Vil du føle deg gammel? Tenk på dette: Hvis The Sarah Jane Adventures på en eller annen måte ble personifisert som et menneske (vær tålmodig, dette er et sci-fi-magasin), ville det nå lovlig kunne ha sex, verve seg til militæret, kjøre moped og (best av alt) kjøpe likørkonfekt. Ja, skremmende nok har det gått mer enn 16 år siden spin-off-serien om Doctor Who’s mest elskede følgesvenn hadde premiere 1. januar 2007. Serien ble skapt av Russell T. Davies (som nå igjen har satt seg på tronen som overherre over Whoniverse) og er fortsatt hans hjertebarn.
Den første gnisten kom 8. september 2005, dagen etter at Elisabeth Sladen hadde spilt inn sin avskjedsscene i «School Reunion», Doctor Who-episoden der hun (31 år etter Sarah Jane Smiths debut) vendte tilbake til rollen sammen med David Tennants Doktor. «Jeg dro til hotellet hennes neste morgen for å ta farvel», forteller Davies til SFX Magazine, «og soverommet hennes var fullt av gaver, kort og blomster. Hun sa at så mange venner hadde tatt kontakt med henne. Jeg tenkte: ‘Du kan ikke gi slipp på dette. Vi kan ikke bare lage én episode. Det ville være galskap!
«Da vi satte sammen episoden, gikk hun bort på slutten, og jeg syntes det var en vakker avslutning», fortsetter Davies, «men jeg syntes også at det var litt trist. Etter all den emosjonelle katarsisen i livet med Doktoren, ender hun opp med en blikkhund [K-9] – det er ikke mye! Så da tenkte jeg: ‘Greit, vi tar henne tilbake hvert år.’ Det var den opprinnelige planen min: hvert år skal vi ha et Sarah Jane-eventyr. Sarah Jane vil kalle ham til jorden og si: ‘Det er noe mystisk som skjer i denne fabrikken, la oss undersøke.’ Og jeg tenkte da: ‘Vi gir henne en familie – vi bygger opp livet hennes.»
Så kom BBCs barneavdeling inn i bildet, og de hadde sin egen idé. «De sa: ‘Vi vil lage Young Doctor Who – Doktoren på Gallifrey, som opplever sine første eventyr'», husker Davies. «Jeg sa: ‘Det kommer dere aldri til å gjøre, aldri i livet! Men hvis dere vil ha innhold, så la oss tenke ut en serie for dere.’ Så jeg tenkte: ‘Greit, vi lager Sarah Jane og K-9’, og la det frem for dem.»
ABONNER!
(Bildekreditt: Future)
Denne artikkelen sto først på trykk i nummer 364 av SFX magazine – abonner her for å spare på prisen, få eksklusive forsider og få bladet levert på døren eller mobilen hver måned.
I det endelige formatet fikk Sarah Jane en adoptivsønn, Luke (Tommy Knight) – et guttegeni skapt av romvesenet Bane – og en rekke andre barn: naboene Maria (Yasmin Paige) og Rani (Anjli Mohindra), den vittige Clyde (Daniel Anthony) og til slutt biovåpenet Sky (Sinead Michael). Da K-9 for det meste var utilgjengelig, var det Mr Smith (Alexander Armstrong), en talende superdatamaskin på loftet i huset hennes i Bannerman Road 13, som fylte tomrommet.
I selvbiografien sin skriver Sladen at hun var skeptisk til å tilbringe flere måneder av året i Cardiff, borte fra familien, når hun egentlig var pensjonist. Davies husker en annen grunn til at hun nølte. «Hun var bekymret for om det var å stikke hodet for langt over brystvernet», forklarer han. «Hun elsket fandom så høyt at hun var redd for at noen fans ville tro at det ville se ut som om hun erstattet Doktoren på en eller annen måte.
«Hun hadde kjent fansen veldig godt i hele sitt liv, gått på messer og satt pris på hele greia, og noen ganger tror jeg at langvarig kontakt med fandom lærer deg å bare være beskjeden. Men noen ganger må du løfte hodet og si: ‘Det er en større horisont, du må se mot den.’ Så vi hadde lange samtaler om det. Det er et av de øyeblikkene der den absolutte kjærligheten til fandom kan holde deg tilbake. Og det hadde jeg ikke tenkt å la skje!»
Davies skrev piloten «Invasion of the Bane» sammen med Gareth Roberts. Og som utøvende produsent var han involvert i alle aspekter av serien, skrev notater om hvert eneste manusutkast, så på hver eneste dags rushing og sjekket hver eneste redigering.
