Dette kom aldri til å bli akkurat som Assassin’s Creed 2. Det var en av de første tankene mine da jeg fullførte Assassin’s Creed Mirage, seriens lenge omtalte tilbakevending til formen, som viser hvorfor de tidlige Creed-titlene er noen av de beste snikespillene noensinne. Jeg koste meg med å gjemme meg i takhytter igjen, rive ned etterlysningsplakater og feire at yndlingsmorderverktøyet mitt var tilbake i det som må sies å være et herlig nostalgisk tilbud fra Ubisoft. Men da historien begynte å nærme seg slutten, fant jeg ut at jeg ikke hadde noe problem med å ta farvel – både med Basim og med hvordan ting pleide å være.
Mirage gjorde noe uventet. I stedet for å forsterke lengselen etter tiden med Ezio og Altair, følte jeg meg tilfreds. Mirage er en påminnelse om hvor langt Ubisoft har brakt serien på disse 16 årene, en påminnelse om at de ikke har glemt hvor den begynte. Kanskje var det dette forlaget trengte for å berolige oss før de ser fremover. Uansett om den fremtiden er helt eller delvis RPG-formet eller ikke, har jeg forsonet meg med det faktum at jeg aldri kommer til å få bevege Ezios små, feite babynever for første gang igjen, og det er på tide å slutte å jage den dragen.
Farvel og god natt
(Bildekreditt: Ubisoft)Bli med i brorskapet
(Bildekreditt: Ubisoft)
Slik rangerer vi de beste Assassin’s Creed-spillene fra 2007 til i dag.
Parkouring gjennom Bagdad er den avskjeden med gammeldags AC som jeg trengte. Assassin’s Creed Mirage er like mye fanservice som et sårt tiltrengt gjensyn med fortiden, og lykkes med å bringe tilbake alt det du kanskje har savnet i de siste spillene. Samtidig er det en tankevekkende sannhet at vi aldri kommer til å få et spill som noen av de klassiske Creed-spillene igjen. Ikke egentlig, i hvert fall, for både Ubisoft og spillerbasen har utviklet seg siden den gang.
Og det med rette. Hvis man destillerer det ned til de enkle mekanismene – fri løping, parkour, sosial sniking og black box-oppdrag – ville Mirage stått stolt ved siden av seriefavorittene. Det gjør en strålende jobb med å gi spillerne akkurat det de har bedt om siden serien gjennomgikk et RPG-skifte med Origins: mindre kart, mer fokus på sniking og muligheten til å være en ekte snikmorder igjen. Spillet oppfyller alle disse kravene, men det er noe som mangler, og det er rett og slett innovasjon.
Mirage er et velkomment avbrekk fra den overveldende RPG-veksten i Assassin’s Creed Valhalla, selv om det faktum at det først var ment som en Valhalla DLC ikke går meg hus forbi. For selv om Mirage gjenskaper den klassiske AC-sløyfen, er det hele tiden små tegn på at tidene allerede har forandret seg. Mirages velkjente brukergrensesnitt og oppdragshydraulikken er lånt direkte fra forgjengeren, noe som slett ikke er negativt, men som minner meg om tiden og stedet jeg spiller Mirage i.
(Bildekreditt: Ubisoft)
Mirage er en påminnelse om hvor langt Ubisoft har brakt serien på disse 16 årene, en påminnelse om at de ikke har glemt hvor den begynte.
Eivors eventyr gjennom vikingenes Europa sitter fortsatt friskt i minnet, og jeg trekker til og med litt på smilebåndet innimellom når jeg ved et uhell glemmer at løping fungerer annerledes i denne DLC-tittelen. Basim kan skovle ned bær for å få helse, sende ørnen sin for å speide etter fiender og hemmeligheter, og vi jobber fortsatt med kompass i stedet for minimap.
Sammensmeltingen av ACs klassiske og mer moderne spillmekanikk har en merkelig effekt på meg, og presenterer forlagets fortid sammen med dets nåtid og viser de store forskjellene. Mirage er en ren og tydelig demonstrasjon av at Ubisoft absolutt har det i seg å lage flere spill som Assassin’s Creed 1 eller 2; de har bare på en måte passert det punktet, og det har vi kanskje alle sammen.
For meg er Mirage det inderlige farvel til det gamle som jeg trengte for å gjenopprette troen på Ubisoft. Med tanke på Assassin’s Creed Codename Red og Assassin’s Creed Codename Hexe, der førstnevnte er et bekreftet RPG-spill, virker Ubisoft godt rustet til å fortsette reisen i god tro. RPG Creed-spillene er kanskje større og ikke nødvendigvis bedre av den grunn, men de viser at Ubisoft stadig fornyer sin egen formel, og at de ikke sluttet å lage stealth-sentriske spill for å trosse oss. Mirage gir oss et øyeblikk til å gjøre opp status over dette, over hvor langt utgiveren har kommet, og hvor langt den fortsatt har igjen å gå. Nå som vi har fått vår nostalgifiks, kan det kanskje komme på rett kurs igjen.
Ta en titt på disse kommende Ubisoft-spillene du bør holde øye med, fra Skull and Bones til Star Wars Outlaws.