De siste 15 årene har Robert Downey Jr. stått foran en green-screen og quietet seg til hundrevis av millioner dollar og en kjendisstatus uten sidestykke, noe som har ført til at ansiktet hans har blitt klistret på siden av matbokser, blyantspissere og alt annet Marvel-merchandise som House of Mouse har forsøkt å selge. Siden han ikledde seg Iron Man-drakten for første gang i 2008, har det vært veldig lett å glemme hvilken utrolig dyp, nyansert og kraftfull skuespiller Downey Jr. alltid har vært.
Men Christopher Nolan har ikke glemt det.
I sin første ordentlige dramatiske rolle siden den umiddelbart forglemmelige The Judge fra 2014 spiller Downey Jr. Lewis Strauss, en av grunnleggerne av den amerikanske atomenergikommisjonen og en av de mest innflytelsesrike skikkelsene i den kalde krigens utenrikspolitikk – hovedsakelig utviklingen av hydrogenbomben i et våpenkappløp med Sovjetunionen. I Oppenheimer, Nolans gruoppvekkende historie om den plagede forskeren og såkalte atombombens far, er Strauss fysikerens nemesis i etterkrigstiden – den konservative karrierepolitikeren overfor den motsetningsfylte kommunisten, mannen som streber etter makt i motsetning til mannen som er overbevist om at det han har skapt, vil bli vår alles undergang. Det åpner for den mest overbevisende prestasjonen i Downey Jr.s karriere.
(Bildekreditt: Universal)
Den yngre Downey, som opprinnelig var vidunderbarnet til kultfilmskaperen Robert Downey Sr., skapte seg raskt et rykte i 80-tallets Hollywood som «Next Big Thing» etter iøynefallende opptredener i en rekke oppvekstfilmer – The Pick-Up Artist, Weird Science, Tuff Tuff og Less Than Zero – før han ble Oscar-nominert for rollen som Charlie Chaplin. Alle vet hva som skjedde deretter – kokain, flere fengselsopphold og en degradering til TV som resulterte i at han fikk sparken fra Ally McBeal. Et comeback ble utløst av hans åpenbarende opptreden i Shane Blacks metanoir Kiss Kiss Bang Bang og senere som alkoholisert journalist i David Finchers Zodiac. Selv om Iron Man har vært hans livs viktigste rolle, har den beste prestasjonen i denne delen av karrieren vært i Guy Ritchies Sherlock Holmes-filmer, der han gjenskaper den viktorianske detektiven som en kranglete eksentriker.
Men det er med Oppenheimer at Downey Jr. igjen får lov til å leve seg helt inn i en rolle. Forholdet mellom Strauss og Oppenheimer er et av flere kjernepunkter i filmen – et forhold som i stor grad er preget av Strauss’ ego-styrte usikkerhet, først og fremst knyttet til et møte med Einstein, der verdens mest berømte vitenskapsmann ser ut til å avvise politikeren på grunn av noe Oppenheimer sier til ham. Det er en sekvens Nolan vender tilbake til flere ganger før han vender tilbake til den igjen i filmens gruoppvekkende klimaks, og avslører at Strauss ikke var temaet for Oppenheimers og Einsteins samtale i det hele tatt. Fordi han aldri var viktig nok for en samtale mellom genier.
Downey Jr. – som her knapt er til å kjenne igjen ettersom håret og kroppen er kraftig tynnet ut (det får ham til å se ut som Stanley Tucci) – har snudd opp-ned på sitt gjennomgående filmimage. Det har vært en berettiget kritikk av hans arbeid de siste 15 årene at han som skuespiller har hvilt på laurbærene av sin naturlige karisma, og Downey Jr. har selv vært åpen om at hans Marvel-arbeid som menneskebarn-halv-robot førte til at han tvilte på sine skuespillerevner – men Oppenheimer snur opp ned på alt vi har lært om skuespilleren.
(Bildekreditt: Universal)
Strauss er kanskje den roligste rollen i karrieren hans. Den vordende handelsministeren er – i likhet med mange andre mektige menn – besatt av sin egen stemme og rettskaffenhet, klar over sin posisjon i verden og glad for å utøve den. I vid forstand er han skurken i Oppenheimer. Downey jr.’s Strauss er en ikke særlig smart mann omgitt av svært smarte menn, og atomalderens Judas er drivkraften bak at Oppenheimer mistet sikkerhetsklareringen og innflytelsen over atomsaker i USA. Handlingene er drevet av en usikkerhet som bare politikere besitter, fallisk misunnelse og ren hevngjerrighet – og virkelighetens Strauss skal ha sett på de som var uenige med ham som forrædere.
Downey Jr. – ukarakteristisk tilbakeholden – kommuniserer så mye følelser med et glimt i kinnet eller et glimt i øyet. Mot slutten av filmen, når han innser at kronen på verket i livet hans – å bli utnevnt til presidentens kabinett – har blitt ødelagt av vedvarende motvilje fra forskermiljøet, ser det ut til at kinnbena hans hever seg av hat og kjeven hans strammer seg av nederlag. Nolan filmer mye av Strauss i nærbilde – spesielt i svart-hvitt-sekvensene – og det føles som om vi er helt inne i hodet hans. Downey Jr. er subtil, men påfallende tydelig i sin forakt for Oppenheimer.
Det er en scene der Strauss har en utveksling med Alden Ehrenreichs navnløse assistent som eksemplifiserer karakterens glatthet. Han holder en tale om hvordan makt eksisterer i skyggene mens han poserer med slapp stolthet som en gribb som ikke kan drepes. Ansiktet hans truer med å bryte ut i et selvtilfreds smil. Det er delvis Kendall Roy, delvis Daniel Plainview, og noe av det mest forbløffende han noensinne har gjort.
(Bildekreditt: Universal Pictures)
I likhet med sosiale medier har de allerede latt seg rive med og utnevnt Downey Jr. til Oscar for beste mannlige birolle for hans innsats i filmen, som virkelig er hans beste i karrieren. Mer generelt stiller det spørsmålet om hvor Downey Jr.s fremtid ligger. Hans første rolle etter Iron Man var den elendige floppfilmen Dolittle, men Oppenheimer og skuespillerens uttalelser i forbindelse med pressearbeidet med filmen antyder forhåpentligvis at dette er det første skrittet mot en senere karriere med spennende rollefigurer i samarbeid med store regissører.
Downey jr. var opprinnelig tiltenkt hovedrollen i Paul Thomas Andersons Inherent Vice før regissøren byttet inn Joaquin Phoenix, og de to jobbet også på et tidspunkt med en versjon av Pinocchio, men Oppenheimer er skuespillerens første forsøk på det man grovt sett kan kalle «ordentlig filmskaping» på veldig, veldig lenge. Nolan har laget det mest intimt tragiske eposet man kan tenke seg, spekket med bemerkelsesverdige prestasjoner (Murphy, Damon, Blunt, Safdie, Hartnett, Clarke, Ehrenreich, DeHaan), men det er Downey jr.s intrigante reptil som går foran.’s intrigante reptil som stikker av med filmen under armen. Det bør ikke være siste gang.
Oppenheimer er ute på kino nå. Hvis du vil vite mer om filmen, kan du sjekke ut intervjuene våre med Christopher Nolan og skuespillerne Emily Blunt og Matt Damon.
I mellomtiden kan du sjekke ut guiden vår til resten av de mest spennende kommende filmene i 2023 og fremover.