I andre halvdel av 2017 jaktet vennene mine og jeg på en ny æresbevisning: kyllingmiddagen. Da PUBG ble så populært på Steam som aldri før (og fortsatt er uten sidestykke), kjempet vi for å bevise at vi var denne nye megahiten verdig, og postet suksessene våre på sosiale medier midt i denne nyoppståtte sjangeren. Noen måneder senere, da Fortnite befestet Battle Royale-sjangerens relevans, gjentok syklusen seg.
Mye har blitt sagt om hvorfor Battle Royale-bølgen fanget den kollektive fantasien på den måten den gjorde, men for meg har det alltid handlet om blandingen av ferdigheter og taktikk. Det nytter ikke å være den beste skytteren i lobbyen hvis du kaster deg inn i en skuddveksling der du blir skutt i ryggen fra en halv kilometers avstand. Når du kombinerer dette med spenningen ved å vinne over en stadig mindre gruppe spillere, der sjansene for seier blir stadig større for hver ny utvikling, føles det sjokkerende at formelen ble så lite brukt før 2017. Siden den gang har selvfølgelig battle royale-hypen avtatt, og det skulle gå mange år før et spill føltes som om det bød på den samme blandingen av taktikk, spenning og evner… da jeg snublet over The Finals.
Jeg hadde ikke planlagt å spille The Finals. FPS-erfaringen min er mer basert på de langsommere, mer metodiske og taktiske skytespillene som Counter-Strike enn på de raskere og mer rystende Call of Duty-spillene, som for meg så ut til å definere dette nye prosjektet fra de tidligere Battlefield-utviklerne. Men etter hvert som jeg hørte vennene mine diskutere taktikk og siste skudd i siste liten, begynte jeg å føle at spillet hadde mer å by på enn jeg først hadde trodd. Etter bare et par spill fant jeg ut at jeg hadde rett.
Royale med penger
The Finals vrir et relativt standard klassebasert skytespill rundt en capture-the-flagg-mekanikk. Du tar en kasse med penger og løper med den til en «Cashout Station», der du får i oppgave å forsvare den mot alle inntrengere til du kan sette den i banken. Det er her The Finals’ ødeleggelsesteknologi ofte kommer inn i bildet – mens ett lag kanskje tror at de sitter trygt og godt og forsvarer en utbetaling på taket, kan et annet lag ødelegge bygningens grunnmur for å stjele premien i kaoset når hele strukturen kollapser. Miner, skjold, tårn og mye mer følger den hektiske skytingen i de siste, vanvittige øyeblikkene når lagene presser seg fremover eller avviser spillere som kommer imot.
Det kan få The Finals til å høres ut som et brutalt rush mot mållinjen, og i den første hurtigspillmodusen er det kanskje sant. Én kasse går til én utbetalingsstasjon, og det første laget som får inn to kasser, er vinneren. Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg gikk over til turneringsspill, der åtte eller seksten lag konkurrerer i en tretrinns bracket, og The Finals har en genial vri på formelen.
I turneringer handler det ikke om hvor mange bokser du får utbetalt, men hvor mye penger du har på slutten av spillet. De to lagene med høyest poengsum fra hver utslagsrunde går videre, men reglene er strammet inn: Du har bare et visst antall liv i hver runde, så det er vanskeligere å avgjøre om du skal respawne eller bli gjenopplivet gratis av en lagkamerat. Hvis hele laget ditt blir drept på én gang, mister du en stor del av pengene dine – ikke så farlig i starten av spillet, men potensielt ødeleggende på slutten – mens premiene øker etter hvert som flere blir utbetalt, slik at en overtidsstjeling i slutten av spillet kan sende et lag fra sisteplass til førsteplass i en jevn kamp. Dessuten betyr to samtidige hvelv og utbetalinger at du må ta raske avgjørelser om hvor du skal spille på den tiden du har igjen.
(Bildekreditt: Embark Studios)
«Når alle stjerner står på linje, blir jeg ikke minnet om noe så mye som de tidlige seierskonkurransene.»
Overraskende nok er det disse øyeblikkene som minner meg mest om Battle Royale-dagene mine, for det er i disse øyeblikkene The Finals’ taktiske gameplay skinner. Du kan velge å kjøre tiden ut og sikre deg førsteplassen ved å ikke gi spillerne nok tid til å hente pengekassen du har gjemt i utkanten av kartet. Du kan sende en lokkedue, der en fra laget ditt løper i retning av den ene utbetalingsstasjonen for å tiltrekke seg fiendens oppmerksomhet mens du stormer i retning av den andre. Du kan også ha flaks og vente på at tre lag kjemper om én stasjon mens du ser på på avstand, og gevinsten din går i banken uten at du har avfyrt et skudd.
Til slutt, enten det er flaks, dømmekraft eller god skyting, kan du komme deg gjennom en hel turneringsrunde. Her går kontantreglene tilbake til Quick Play – bank to ganger for å vinne, uten ytterligere spørsmål. Men selv her kan avgjørelsene du tok i de foregående rundene komme tilbake og tvinge deg til å være svært forsiktig med livene dine, eller til å slå leir oppå fienden for å tvinge dem til å bruke sine (forhåpentligvis) stadig færre liv. Hvis du er rask nok, kan du kvele livet ut av det siste gjenværende laget og tvinge dem til stadig mer desperate fremstøt. Men selv om du ikke er det, kan du med noen raske drap snike deg inn og stjele den vinnende pengekassen med bare noen få sekunder igjen. Når alle stjerner står på linje, og jeg endelig står igjen som seierherre etter en utmattende, nervepirrende turnering, er det ingenting som minner meg så mye om de tidlige victory royales, og den blandingen av taktisk spilling og rykk og napp som jeg trodde ingen annen sjanger noensinne ville klare å fange så godt.
Etter hvert som The Finals-oppdateringen legger beslag på Light-spillere, vil den allerede skrantende FPS-klassen lide enda mer.