The Iron Claw er et familieanliggende. Filmen er basert på den sanne historien om wrestlingfamilien Von Erich, der Kevin (Zac Efron), David (Harris Dickinson) og Kerry (Jeremy Allen White) Von Erich ble berømte på 80-tallet under veiledning av faren og treneren, den tidligere wrestleren Fritz (Holt McCallany).
Eldstebroren Kevin er en lokal helt og selvutnevnt verge for sine yngre brødre, men sliter med selvtilliten. David er ung og ilter, men bryr seg mye om familien sin, mens USAs boikott av OL i Moskva i 1980 gjør at Kerry, som nesten var med i OL, ikke får muligheten til å konkurrere i diskos, noe som får ham til å boble over av frustrasjon. I tillegg har vi yngstebroren Mike (Stanley Simons), som er mindre og svakere enn sine eldre brødre, og som er flinkere til å opptre enn til å slå, til farens store forakt.
Søkelys på det store lerretet
Vi setter søkelyset på under-radaren-biografpremierer som du bør kjenne til, med en ny artikkel hver fredag.
Til tross for søskenparets vei til berømmelse og suksess, ligger tragedien som et slør rundt dem, og uflaks venter dem rundt hvert eneste hjørne av hver eneste seier. De var ofre for en såkalt «familieforbannelse», noe som betyr at Von Erich-sønnene tilbringer livet under både skjebnens og farens tommel, og lever gjennom sønnenes suksesser. Fritz fikk aldri tak i VM-tittelen i tungvekt, men han har tvunget sønnene sine på veien mot det ettertraktede beltet.
Makt og kontroll
(Bildekreditt: A24)
Fritz spiller stadig sønnene sine ut mot hverandre. Det skal ikke mer enn én skuffelse til før den fortapte sønnen Kevin kommer i bakgrunnen og David blir hans eneste fokus, og han velger å ta opp kampen mot verdensmesteren Ric Flair (Aaron Dean Eisenberg). Noe av det mest interessante med filmen er imidlertid at dette ikke fører til noe broderlig nag – Fritz’ ord er evangelium, og Von Erich-guttene står maktesløse overfor det. Hvorfor kjempe mot noe man ikke kan endre? Fritz er urokkelig i sitt press og sine høye forventninger, og står fast og uforanderlig i møte med tragedie etter tragedie, og brødrene er urokkelige i sin kjærlighet til hverandre – alt de ønsker er å være sammen i ringen.
Fritz’ signaturgrep i bryting, Iron Claw, er et grep han gir videre til sønnene sine under treningen. Det går ut på å holde motstanderen fast, med hånden klemt over pannen og trykk mot begge tinningene, helt til motstanderen overgir seg. Dag ut og dag inn tvinger Fritz barna sine til å underkaste seg, men hans innflytelse blir sett, men ikke hørt, og fraværet av vold og makt er langt mer uhyggelig enn å se det på nært hold.
Når vi blir vitne til grusomhetene hans, glir de lett som bare det. Han ramser opp navnene på sønnene sine fra mest til minst favoritt foran Kevin, David og Mike – Kerry, som ikke er til stede, får førsteplassen. Men Fritz’ favoritt skifter som årstidene, og ingen av de unge mennene sitter trygt lenge. Vi hører ham ikke kjefte eller ser ham bruke fysisk makt mot dem, så mangelen på fysisk aktivitet føles foruroligende, som om den hele tiden ligger under overflaten. Vi trenger ikke å se den for å vite at den er der.
Giften drypper gjennom
(Bildekreditt: A24)
Gjennom hele filmen har Kevin, som den eldste sønnen (en kappe han arvet etter at von Erichs’ førstefødte, Jack, druknet i barndommen), forsøkt å gjøre alt for alle. Han har forsøkt å være den støttende patriarkalske tilstedeværelsen som faren aldri var, forsøkt å være et forbilde for sine yngre brødre uten å ha noen å følge, men til hvilken nytte? Ved filmens slutt er han alene og sørgende, kanskje det største offeret for Von Erich-forbannelsen, som den eneste som står igjen. Handlingene hans føles nytteløse – han gikk for langt, eller ikke langt nok, og presset en bror for hardt mens han tok for lett på en annen. Selv om han har de beste intensjoner, kan han ikke redde dem fra skjebnen.
Spotlight på det store lerretet
(Bildekreditt: A24/Modern Films)
Shame-regissør Steve McQueen om hvorfor hans nye, 4,5 timer lange dokumentarfilm er verdt lengden.
Til syvende og sist er The Iron Claw en anklage mot maskulinitet, og regissør Sean Durkin tar seg noen friheter med kildematerialet for å understreke dette. I filmen har for eksempel Kevin og kona Pam (Lily James) to små sønner. I virkeligheten fikk paret to døtre først, men filmen, og særlig sluttscenen, ville ikke fungert like godt uten en tredje generasjon von Erich-gutter som blir kastet inn i miksen for å undersøke giftigheten som holder den forrige generasjonen fanget. De unge guttene forsikrer faren om at det er greit å gråte, at alle gjør det. Det denne scenen forsiktig sier, er at det er nok å elske og bli elsket. «Vi skal være brødrene dine», sier de til faren sin etter å ha funnet ham gråtende i stillhet i bakgården.
Da rulleteksten rullet for The Iron Claw, begynte et sitat fra et annet familiedrama å runge i hodet mitt. «Maybe the poison drips through», sier Kendall Roy (Jeremy Strong) i Succession i seriens finale, der han reflekterer over sin rolle som far i forhold til sin egen far – hvordan kan han være en god rollemodell for barna sine når han ikke hadde noen selv? Hvordan kan han vise dem kjærlighet når han selv ikke fikk noen? I The Iron Claw drypper også giften gjennom – helt til den ikke gjør det. Kevin føler at han har sviktet brødrene sine, men de unge sønnenes mykhet beviser at han ikke har det. Forbannelse eller ikke, Kevin har satt en stopper for farens maskuline tyranni. Han kan ikke endre von Erichs fortid, men han innser at han har makt til å forme fremtiden deres.
The Iron Claw kommer nå på kino i Storbritannia. Hvis du vil vite mer om hva annet du bør se på kino, kan du sjekke ut resten av vår Big Screen Spotlight-serie.