Ingen annen spillkarakter er helt som Bayonetta. Platinums Umbran-heks er et høydepunkt av sexy stil, og kombinerer en modells selvsikkerhet med en filmstjernes selvtillit og en djevelsk hedonistisk tørst. Og det beste av alt, til å være et actionspill, er at hun tar med seg hele sin personlighet inn i kampene, noe som gjør spillet med hennes navn på seg til en konstant fornøyelse.
Bayonetta fungerer av mange grunner, men først og fremst på grunn av den ruvende hovedpersonen. Iført hudtette, svarte klær (laget av hennes eget hår – en trend vi håper ikke slår an) og platåhæler liker hun tydeligvis å dominere, og det er akkurat det hun gjør. I sin kamp mot Paradisos engleaktige krefter beveger hun seg med kraft og smidighet, slår sine fiender til underkastelse og slenger ut hentydninger mens de eksploderer. Hun er så glatt og rolig at det er et privilegium å få lov til å styre henne, et privilegium du ikke bør kaste bort med middelmådige prestasjoner.
En heks i tiden
(Bildekreditt: PlatinumGames)Abonner
(Bildekreditt: Future, Remedy)
Denne artikkelen ble først publisert i magasinet Play. Abonner på Play-magasinet her for å spare på prisen, få eksklusive forsider og få det levert rett på døren eller enheten din.
Heldigvis får du en omfattende pakke med offensive og defensive alternativer, inkludert en rekke slag- og sparkkombinasjoner og de fire pistolene Bayonetta har festet til lemmene sine, slik at du kan følge opp slagene med skuddsalver. Og ikke bare pistoler, for du får flere våpen på reisen, slik at du kan mikse og matche hånd- og fotkombinasjoner. Hva med å teipe fast bazookaer på beina og avslutte hvert spark med en rakett, sammen med flammende klør på hendene? Eller kanskje prøve en harmonisk duett med skøyter og pisk? Bayonetta takler alt, spankulerer, piruetterer og til og med poserer til discosoundtracket for sin egen fornøyelses skyld.
Bayonetta er selvsagt ikke bare en smidig snikmorder, hun er også en heks, og det følger magi med hvert eneste skritt hun tar, fra sommerfuglvinger som spretter ut når hun dobbelthopper, til langt mer brutale utbrudd. Det smarteste trikset hennes er imidlertid «heksetiden», som utløses automatisk hvis du slår en salto gjennom et fiendeangrep og kortvarig sender verden i sakte film. Når du danser rundt angriperen og fyrer av en kombo inn i den blytunge kroppen deres, er det som en straff for at de våger å prøve å røre deg.
Du kan avslutte riposten med en «wicked weave», som knuser den angripende engelen med en gigantisk stilett, eller, hvis du har opparbeidet deg nok magi, et dødelig «torturangrep», som for eksempel å trylle frem en giljotin og gi en hjelpeløs fiende et spark i rumpa. Når det gjelder større motstandere, kan Bayonetta hente en av sine gigantiske demoniske tjenere fra helvete for å spise dem opp.
(Bildekreditt: PlatinumGames)
«I tillegg til det utsøkte bevegelsessettet har Bayonetta noe av Platinums mest inspirerte/absurde nivådesign.»
Resultatet er spektakulært, og i likhet med en and som padler, krever det en frenetisk innsats for å opprettholde Bayonettas glidende ro. Du kommer ikke langt med å hamre løs uten en plan. Du må invitere til angrep for å utløse heksetider, isolere mål, spare torturangrep til tøffere motstandere og holde deg i bevegelse. Øvelsen blir raskere og travlere, helt til den høyeste vanskelighetsgraden deaktiverer heksetiden helt. Det må da være umulig å klare seg uten? Men på en eller annen måte er det ikke det. Det er som å ta av stabilisatorene på en sykkel, og du innser at du ikke trenger dem likevel. I tillegg til det utsøkte bevegelsessettet har Bayonetta noe av Platinums mest inspirerte/absurde banedesign.
Tonen slås an allerede fra starten av når du lærer deg det grunnleggende mens du står på en klump av et klokketårn som er på vei ned gjennom himmelen. Senere kastes du inn i en sekvens som minner om arkadeklassikeren Space Harrier, som kulminerer i en sjefskamp mot den hekseaktige rivalen Jeanne mens du rir på en rekke gigantiske missiler. De vanlige kampene forsterkes av englenes groteske, bibelsk baserte design, fra fuglemennesker med skarpe nebb og klør og kaklende bevingede hoder til pæreformede monstrositeter med opp-ned-ansikter og drakehalsarmer. Det er lett å føle at det er helt greit å sparke dem sønder og sammen.
Til syvende og sist er det bare når volden stanser opp at Bayonetta blir svakere, i mellomsekvenser (som du kan hoppe over) som har en svak birollebesetning, inkludert Enzo, en dårlig Joe Pesci-hyllest, og et kamera som altfor ofte stirrer på Bayonettas rumpe – et smakløst trekk på en figur som ellers er sexy på sine egne premisser. Dette er et actionspill som fungerer best når stjernen fører ordet. Bayonetta er fortsatt dronningen av sjangeren.
Denne artikkelen ble først publisert i Play Magazine nummer 16. Abonner her i dag for å få flere fantastiske reportasjer, intervjuer, forhåndsomtaler og mye mer.