Men i motsetning til Doctor Who, der Davies rutinemessig gjorde en siste gjennomgang av manuset, ble omskrivningene i stor grad overlatt til hovedforfatter Phil Ford (en veteran fra CG-revivalen av Captain Scarlet), som fra og med serie 2 ble kreditert som medprodusent. «Den var mye mer forfatterstyrt av de opprinnelige forfatterne enn Doctor Who», sier Davies og forklarer at SJA var «en enklere serie» – og ikke like profilert. «Med Doctor Who må du få hver eneste replikk så hard som en diamant, for det er et tøft marked.» Det hendte likevel at han ble involvert. «Noen ganger, hvis det var store serier, prøvde jeg meg.»
(Bildekreditt: BBC)
Etter å ha gått videre til voksendrama via Why Don’t You…? og CBBC-dramaene Dark Season og Century Falls, hadde Davies en god forståelse av hvordan han skulle legge ting på riktig nivå. «Men stemmemoduleringen er fryktelig enkel», sier han. «Hvis du går inn i et rom og det er en femåring der, snakker du i et bestemt tonefall.»
Når det er sagt, fantes det historieideer som ble ansett som upassende for SJA. «Matt Jones [forfatter av Who’s ‘The Impossible Planet’] pitchet en gang en kybermanninvasjon av Bannerman Road, og jeg satt der og tenkte: ‘Det kybermennene gjør, er å fjerne hjernen din og putte den inn i metall – det er forferdelig.’
«Jeg tror ikke Cybermen passer klokken fem på ettermiddagen, og det tror jeg heller ikke Daleks gjør. Vi ville så gjerne ha med Daleks, men hvis Sarah Jane og en gjeng barn kunne beseire en Dalek, er Daleks ganske myke!»
«Du ville ha store skurker, du ville ha verdens undergang», fortsetter han, «men hun er ikke Doktoren, så du må moderere det ved å si at de er strålende, modige amatører. Det var derfor du så at Sarah Jane og barna hadde forsøkt å stoppe Florence the Plasmavore [fra ‘Smith And Jones’] og blitt drept i [den alternative Who-episoden] ‘Turn Left’.
«Det var en naturlig ungdommelighet i det, men vi var veldig opptatt av at det ikke skulle være blødsødenhet. Det er åpenbare regler – ikke noe blod, ingen banning. Men innenfor det var det absolutt hele det emosjonelle spekteret.» Og Davies brøt uansett gladelig alle seriespesifikke regler han hadde satt opp. «Jeg husker at da jeg kom inn og skrev ‘Death Of The Doctor’, snudde Phil Ford seg rundt og sa: ‘Men du sa jo at vi ikke skulle ha fremmede planeter, og at vi ikke skulle drepe monstrene.’ Og det var akkurat det jeg gjorde!»
Livshistorier
(Bildekreditt: BBC)
Før «School Reunion» var det ganske sparsomt med biografiske data om Sarah Jane. Frilansjournalist, en tante ved navn Lavinia, South Croydon… det var omtrent alt. Var det en viktig ambisjon å gi karakteren mer kjøtt på beinet? «Absolutt, å gi henne et fullt følelsesliv og en fullverdig historie. Vi så henne som baby. Vi så moren og faren hennes. Vi så hva som skjedde med Andrea Yates [en skolevenninne som døde da hun falt ned fra en brygge], for det forandret livet hennes. Jeg elsket å fylle alle disse hullene i livet hennes. Ikke bare det, men også å gi henne et barn og ansvar.
«Og alltid beholde Sarah Janes kvikkhet også», legger Davies til. «Du har fortsatt scener der hun er litt kjølig, fordi hun en gang var veldig ensom, og det kan ha etterlatt et ekko inni henne. Jeg tror at hun mot slutten av serien må ha den mest realiserte historien av alle Doctor Who-følgesvenner – og da snakker jeg om ekte TV-kanon. Vi gjorde det med henne, og jeg elsker det! Jeg er så stolt av det.»
Ikke alle planene de la, ble gjennomført. En av dem som ikke ble noe av, var å hente inn Freema Agyemans Martha Jones til avslutningen av serie to, «Enemy Of The Bane». «Hun skulle være ledsageren som var med i alle seriene – hun skulle være med i Torchwood, deretter i The Sarah Jane Adventures. Så kom Chris Chibnall og tilbød henne Law and Order UK, og det kan man ikke si nei til», ler Davies.
