmerksomhet og har blitt en sentral slagmark i den pågående debatten i kunst-, film- og medieverdenen om hvorvidt innhold fra generative læringsmodellalgoritmer, på folkemunne kalt AI-kunst, har en plass i et profesjonelt kreativt miljø.
Rulletekstsekvensen har skapt så mye kontrovers at Method Studios, som sto for genereringen av rulleteksten, har gått ut med en uttalelse der de presiserer at bruken av AI til rulletekstsekvensen «ikke har kostet noen jobber» – en av de sentrale uenighetene i spørsmålet om hvorvidt AI-generert billedmateriale bør brukes i filmproduksjoner og andre medier. I uttalelsen tilføyes det også at «hele prosessen, som ble ledet av kunstfaglig ekspertise, omfattet den innledende storyboardfasen, illustrasjon, AI-generering, 2D/3D-animasjon og kulminerte i den avsluttende compositing-fasen», samtidig som det ble brukt «tilpassede og eksisterende AI-verktøy».
(Bildekreditt: Marvel Studios / Method Studios)
Men denne uttalelsen danser rundt noen av de viktigste spørsmålene om AI-kunst og dens plass i kreative bransjer, spesielt i forhold til Marvel. Læringsmodeller for AI-kunst skapes nødvendigvis gjennom analyse av millioner av bilder og videoer som tilsynelatende ofte hentes fra internett – hvorav de aller fleste brukes til å trene opp programmer som genererer læringsmodeller for AI, uten tillatelse, innspill fra eller kompensasjon til kunstnerne som opprinnelig skapte dette «inspirerende» innholdet.
I tillegg er det nesten umulig å kreditere kunstnerne som har blitt brukt til å generere et bestemt bilde eller bildesett, selv om noen AI-brukere forsøker å gjenskape enkelte kunstneres verk uten deres tillatelse, og som regel mot deres vilje.
Method Studios’ egen uttalelse tyder på at en slik modell i det minste delvis ble brukt til rulleteksten. Denne overgangen fra helt håndlagde rulletekster som er laget av hendene og øynene til menneskelige kunstnere, er et hardt slag mot kunstkulturen i Marvel Studios, et selskap som allerede er beryktet for å ha hentet direkte inspirasjon fra tegneserietegnere, samtidig som de tilbyr et minimum av anerkjennelse og kompensasjon, om noen.
For eksempel var hele rulleteksten og markedsføringsopplegget til den ferske strømmeserien Hawkeye direkte inspirert av det ikoniske arbeidet til tegnerne David Aja og Matt Hollingsworth i fansenes favoritt-tegneserie Hawkeye fra 2012-2015 – selv om det er vanskelig å se det ut fra rulleteksten i den samme sekvensen.
Og dette er en del av en bekymringsfull trend hos Marvel Entertainment, som historisk sett har nedtonet, feilrepresentert og til og med ignorert de menneskelige tegnernes nødvendige bidrag, ikke bare til historiene de tegner, men også til skapelsen av figurene de skildrer og selve Marvel-universet.
Samtidig som Secret Invasion får kritikk for sine AI-tegninger, har Disney Plus presentert den andre delen av en serie som bagatelliserer tegnernes rolle i Marvel Comics’ opprinnelse, i dokumentaren Stan Lee, en dokumentar som utforsker livet til den legendariske Marvel-forfatteren/redaktøren/talsmannen med hans egne ord.
Selv om dokumentaren er sjarmerende, og Lee er like dyktig til å fortelle verbalt som han er til å lage tegneseriefortellinger, gir den en ukontrollert plattform til den mangeårige myten om at Stan Lee personlig skapte figurene og konseptene i Marvel-universet med bare sekundære bidrag fra tegnere som Jack Kirby, Steve Ditko, Don Heck og mange flere. Den førte til og med til et langt svar fra Jack Kirbys dødsbo, som stiller spørsmål ved dokumentarens fremstilling av historiske hendelser.
