I Under the Skin streifer en vakker kvinne rundt i Glasgows gater fra førersetet i en varebil. Menn kaster et blikk på henne i fuskepels og korallfarget leppestift, oppfatter henne som ufarlig og setter seg inn uten å nøle når hun tilbyr dem skyss, uten å ane at de er i ferd med å møte et grusomt endelikt i et utenomjordisk tomrom. Hun trenger ikke å jakte – mennene kommer til henne.
Kvinnen, som bare er kreditert som The Female, spilles av Scarlett Johansson. Rollen var et taktskifte for skuespilleren, som på samme tid var aktuell med familievennlige Hollywood-filmer som The Avengers og We Bought a Zoo.
Under the Skin var derimot en uavhengig britisk film med en rollebesetning som hovedsakelig besto av ikke-skuespillere, i motsetning til A-skuespillere som Matt Damon og Robert Downey Jr. Filmen hadde premiere 29. august 2013 på Telluride Film Festival og ble deretter vist på filmfestivalen i Venezia i begynnelsen av september, der den fikk blandede reaksjoner.
«Det var en av de verste visningene jeg har vært med på; det var den eneste gangen publikum buet ut en film», fortalte Alberto Barbera, festivalens kunstneriske leder, i et intervju nylig. «Scarlett var nesten på gråten. Jeg forsøkte å si til henne: ‘Ikke vær redd, med tiden vil filmen bli anerkjent’.» Filmen ble også en kassasuksess og spilte inn 7 millioner dollar på verdensbasis i forhold til et budsjett på 13 millioner dollar.
Barbera hadde imidlertid rett, og Under the Skin ble hyllet av kritikerne: London Film Critics Circle kåret den til årets britiske film, The Guardian rangerte den som den fjerde beste filmen siden 2000, og den fikk en plass på Sight & Sounds liste over tidenes beste filmer.
(Bildekreditt: StudioCanal/A24)
Regissør Jonathan Glazer spilte på Johanssons status som 00-tallets sexsymbol og undergravde forventningene våre – når kvinnen kler av seg og lokker intetanende menn i døden, er det stille og foruroligende. Til tross for forførelsens fasade er det ikke noe seksuelt over den nakne kroppen hennes. Johanssons prestasjon er stille, men ikke tom – denne karakteren kunne føltes sjelløs i mindre dyktige hender.
Jakten på byttet viser seg imidlertid å være uholdbar. I et av filmens mest skremmende øyeblikk drukner et par i det ville, grå havet mens de forsøker å redde hunden sin, og den forlatte babyen deres jamrer uhørt på den tomme stranden. Kvinnen går forbi barnet mens hun samler opp liket av en svømmer som forsøkte å hjelpe, men mislyktes, tilsynelatende uten å høre, men det er et øyeblikk som viser seg å bli et vendepunkt for henne. Hun lar sitt neste offer gå og forlater Glasgow til fordel for den skotske landsbygda.
Hun prøver seg på menneskelivet, men det er ikke fruktbart – når hun prøver å spise sjokoladekake, kaster hun opp. Når hun prøver å ha sex med en mann som tilbyr henne husly og selskap, stopper hun ham før akten kan fullbyrdes. Hun plages av påminnelser om at hun ikke er et menneske og aldri kommer til å bli det. Men selv om hun unngår nytelse, klarer ikke hennes annerledeshet å beskytte henne mot farene ved vår art.
Filmen åpner med den livløse kroppen til en kvinne som blir avkledd for å skaffe menneskeklær til Kvinnen, og slutter med at Kvinnen får revet menneskehuden av den fremmede kroppen sin av en mann som vil henne vondt. Det er en fryktelig følelse av uunngåelighet over det hele, godt hjulpet av Mica Levis filmmusikk, som er anspent til det ubehagelige, med strykere i et frenetisk crescendo som grenser til det overveldende. Til syvende og sist spiller det ingen rolle hva som ligger under kvinnens hud: Hun kan ikke unnslippe øyeblikkene av smerte, glede og frykt som understreker den menneskelige erfaringen. Johansson innkapsler alle disse følelsene på en forsiktig, stillferdig og hjerteskjærende måte – alt dette er helt nytt for Female, og det tviler vi ikke et sekund på.
Hvis du vil ha mer inspirasjon, kan du ta en titt på de andre beste sci-fi-filmene gjennom tidene.