Marthas tap var brigaderens gevinst, og den gamle soldaten Nicholas Courtney ble i all hast tilbakekalt til aktiv tjeneste for å omarbeide manuset. «På grunn av Nicholas Courtneys alder var han ikke så mye med i den historien. Martha ville ha sittet i bilen med Sarah Jane og kjørt rundt og løst forbrytelser sammen.»
Andre kjente fjes var David Tennant og Matt Smith som Doktoren, og Katy Manning som Jo Jones (nÉe Grant). SJA tiltrakk seg også imponerende gjestestjerner til å være en beskjeden barneserie: Russ Abbot, Jane Asher, Samantha Bond, Nigel Havers, Suranne Jones, Phyllida Law, Eddie Marsan, Bradley Walsh… Hvordan klarte de det?
«Da jeg kom inn og skrev ‘Death Of The Doctor’, halverte jeg bokstavelig talt honoraret mitt, for noen ganger må man gjøre det for barne-tv», sier Davies. «Jeg tror at skuespillere noen ganger også gjorde det. De kom og gjorde det i visshet om at de ville ha det gøy, og jeg mistenker at honoraret ikke var så stort som det vanligvis ville vært… Og det er alltid en liten pott med penger til en gjestestjerne et sted.»
Penger på loftet
(Bildekreditt: BBC)
«Det er verdt å nevne at vi av og til fikk litt ekstra midler fra BBC Drama», fortsetter han. «Jane Tranter [Head of Fiction] elsket The Sarah Jane Adventures – vi kunne aldri ha satt det i gang uten en pengestøtte utenfra Children’s. BBC Drama ga oss en engangssum for å bygge det stående settet på Sarah Janes loft, ellers hadde vi aldri hatt råd til det. Herregud, det er stramt med penger i barne-TV. Derfor brukte vi mange Doctor Who-monstre – vi brukte Sontarans da Doctor Who nettopp var ferdig med dem. Bokstavelig talt for å spare penger.»
Budsjettene ble enda strammere etter finanskrisen i 2008. Med serie 3 ble innspillingstiden for serien redusert fra 15 til 12 uker. «Så én episode måtte spilles inn på fem dager», sier Davies. «Det er mye for en serie på 25 minutter.» Åpningsteaseren som ble introdusert i serien, var et av triksene for å spare penger. «Du vet den lille scenen i begynnelsen, der Clyde sier: ’13 Bannerman Road er der Sarah Jane Smith bor…’? Den ble bokstavelig talt lagt inn for å forlenge spilletiden!»
Hvor kort tid snakker vi om? Måtte de lage for eksempel fem 25-minutters SJA-episoder til samme pris som én 45-minutters Doctor Who-episode? «Ikke helt det. Men mer eller mindre. Det var veldig, veldig lite penger. Hvert eneste år sa Children’s: «Dette vet vi ikke noe om…» – og det var deres største program.
«Men det er så fattig BBC er. Folk skjønner ikke at de har veldig lite penger. Og det ble vanskeligere og vanskeligere. Det er fint å tenke seg at hvis vi ikke hadde mistet Lis, ville serien ha fortsatt i all evighet, men jeg er ikke sikker på at den ville ha gjort det, for pengene var så knappe på slutten.»
Det bringer oss til det triste temaet om Elisabeth Sladens kreftdiagnose i februar 2011. Det sier mye at den første hun fortalte det til, i en telefonsamtale på vei hjem fra legen, var Davies. «Jeg forgudet henne», sier han. «Vi hadde et veldig fint forhold. Det var mer enn bare et arbeidsforhold. Vi møttes ikke så ofte, men vi sendte tekstmeldinger hver dag.
«Det viser også hvor flittig hun var», legger Davies til om samtalen. «Hun ringte meg også i jobbsammenheng. Hun var veldig klar over at det var et helt team som ventet på henne. Hun så for seg at de ville bli arbeidsledige som følge av sykdommen hennes. Jeg vet at hun bar på den bekymringen hele tiden.»
Produksjonen var satt på pause etter at innspillingene av de seks historiene til serie 4 hadde gått over i tre nye historier til en femte serie, og Sladen – som er en svært privat kvinne – klarte å holde sykdommen utenfor offentlighetens søkelys. Tidlig tirsdag 19. april 2011 gikk hun bort på Meadow House hospice i Southall. Hun ble 65 år gammel.
«Jeg sendte henne en tekstmelding den siste søndagen, tror jeg, men hun svarte ikke fordi hun da var veldig syk», forteller Davies. «Noe av det hun sa til mannen sin, var: ‘Hils Russell og si at jeg er lei for at jeg ikke svarte på meldingen hans’.»
