Det nye dramaet Past Lives er kanskje Celine Songs første film, men regissørstolen er ikke fremmed for henne. Hun er dramatiker og har en off-Broadway-forestilling bak seg – samt en oppsetning av Tsjekhovs Måken som ble gjenskapt i The Sims 4 og sendt på Twitch under pandemien. «Overgangen var ganske direkte og smidig», forteller hun når vi setter oss ned sammen på Sundance London. «På teateret jobber man hver dag med historie, rollefigurer, blokkering og dialog, så det var ting jeg bare kunne trekke over… Jeg ville se om [filmskaping] var noe jeg kom til å elske, og jeg er så glad for å høre at det er det.»
Past Lives starter i Seoul i 2000 med to 12-åringer, Nora (Seung Ah Moon) og Hae Sung (Seung Min Yim). De er klassekamerater og venner, og under overflaten bobler det også en antydning til tenåringsromantikk. Det blir imidlertid ikke noe av, for Noras liv forandres når familien flytter til Toronto på den andre siden av jordkloden.
Et drøyt tiår senere studerer Nora (Greta Lee) for å bli dramatiker i New York City da hun får kontakt med Hae Sung (Teo Yoo) på Facebook, noe som fører til daglige Skype-samtaler med økende følelsesmessig intimitet. Filmen beveger seg deretter 12 år frem i tid, og paret har mistet kontakten igjen – helt til Hae Sung besøker den nå gifte Nora.
(Bildekreditt: A24)
For Song var det to grunner til at Past Lives måtte bli en film og ikke et teaterstykke: tid og rom. Seoul og New York City er ankrene som holder Hae Sung og Nora på plass og dermed adskilt fra hverandre, så «det var veldig viktig å skildre disse to ulike stedene så levende som mulig», forklarer Song. «I teater er tid og rom billedlig, men i film er det bokstavelig. Jeg følte at historien måtte fortelles bokstavelig når det gjaldt aldring, fordi man vil kunne huske de små barna og vite at de vokste opp til å bli voksne.»
En av disse voksne er Lee. Hun er mest kjent for sine roller som Natasha Lyonnes fjollete bestevenninne i Russian Doll og en hjelpsom kunstig intelligens i Spider-Man: Across the Spider-Verse, men i Past Lives har hun funnet frem til en roligere og mer sammensatt rolle. «Jeg hadde sett henne i mange forskjellige TV-serier og filmer, og jeg har alltid elsket prestasjonene hennes», forklarer Song. «Men tonen i mye av det hun har gjort, er annerledes enn den tonen jeg var ute etter i filmen.» Hun forteller imidlertid at hun snart ble overbevist om slektskapet mellom skuespiller og rollefigur da hun leste en scene fra filmen sammen med Lee. «Hvis du kan spille komedie, kan du spille hva som helst. Jeg vet at hun er en fantastisk skuespiller, men det jeg var ute etter, var hvor sjelen din er, hvor dypt den stikker, og om den passer til karakteren.»
Selv om Noras andre flytting som 24-åring kan virke mindre formativ enn den som 12-åring (hun er eldre, avstanden mellom Toronto og New York er kortere enn mellom Seoul og Toronto, og kulturene er mye mer like), mener Song at de er like viktige. «Noras innvandring som barn var noe foreldrene gjorde, og derfor var det ikke noe hun var selvstendig i. Men hvis hun innvandrer igjen, og til en by med innvandrere, etablerer det henne virkelig som en person som er en flerårig innvandrer. Det var veldig viktig å skildre – hun er en person som flytter for å forfølge drømmene sine, og jeg tror det virkelig sier noe om karakteren hennes.»
(Bildekreditt: A24)
Når Nora og Hae Sung møtes igjen etter mer enn to tiår fra hverandre, blir det tydelig at ingenting har forandret seg mellom dem. Filmen er gjennomsyret av det koreanske konseptet «inyeon»: ideen om at elskende har møttes om og om igjen i tidligere liv. For Nora og Hae Sung er deres tidligere liv ikke bare de livene de ikke husker – det er også skoletiden i Seoul og videosamtalene på universitetet. «Han kommer alltid til å føle seg som Seoul for henne, og hun kommer alltid til å føle seg som barndommen for ham», sier Song. «Det er som om det er en glød i den personen som lukter, høres og føles som det stedet du husker.»
Et annet sted er det en annen type inyeon i livet Nora har bygget opp med forfatteren Arthur (John Magaro), en jødisk-amerikansk mann. Til å begynne med er han skeptisk til den nylig single Hae Sungs grunner for å besøke New York, men han vet at Noras barndomsvenninne representerer noe han aldri kan: røttene hennes i Korea. «I alle intime forhold vil det alltid være en del av dem som du ikke kjenner. I tilfellet Nora og Arthur er det så mye mer levende, fordi det Arthur ikke vet om Nora, er noe du kan se og føle, og det er knyttet til språk og en annen kultur», sier Song. «Men vi har alle en versjon av det – selv om du er fra samme by, er den andre personen en ‘annen’, og det er det som er både så vakkert og smertefullt ved det. Jo mer du blir kjent med noen, jo mer ser du at den personen er en ‘annen’.»
Men Song er klar på at dette ikke er filmens kjerne, og fortsetter: «Det jeg virkelig bryr meg mest om, er at Arthur prøver å lære koreansk – når han ser Hae Sung for første gang, sier han hei til ham på koreansk, og Hae Sung sier hei til Arthur på engelsk. Filmen handler ikke om fremmedgjøring, for jeg tror fremmedgjøring bare er en del av alle våre liv. Det som er rørende med disse karakterene, er at de prøver, og de bryr seg, og de ønsker å kunne forstå hverandre, selv om det bare er litt bedre.»
Past Lives har premiere i Storbritannia på Sundance Film Festival: London 8. juli, før den kommer på kino 8. september. Hvis du vil vite mer, kan du fylle ut seerlisten din med vår guide til årets største kommende filmer.