Jeg er ikke særlig god på puslespill, men i Station to Station ser det ikke ut til å spille noen rolle. Vanligvis pleier jeg å gi opp når det blir vanskelig og hjernen min sliter med å henge med, men dette spillet har vist seg å være unntaket fra den regelen. Det viser seg at alt som skal til for å gjøre meg til verdens mest lidenskapelige puslespillspiller, er å basere det hele på damptog.
Som barn var jeg besatt av Thomas the Tank Engine, og selv om det er en stund siden jeg har sjekket innom Fat Controller og vennene hans, har den barnlige fascinasjonen for damptog aldri forlatt meg. Så Station to Station, et spill som tar utgangspunkt i idealene fra tretogsettene jeg lekte med da jeg var yngre, og som gir deg i oppgave å fullføre lokomotivbaserte utfordringer, føles nesten som skreddersydd for meg.
Full fart fremover
(Bildekreditt: Prismatika)
I starten av hvert puslespill presenteres du for et nesten tomt landskap, og målet ditt er å bruke jernbanen til å bygge opp det omkringliggende området og knytte sammen industri og befolkning til du har et blomstrende jernbanelandskap foran deg. Hvert spor knytter sammen ulike bedrifter som er avhengige av hverandre – for eksempel trelastlageret, sagbruket og møbelprodusenten – og genererer inntekter etter hvert som hver stasjon får de ressursene den trenger for å vokse. Disse pengene gjør det mulig for resten av regionen å utvikle seg, slik at nye steder kan knyttes til jernbanenettet ditt.
Etter hvert som gåtene utvikler seg, blir disse nettverkene og kravene som stilles til dem, stadig mer komplekse. Du kan tjene ekstra penger gjennom multiplikative inntektsøkninger, såkalte «stabelbonuser», ved å koble sammen flere bedrifter samtidig med ett enkelt spor. Naturlige barrierer som åser og fjell krever broer og veikryss. Byer bindes sammen av passasjerlinjer som ikke kan frakte tungt gods, og sporene må legges rundt hverandre.
Kjernen i Station to Station er behovet for å spare penger. Hver stasjon koster en viss sum å plassere, og hver linje blir dyrere jo lengre den blir. Broer er en enorm ekstrautgift, og du må finne alternative veier opp bakker eller rundt eksisterende linjer hvis du vil beholde de hardt opptjente pengene dine. Med et kortsystem kan du ta mer innviklede beslutninger om hvordan du skal spare penger – etter hvert som du kommer deg gjennom et nivå, får du tilgang til kort som kan halvere kostnadene for en ekstra lang kø hvis du bruker dem på riktig tidspunkt. Med disse kortene kan du f.eks. bygge en «blandet» linje som kan frakte både passasjerer og gods, eller du kan bygge et veikryss for å krysse et spor, eller en kabelbane for å komme deg lettere opp i fjellet. Kortene kan være litt normative, men det er vanligvis nok variasjon i et nivå til at du selv kan velge hvordan du vil bruke dem.
(Bildekreditt: Pristmatika)Indie Spotlight
(Bildekreditt: All Yes Good)
Hardhat Wombat er et herlig, «superdårlig» puslespill fra skaperen av Plants vs. Zombies.
Å utnytte kortene best mulig er vanligvis nøkkelen til den delen av Station to Station som virkelig overrasket meg i sin evne til å holde meg i gang. Hvert puslespill løses ved å generere nok penger til å koble sammen alle bosetningene, men du får en bonus for å fullføre nivået med en viss mengde gjenværende penger. Det betyr at du må være nøye med hver eneste skinne og sville du plasserer, svinge deg rundt åser, plassere hver eneste stasjon på nøyaktig riktig sted og velge det perfekte tidspunktet for å bruke hvert kort.
Det finnes også spesifikke oppgaver, som å sørge for å ikke hugge ned noen trær i et skogsnivå, eller å sørge for å få et visst antall stabelbonuser. Det er en kompleksitet i det hele som matcher følelsen av å spille med et ekte togsett – Station to Station er kanskje mye mer fritt på overflaten, men til syvende og sist har du bare en håndfull brikker å bruke hvis du vil få mest mulig ut av det, og jeg tror det er det som har fått meg til å jakte på de valgfrie oppgavene og utfordringene. Hvis du kombinerer denne følelsen med den bedårende og utrolig detaljerte voxel-kunsten som gir liv til hvert enkelt lokomotiv på en stille og leken måte, er det kanskje ingen overraskelse at dette har blitt det eneste puslespillet som har klart å trekke meg til seg – det er det spillet jeg har ventet på i nesten 30 år, helt siden min første tur til øya Sodor.
Station to Station er ute nå til PC. Hvis du vil se hva annet vi har likt i år, kan du sjekke ut Indie Spotlight-serien vår.