Hvis jeg skal være ærlig, forventet jeg ikke å like Call of Duty-brettspillet. Jeg var spent på hvordan det ville bli, ja, men jeg trodde ikke det ville være noe for meg. Faktisk kunne jeg ikke skjønne hvordan det i det hele tatt skulle kunne oversette inspirasjonskildens maniske deathmatcher.
Kjære leser, jeg tok feil. Call of Duty-brettspillet (som du finner på Kickstarter) er … ja, overraskende bra. Selv om du ikke er en CoD-fan og foretrekker å sette deg ned med de beste brettspillene i stedet for å prøve å øke K/D-ratioen din på nettet, vil du sannsynligvis like det; utfordringen med å prøve å utmanøvrere og tenke bedre enn motstanderen din er deilig.
Sikker død
Det er viktig å bruke dekning og siktlinjer på en god måte (Image credit: Benjamin Abbott).
Hvis du stormer rett inn i kamp i brettspillet Call of Duty, kommer du til å dø. Selv om det ikke er et like stort tilbakeslag som i virkeligheten (du kommer inn på banen igjen neste runde), er det en garantert måte å gi fienden poeng på. Fortsetter du med det, blir du raskt akterutseilt.
Denne versjonen av CoD belønner i stedet kløkt. Akkurat som i videospillet er det viktig å hele tiden bevege seg for å omgå motstanderen, men du må også gjette hva de kommer til å gjøre i neste omgang. Dette etterlater oss med en overraskende anspent kamp om kløkt.
Jeg var all-in i runde to
Spenningen økes ytterligere ved at du må forhåndsplanlegge de fire trekkene du får hver tur. Uansett om du skal kaste deg i dekning, sikte inn siktet på geværet eller kaste en granat, avgjør du det hele på et minikart bak det som ser ut som en Dungeon Master-skjerm fra de beste bordrollespillene. Disse beslutningene er låst når du har tatt dem, og alle spiller ut trekkene sine samtidig etter hverandre, så du får håpe at du ikke går i fellen til rivalen din.
Det er en nervepirrende opplevelse. Det er virkelig spennende å vasse gjennom utallige variabler for å finne ut hva fienden din vil gjøre nå, og jeg var all-in i runde to av forhåndsvisningen min.
Ekstra ildkraft
Du må alltid tenke på hva motstanderen din kommer til å gjøre nå (Bildetekst: Benjamin Abbott).
Da Call of Duty: The Board Game ble presentert tidligere i år, så jeg for meg at det skulle være noe i stil med Warhammer – noe der du flytter en tropp med figurer etter eget forgodtbefinnende over kartet.
Det er det ikke.
I stedet har det mer til felles med brettspill for voksne som Pandemic – det er forhåndsdefinerte noder spredt over hele brettet som du skal krysse. Selv om dette kan føles skuffende normativt til å begynne med, er det faktisk CoDs mesterstykke. Hver node er nemlig forbundet med en farget linje, og disse viser siktlinjen. Hvis karakteren din beveger seg over en annens synsfelt, begynner kampen, og sjansen for å bli drept skyter i været.
Mye mer intellektuelt enn jeg hadde forventet.
Det er derfor det er så effektivt å planlegge trekkene dine i hemmelighet og deretter utføre dem samtidig. Kanskje har motstanderen satt seg til rette for å sikte nedover geværløpet, overbevist om at du er i ferd med å runde et hjørne og komme inn i deres synsfelt (og da får de en bonus i skytefasen). Kanskje har du skyndet deg i motsatt retning, slik at du kan ta dem på sengen. Du kan til og med ha lagt ut en landmine i all hemmelighet i håp om å lokke dem til å følge etter deg. I bunn og grunn? Det er en hjernetrim, og svært tilfredsstillende hvis planen din lykkes.
Skuddvekslinger er like nervepirrende. Når det blir kamp, velger begge spillerne et evnekort fra hånden (for eksempel et hodeskudd for ekstra treffsikkerhet) og bestemmer deretter hvilken terning fra terningbunken de vil bruke. Det er tre typer terninger å velge mellom, hver med sine fordeler og ulemper: Du kan bruke forsvarsterninger for å redusere innkommende angrep, nøyaktighetsterninger for å forbedre siktet og skadeterninger for å øke ildkraften. Hva du velger, kan utgjøre forskjellen mellom å vinne og å bli forvandlet til en nålepute. Jeg klarte for eksempel så vidt å unngå å bli drept i den første skuddvekslingen min – der jeg ble fanget i åpent lende mens jeg løp til et bedre utsiktspunkt – fordi jeg satset alt på forsvar.
Å planlegge trekkene dine bak en skjerm minner merkelig nok om Battleships (Bildetekst: Benjamin Abbott).
Kort sagt er brettspillet Call of Duty mye mer intellektuelt enn jeg hadde forventet. Det er ikke det løp-og-skyt-spillet jeg hadde forventet, og det har en gjennomtenkt tilnærming, ikke ulikt brettspillet Apex Legends, som vil falle i smak hos konkurransespillere. Det er den typen strategispill som kan spilles om og om igjen, og som jeg godt kan se for meg at blir spilt på turneringer.
Det er bare å skrape i overflaten; jeg har ikke engang rukket å diskutere våpenmods, karakteregenskaper eller en rekke andre ting som gjør Call of Duty: The Board Game så spennende. Jeg er imidlertid ganske sikker på at du bør ha det på radaren uansett. Dette kan bli noe helt spesielt.
Hvis du vil ha noe å gjøre i mellomtiden, kan du ta en titt på disse brettspillene for to spillere eller våre førsteinntrykk av Disney Lorcana.