Min far Neal Kirby (Jack Kirbys sønn) har bedt meg om å legge ut denne skriftlige uttalelsen som svar på Stan Lee-dokumentaren som ble sluppet på Disney+ i går. pic.twitter.com/V4be2xyEJg17. juni 2023
Se mer
Mot slutten av dokumentaren engasjerer den seg noe i kontroversen, blant annet med et beryktet opptak av en samtale mellom Lee og Kirby fra 80-tallet der de direkte diskuterer hvem som fortjener æren for å ha skapt historiene, figurene og ideene til klassiske tegneserier som Fantastic Four, Incredible Hulk, Iron Man, Thor og andre Lee/Kirby-skapelser. Den gjør imidlertid lite for å presentere alternative fortellinger om hvordan disse figurene ble skapt, sammen med X-Men, Spider-Man med flere, og gjentar Lees egne selvforherligende, apokryfe historier som eneste inspirasjonskilde.
Et perfekt eksempel på denne mytologiseringen er den retroaktive tilføyelsen av Lees selvpåståtte inspirasjon til å metaforisk representere 60-tallets borgerrettighetskamp i figurene i X-Men – en metafor som faktisk ikke fikk direkte fotfeste i tegneseriene før etter flere år, men som Lee oppgir som sin tidlige inspirasjon til figurene.
Den veldokumenterte historien til Marvel Comics, slik den fortelles i bøker som Sean Howes Marvel Comics: The Untold Story og Abraham Josephine Riesmans True Believer: The Rise and Fall of Stan Lee, gjør det derimot klart at Kirby, Ditko og mange andre var like involvert i skapelsen og konseptualiseringen av heltene de tegnet.
Ingenting av dette er for å underkjenne Lees faktiske bidrag til Marvel Comics. Selv om han sjelden plottet så mange historier eller skrev så mye dialog som han selv hevdet, var han med på å skape dusinvis av viktige figurer, og han ga også tegneseriene et talerør som gjorde dem til mainstream og gjorde kunstnerne han jobbet med til kjente navn. Likevel har han nesten alltid unnlatt å gi dem full anerkjennelse for deres bidrag.
(Bildekreditt: Marvel Comics)
Stan Lee jobbet aldri med AI-kunst; du vil ikke finne noen misforståtte «men hvis han hadde gjort det!»-spekulasjoner her. Men du vil finne en bønn fra denne livslange fan av tegneserier og tegneseriekunst om at Marvel Studios (og Marvel Comics) aldri noensinne må glemme at menneskelige tegneres dyktighet, stil og kreativitet er det avgjørende elementet som har ført til Marvel-universets suksess og kraft.
Forsøket på å befeste en Stan Lee-sentrert fortelling i en mye omtalt dokumentar kombinert med Marvel Studios’ første skritt inn i AI-kunst føles som et slag i ansiktet på kunstnerne som dag ut og dag inn strever for å gi liv til fantasiene våre med omhu og talent – både de notorisk overarbeidede VFX-tegnerne, hvis arbeidsmengde kan overføres til ufølsom, lite kreativ AI-kunst i stedet for å bli etterspurt innenfor en realistisk tidsramme, og tegneserietegnerne som jobber seg til fingerspissene for side etter side for svært lite anerkjennelse og kompensasjon.
Det er et sentralt sitat i Stan Lee-dokumentaren, med mannens egne ord, som er det viktigste å ta med seg fra hele hans livshistorie: «Jeg skapte Marvel Comics sammen med de forskjellige tegnerne som jobbet med historiene, selvfølgelig.» Selv om han ikke nevner noen spesifikke personer i sitatet, er det det nærmeste han kommer en full anerkjennelse av betydningen av tegnerne han jobbet med.
Arbeidene til Jack Kirby, Steve Ditko, Don Heck, Gil Kane, John Romita, Wally Wood, Jim Steranko, Marie Severin, Stan Goldberg og mange, mange flere er den ild som ga liv til supermenneskene i Marvel Comics, og grunnlaget for den kunstneriske arven som den dag i dag definerer hva det vil si å «Make Mine Marvel».
Marvel må aldri glemme dette menneskelige kunstneriske elementet; verken den dynamiske kreativiteten Marvels tegnere tilfører disse nå ikoniske heltene, eller de personlige ofrene de gjør og utnyttelsen de har vært utsatt for i jakten på å fortelle en god historie.
Det kreves arbeidet til dusinvis av talentfulle menneskelige skapere for å fortelle de beste Marvel Comics-historiene gjennom tidene.