Det var et godt skrekkår. Det var faktisk et veldig bra skrekkår – både for storbudsjett-franchiseoppfølgere og uavhengige engangsfilmer. Men mens du var ute og så Evil Dead Rise på første date eller gjemte deg bak popkornet under Skinamarink, var det én skummel film som kanskje gikk deg hus forbi. Renfield, eller «Nicolas Cage Dracula-filmen» som Google-søketrendene ville ha det til, kom og gikk uten å gjøre et pip – selv om den fortjente så mye mer.
La oss få én ting på det rene: Dette er ikke en helt vanlig skrekkkomedie. Selv om Dracula er camp, og Nicolas Cage som skuespiller i seg selv er campy, vender filmen seg bort fra det sjokkerende og absurde og presenterer en seriøs historie med røtter i noe vi sjelden ser i mainstreammediene: å overleve narsissistisk misbruk. Dracula og Renfields partnerskap, som går helt tilbake til 1931, fungerer som en smart metafor for giftige, voldelige forhold som det kan ta mange år å komme ut av.
Uvant terreng
(Bildekreditt: Universal Studios)
Hvis du ikke er kjent med ham, ble R. M. Renfield først introdusert i Bram Stokers gotiske skrekkroman «Dracula» fra 1897. Han er den pysete drittsekken som hjelper greven med å forvandle Mina Harke til vampyr i bytte mot udødelighet, og som ender opp med å bli grevens evige tjener (og mister forstanden). Han gjorde sin første (ikke-stille) opptreden på lerretet i Todd Brownings pre-code-skrekkfilm Dracula fra 1931, spilt av Dwight Fye, og greven ble spilt av ingen ringere enn Bela Lugosi. Filmen fra 2023 gjenskaper smart nok svart-hvitt-scener fra originalen, med Cage i stedet for Lugosi og Nicolas Hoult i stedet for Frye, for å forklare hvordan antihelten vår havnet på Draculas slott i utgangspunktet.
Men denne Renfield er ikke som noen annen Renfield vi har sett på skjermen (og vi har sett over 20 så langt). Denne Renfield er en slags borgerverner: Han er ikke lenger villig til å ta et uskyldig liv for å brødfø mesteren sin, og han jakter på og dreper de voldelige partnerne til personer som jevnlig deltar i en støttegruppe for overlevende etter narsissistisk mishandling. Det er her Renfield innser at han selv lever i et voldelig forhold, og det er her filmen blir en håpefull allegori for å komme ut av det. Innimellom de imponerende koreograferte kampscenene der bein knuses og lemmer kappes av med dekorative serveringsfat, gjentar Renfield affirmasjoner om egenkjærlighet, styrke og egenverd. Han svinger en selvhjelpsbok som om den var en trepåle.
Men ta ikke feil, det er Hoults sterke prestasjon som gjør at denne utgaven av Renfield lykkes. Hans urokkelige oppriktighet i både filmens morsomste og mest emosjonelle øyeblikk gjør at denne karakteren med sine mange feil ikke bare blir en vi ønsker å heie på, men også å omfavne. For ikke å snakke om sammenstillingen av Renfields ømme, sårbare samspill og de nervepirrende, hodeskalleknusende nærkampscenene – der Hoult uanstrengt går fra bekymringsfull til kriger på sekunder.
Cage raseri
(Bildekreditt: Universal Studios)
Det er vanskelig for meg å forstå at det ikke var på langt nær nok folk som gikk på kino for å se denne filmen, noe som resulterte i at den ble en «flopp». Årsaken kan ligge i den (svært begrensede) markedsføringen, som hovedsakelig fokuserte på Cages grev Dracula. Misforstå meg rett: det er kult, det er virkelig kult (og var grunnen til at jeg, en selverklært Nicolas Cage-fan, var spent på filmen i utgangspunktet). Cage kanaliserer sitt berømte «Cage Rage» til noe roligere og mer kontrollert, noe som resulterer i en greve som verken er sexy eller mystisk, men skummel, kultlederaktig og rasende til enhver tid. Han har også fløyelsdresser, juvelbesatte ringer på alle fingre og to rader med skarpe, små tenner som ser ut som om de tilhører en piraya.
Men jeg antar at konseptet med Cage som Dracula, et ikon som spiller et ikon, ikke var like spennende for resten av verden. I virkeligheten har han ganske begrenset med spilletid (selv om han absolutt gjør det meste ut av den), og filmen fokuserer faktisk på tre forskjellige plott – med Awkwafinas betjent Rebecca Quincy som kjemper for å stille farens mordere for retten mens hun konstant blir gasset på av sine mannlige overordnede, og Ben Schwartz’ ukvalifiserte forbryterboss Teddy Lobo som sliter med sine egne hang-ups om egenverd og mening. Nevnte jeg at Schwartz spiller en voldelig sosiopat med halstatovering som er redd for sin egen mor?
I tillegg kommer det utrolig morsomme ensemblet i gruppeterapien, et soundtrack med Beastie Boys og My Chemical Romance-nåledråper, smarte spill på kanonisk vampyrhistorie som går utover kors og hvitløk, og noen virkelig halsbrekkende blodbad som får Hostel til å se tamt ut. Det er litt over alt, men det er virkelig noe for enhver smak.
Renfield er en merkelig og uventet dyp skrekkkomedie som hadde fortjent så mye mer anerkjennelse i 2023. Enten du er glad i Nicolas Cage, selv har overlevd overgrep eller bare vil se vanvittig vold avbrutt av like vanvittig humor – Renfield har alt. Det er en vilt kreativ oppfølger til en nesten 100 år gammel film, og den blåser nytt liv i noen av fiksjonens og filmens mest elskede skrekkikoner. I tillegg har Ben Schwartz en halstatovering. Bedre kan det egentlig ikke bli.
Renfield strømmes nå på Prime Video. Hvis du vil vite mer, kan du sjekke ut vår rangering av de beste Nicolas Cage-filmene.
Hvis du vil vite mer om årsskiftet, kan du ta en titt på våre guider til de beste filmene i 2023 og de beste TV-seriene i 2023.