Da Todd Howard sa til Washington Post at Starfield var «som Skyrim i verdensrommet», skapte det delte meninger. Kommentaren – som ble gitt i et intervju sommeren 2021 – tjente både til å kontekstualisere og markedsføre det kommende RPG-spillet i verdensrommet, men den førte også til krav om at Starfield skulle være større og dristigere enn noe tidligere, blant noen potensielle spillere som tydeligvis hadde fått nok av The Elder Scrolls 5.
Jeg håper at Starfield er mer enn «Skyrim i verdensrommet», sa for eksempel GR+s egen Josh West i begynnelsen av fjoråret, og antydet at hvis Skyrims flamme hadde fått lov til å slukne på samme måte som i Morrowind og Oblivion, ville kanskje ideen om Tamriel blant stjernene ha føltes mer forlokkende. Men med tre påfølgende iterasjoner av Skyrim mellom lanseringen i 2011 og jubileet i 2021, var skribenten vår på forhånd lei av tanken alene.
Jeg, derimot, ville gjerne ha spilt Skyrim i verdensrommet. Og selv om dette ikke var den mest populære oppfatningen den gangen, er det nå irrelevant, for Starfield er ikke Skyrim i verdensrommet i det hele tatt. Det er faktisk ikke i det hele tatt som Skyrim i verdensrommet. Og det synes jeg er både greit og litt skuffende.
Avstanden er stor
(Bildekreditt: Bethesda)GR+ VERDIKTEN
(Bildekreditering: Bethesda)
Starfield anmeldelse: «Det beste Bethesda har gjort siden Oblivion»
Starfield flyr nok nærmere Fallout i rommet, men det er egentlig noe helt annet. Det er et langsomt spill som det kan ta flere timer å komme i gang med. For meg er det en tusenkunstner, men ingen mester i noe. Det er et enormt imponerende prosjekt som kan være vakkert i det ene øyeblikket, for så å være kaldt og overveldende i det neste. Det er et omfattende rollespill som har gitt meg like mye glede som frustrasjon så langt, men som har fanget oppmerksomheten min med sine ambisjoner og sin storhet. På et egoistisk plan var luftkampene og skipsbyggingen en del av spillet som aldri kom til å appellere til meg personlig, men jeg har elsket følelsen av undring som kommer fra utforskningen – på en massiv, interplanetarisk skala; helt ned til mulighetene for å infiltrere små, uskyldige baser i de fjerneste hjørner av solsystemet.
Denne uken sa jeg at Starfield trives i sine roligste øyeblikk fordi få studioer gjør implisitt frykt som Bethesda. I løpet av den tiden jeg har brukt på spillet så langt, har dette vært noe av det jeg liker aller best – å snike meg rundt på steder der jeg definitivt ikke er velkommen, mens jeg prøver å finne noe eller noen jeg ikke burde lete etter. Jo lenger tid jeg tilbringer med Starfield, jo klarere blir jeg på hvorfor det er slik: Det er disse øyeblikkene som knytter Starfield til forgjengerne, samtidig som de videreutvikler formelen med VATS-fri kamp, intrikat skytespill og, selvfølgelig, fantastisk grafikk.
(Bildekreditt: Bethesda Game Studios)
«For å gjøre det klart: Jeg ønsket meg aldri en like-for-like, high fantasy i kosmos-aktig avtale med Starfield, men det er noen viktige prinsipper i Bethesda-spillene jeg har savnet denne gangen.»
For å være tydelig: Jeg ønsket aldri en like-for-like, high fantasy in the cosmos-type avtale med Starfield, men det er noen viktige prinsipper i Bethesda-spillene jeg har savnet denne gangen. I forrige uke antydet GR+s Ali Jones at Starfields åpning, etter drageangrep og atomkrig, blekner i forhold til for eksempel Skyrim og Fallout, og jeg er helt enig.
Å kjempe mot en kjempe og bli slått bort som en flue i begynnelsen av Skyrim, eller å bli jaget nedover de nedlagte jernbanelinjene i Quarry Junction av Deathclaws i Fallout: New Vegas – dette er definerende, karakterbyggende øyeblikk i disse spillene; utilsiktede overgangsritualer som understreker din ubetydelighet i disse verdenene, samtidig som det er en utfordring for deg å ta denne på strak arm, komme tilbake med overmakten i behold og ta igjen med morderisk forakt.
Omfanget av Starfield er selvfølgelig det som hindrer disse scenariene fra å inntreffe tidlig. Den nevnte langsomme utviklingen er flott hvis du er villig til og i stand til å bruke flere timer på å gå frem og tilbake og lete og finne ting før boblene begynner å komme til overflaten. Men ved å trekke ut kjernen av det som driver Starfields historie, er det noe som går tapt på veien – noe som betyr at Starfield aldri kunne ha vært Skyrim i verdensrommet i det hele tatt. Hvis du er enig i at Starfield er det beste Bethesda har gjort siden Oblivion, er det sannsynligvis bra. Hvis du ikke er det, spiller det sannsynligvis ingen rolle, for den samme skalaen som skiller Starfield fra sine forløpere, er det som gjør det mulig å fange og holde på oppmerksomheten på så mange andre måter. Og det skal Bethesda ha æren for.
Her er 25 av de beste rollespillene du kan (og bør) sjekke ut akkurat nå.