Davies trekker pusten dypt. «For en kvinne. Hun fortalte oss aldri helt hvor ille det var. Det var helt privat mellom henne og familien, og det forstår jeg godt. Jeg kommer aldri til å glemme sjokket den dagen. Vi hadde ingen anelse om at det var så ille eller så nært.
«Jeg måtte gå live på BBC News 24, og det gikk fortsatt inn på meg – ‘Herregud, hun er død’. De hadde sendt meg i all hast til et studio i LA, og jeg satt der og tenkte: ‘Ikke gråt på nyhetene. Ikke framhev henne, for da kommer historien til å handle om meg’. Jeg satt der og innså at barn måtte få vite at helten deres var død. En forferdelig situasjon, så trist.»
De tre historiene i boksen ble sendt i oktober som en forkortet femte serie. Blant de avbrutte historiene i seriens andre halvdel var et førsteutkast til manus av Gareth Roberts og Clayton Hickman, der superdatamaskinen Mr. Smith tok menneskelig form med bowlerhatt og John Steed-lignende utseende. Rani og Clyde skulle ha tatt seg inn i det Narnia-lignende riket The Neverside via en heis i et aviskontor i «The Thirteenth Floor»; Phil Fords tredje manusutkast ble senere omarbeidet til Wizards vs Aliens, et CBBC-show som Davies og Ford utviklet for å holde SJA-teamet i arbeid.
I den siste historien ville Sky ha blitt avslørt som datteren til den tilbakevendende store skurken Trickster. Den kunne også ha endt med at Rani og Clyde forlot serien (Mohindra og Anthony hadde bestemt seg for å gå videre), kanskje som et par – og kanskje til og med ødeleggelsen av Bannerman Road 13. Men alt dette var uvisst.
Davies hadde også generelle planer om å opprettholde tradisjonen med seertallsøkende crossovers. «Hadde The Sarah Jane Adventures fortsatt, ville jeg ha gjort det med hver nye doktor – jeg ville ha sagt: ‘Vær så snill, kan vi få Peter? Vær så snill, kan vi få Jodie?
«Ah», gispet han og lot seg rive med av tanken, «kan du forestille deg Jodie Whittaker og Lis Sladen sammen på skjermen? For en historie det ville ha vært! Så synd.»
Gylne år
(Bildekreditt: BBC)
Når vi ser tilbake, var 2007-2011 en gullalder for Doctor Who, med tre forskjellige serier – Who, Torchwood og SJA – i produksjon omtrent samtidig.
Vi antar at MCU har stjålet ideen fra DWU. «Jeg tror det!» ler Davies. «Rundt 2008 kom BBC under press. Noen ganger tenker folk: ‘Å, Steven [Moffat] og Chris [Chibnall] klarte ikke å holde det gående’ – det gikk ikke, det er ikke en krone til overs lenger. Det er derfor du må gjøre Doctor Who større, slik vi gjør nå. Vi trenger penger utenfra, for BBC har ikke råd til å lage noe som helst.»
Når BBC nå samarbeider med Disney om Who, har spekulasjonene naturlig nok dreid seg om potensielle spin-offs. Som en som er lidenskapelig opptatt av barne-TV, er et barneprogram en langsiktig ambisjon for Davies? «Det er et ideal, men vi er på vei tilbake til en verden der det er enda mindre penger til barne-TV», sier Davies. «Selv med all verdens velvilje vil det dessverre være vanskelig å få det til nå. Det finnes fantasiserier – de gjør ting. Men våre ting er dyre. Du må også sørge for at spin-offene ser like bra ut som hovedserien for å opprettholde hele merkevaren – det er også en del av problemet. Så det er virkelig vanskelig. Det finnes ingen plan for barne-tv for øyeblikket, og det er jeg lei meg for, men det er vanskelig å få råd til det.
«Forhåpentligvis!» legger han til. «Vi kommer dit, gi oss tid.»Vi krysser fingrene, for det er så mange muligheter: Nyssa And The Lazars? Perpugilliam Of The Brown: Warrior Princess? Mels Megabyte Modems? Som SJAs siste bildetekst uttrykte det: «The story goes on – forever» …
Alle fem seriene av The Sarah Jane Adventures kan ikke strømmes på BBC iPlayer. Hvis du vil ha mer, kan du sjekke ut våre valg av de beste nye TV-seriene som er på vei.