Vår dom
Mortal Kombat-filmen utmerker seg når den lar kampene snakke. Resten av tiden faller det rett og slett flatt
Du vet kanskje at Mortal Kombat er en tilpasning av videospill – og det burde umiddelbart gjøre at du justerer forventningene dine. Der den opprinnelige Mortal Kombat – utgitt i 1995 og regissert av Paul WS Anderson – tok det brutale kildematerialet og konverterte det til en hjerneløs, men morsom kampfilm, går omstarten en mer seriøs vei, forsterker den umotiviserte volden og slår ned noen følelse av karakter. Den nye tilpasningen kan være fullpakket, men heltene er kjedelige som grøft, og jordens inntrengere er skurker som er revet fra en manusforfatterbok.
Hovedpersonen Cole Young (Lewis Tan) er laget spesielt for filmen, og er en tidligere MMA-mester som kjemper for skifteendring for å forsørge familien. Skriv inn Jax (Mehcad Brooks), tidligere av spesialstyrkene, som sender Cole til Sonya Blade (Jessica McNamee). Cole har en dragetatovering – med seg siden fødselen – som signaliserer at han faktisk er en forkjemper for Earthrealm, valgt å kjempe mot fiendene til Netherrealm i en konkurranse kjent som Mortal Kombat. «Se, de stavet det galt,» kvitter Cole under en utstillingsdump. Dessverre er det stort sett hans eneste minneverdige linje, med ledelsen som smelter sammen i bakgrunnen av sin egen historie.
Sonya presenterer oss for noen nyttige dokumenter og introduserer en annen fighter, Kano (Josh Lawson), en klok, knallende, ølelskende Aussie. Regissør Simon McQuoid skynder oss raskt figurene våre til et annet sted, hvor vi blir utsatt for ytterligere utstilling og introdusert for flere hovedpersoner – Raiden, Liu Kang og Kung Lao. Derfra kan heltene våre raskt komme til litt trening før selve turneringen begynner.
Mortal Kombat er ikke spesielt interessert i å utvikle disse karakterene utover bare klisjeer. Ta for eksempel den Terminator-lignende Sub Zero (Joe Taslim), en ondskapsfull styrke som kunne ha hatt en interessant bakgrunnshistorie, men vi blir tilbudt veldig lite. I stedet er Sub rett og slett en bonde som tilhører den sjelsugende Shang Tsung (Chin Han), selv gitt null motivasjon annet enn å ønske å overta Earthrealm.
Det er rett og slett for mange tegn gitt for mye å gjøre. Mortal Kombat ønsker å sette sammen sine egne Avengers, men har ikke plass til å gjøre dem til elskelige individer. Det er delvis feilen ved at dette er en nesten for nøyaktig tilpasning av Mortal Kombat, en serie som er mest kjent for dødsfall, de fryktelige drapsmennene som fikk hver mor på 90-tallet til å forby barna sine å spille videospill. McQuoid vil skildre disse trekkene i all sin blodige ære, samtidig som vi får oss til å bry oss om karakterene som blir drept. Som et resultat strekker filmskaperen for mye, og alt mellom handlingen drar.
Heldigvis, når kampene snakker, leverer Mortal Kombat noen raske store bokstaver. Hver kamp er vakkert skutt og koreografert, med noen utmerkede dødsfall som best vil nytes blant en brølende kinomengde. I mellomtiden bringer skuespillerne teknisk kunnskap til sine roller, spesielt Tan og Taslim, som forbedrer disse scenene, og det samme gjør hver karakter med sin egen visuelt forskjellige kampstil. I tillegg gir deres evner noen visuelt spennende øyeblikk som vil nytes mest av hengivne spillere. Så hvis du kan klare deg gjennom den forutsigbare historien og den dystre dialogen, så er de brutale kampene absolutt spennende briller. En film å slå av og koble til.
Dommen2
2 av 5
Mortal Kombat-filmanmeldelse: “Store kamper, forferdelige karakterer”
Mortal Kombat-filmen utmerker seg når den lar kampene snakke. Resten av tiden faller det rett og slett flatt
Mer informasjon
| Tilgjengelige plattformer | Film |
| Sjanger | Handling |
Mindre