«Jeg liker deg bare ikke lenger.» Det sier Brendan Gleeson i fjorårets BAFTA-belønte fabel og allegori over den irske borgerkrigen, The Banshees of Inisherin. En knusende saklig og kald avvisning som sendte PÁdraic SÚilleabhÁin (Colin Farrell) ut i en eksistensiell krise.
Det var et hendelsesforløp jeg husket da et av mine egne vennskap gikk i oppløsning, mindre enn 12 måneder etter at jeg så filmen. Jeg er så heldig at jeg har dyrket frem en bred og mangfoldig vennegjeng, med venner fra alle livets arenaer, fra barndommen til universitetet og diverse blindgater.
Jeg er ingen sporty fyr, men jeg har knyttet bånd til de mennene som står meg nærmest gjennom en felles forkjærlighet for film, rå komedie og, når vi når en viss alder, brettspillkvelder og samtaler om fuging. Inntil nylig hadde jeg aldri opplevd at et vennskap gikk i stykker.
Jo da, jeg har fjernet meg fra folk jeg pleide å stå nær (særlig når vi nærmer oss middelalderen og med rette prioriterer familie og boliglån). Men dette vennskapet, som ble dannet og holdt ved like i over 15 år, oppsto etter en kjedelig jobb i varehandelen og ølene som fulgte etter en spesielt slitsom dag på kontoret. Vi knyttet bånd mens vi tegnet komisk åreformede kuker på kassapapirruller (veldig Superbad) og sladret om en mildt sagt skremmende kollega som vi kalte «Pingvinen» (kalt slik på grunn av hans vane med å kvekke og lure på kvinner som Danny DeVito i Batman Returns).
ABONNER!
(Bildekreditt: Scott Council/Total Film)
Denne artikkelen ble først publisert i Total Film-magasinet – abonner her for å spare på omslagsprisen, få eksklusive forsider og få magasinet levert på døren eller mobilen hver måned.
«Har vi nettopp blitt bestevenner?», sa vi, ikke helt med tungen i kinnene, da vi oppdaget at vi delte vår kjærlighet til zombiefilmer og Peep Show. Det var et vennskap som skulle vare lenge etter at vi hadde forlatt jobben og vinket farvel til 20-årene. På samme måte som Martin McDonaghs skildring av et vennskap som gikk i vasken begynte med en avvisning på puben, døde vårt eget med et klynk snarere enn et smell. Ingen opphetet samtale, ingen opprivende krangel.
Men selv The Banshees of Inisherin hadde sin hendelse til slutt. Ingen avkappede fingre, ingen døde esler her – vår smuldret opp med et skuffende fravær av dramatikk. Det var som om vi hoppet rett til strandscenen og den dystre forståelsen mellom tidligere venner.
Ting tilspisset seg i løpet av en skjebnesvanger helg, en trist situasjon som det da var for sent å gjøre noe med. Vi hadde sakte glidd fra hverandre gjennom måneder og år, og i det stille blitt forskjellige mennesker uten å ta hensyn til hverandre. I likhet med mange andre vennskap som bygger på felles interesser, har vi alltid holdt oss til standarden for den ultimate mannlige ambisjonen – det dramafrie forholdet. Følelser kom aldri inn i bildet, selv om de helt sikkert var der på et eller annet tidspunkt.
Vi hadde alltid stilt opp for hverandre på alle måter som betydde noe (trøstet meg under mitt mest bemerkelsesverdige samlivsbrudd, flere husoppvarminger, bursdager, grillfester og flyttinger). Jeg hadde antatt at det alltid ville være slik. Mens PÁdraic slet med å forstå hva som hadde gått galt, ble jeg plaget i ukene og månedene som fulgte.
(Bildekreditt: Searchlight Pictures)
Min egen Colm Doherty hadde ikke gått så langt som til å kalle meg «kjedelig» (ikke at jeg ikke hadde tenkt på det), men den kalde oppløsningen av et vennskap hadde ikke vært mindre ødeleggende eller forvirrende. Til og med PÁdraic fikk sin forklaring – jeg hadde bare en klar bevissthet om at en av mine kjæreste venner ikke likte meg lenger.
Jeg kunne gå for langt: forfølge ham rundt på øya (eller, i dette tilfellet, i Birmingham), sette fyr på hytta hans eller tvinge frem en direkte konfrontasjon. Men etter så mange år uten å snakke om noe som helst av betydning, ville ikke mannlig stahet og vane tillate meg å begynne nå. Ingen dramatikk, helt til slutten.
«Utgangspunktet var å fange tristheten ved et samlivsbrudd, enten det er et kjærlighetsbrudd eller et vennskapsbrudd», sier McDonagh om Banshees’ sentrale konflikt. «Det er en like forferdelig situasjon å befinne seg på begge sider.» Og det var dette budskapet som ga gjenklang mens jeg sørget. Vi hadde passert det punktet i bromance-filmen der kompisene går fra hverandre etter en smertefull krangel: Jay og Simons rasende separasjon i Inbetweeners-filmen; Dale og Saul som stormer av gårde i raseri i Pineapple Express. Men i dette tilfellet var det ingen triumferende gjenforening eller stor gest.
Jeg vil gjerne tro at det fortsatt er en Catalina Wine Mixer i horisonten, men den dystre våpenhvilen mellom Colm og PÁdraic virker mer sannsynlig. Det mannlige vennskapet er kanskje trøstende i sin tilsynelatende enkelhet, men det er prekært i det som forblir usagt. Ethvert forhold krever arbeid, og vi hadde tatt vårt for gitt. Et vennskap kan ikke overleve på Step Brothers-referanser og pikktegninger alene. Jeg burde ha sagt det før, men nå er det for sent. Jeg elsket deg.
The Banshees of Inisherin er tilgjengelig på Disney Plus i Storbritannia og på Hulu i USA.
Sjekk ut listen vår over de beste Disney Plus-filmene og de beste Hulu-seriene du kan strømme nå.