Innerst inne er jeg en turtler. Den typen spiller som foretrekker å gjemme seg bak en stor steinmur og la bueskyttere og vakttårn gjøre jobben i de beste RTS-spillene. Ingenting gir meg mer tilfredsstillelse enn å sette i gang en by og la bølge etter bølge av fiendtlige soldater kaste seg mot forsvarsverkene mine. Thronefall, et strategispill som fokuserer på tårnforsvar og samtidig gir meg nok kontroll til at strategien føles «i sanntid», ser ut til å kunne bli min nye favoritt i sjangeren.
Som alle middelalderstrategispill vil lære deg, er det opp til deg som leder å bygge opp riket ditt til velstand, og deretter forsvare det mot dem som ønsker å ta velstanden fra deg. Thronefall er intet unntak – du bruker de første minuttene av hver kampanje på å sette opp en kombinasjon av økonomi og forsvar; hus og møller gir verdifulle inntekter, mens vakttårn skyter på fiender som kommer for nær.
(Bildekreditt: GrizzlyGames)
Etter hvert som sivilisasjonen din utvikler seg – med bymurer, bølgende jorder og kaserner for å trene soldater – øker også truslene du står overfor. Men her har Thronefall en todelt strategi: For det første kommer fiendene bare i bølger, og bare om natten, slik at du kan planlegge deres ankomst. Hvis det er en svak styrke, kan du fokusere på økonomi i en periode. Hvis de kommer fra vest, kan du flytte soldatene dine bort fra øst.
For det andre tar Thronefall bort mye av beslutningsprosessen din. Det høres kanskje ut som en ulempe, men det gjør hver kamp til en puslespill-aktivitet, i stedet for en konkurranse som avgjøres med rå makt. Hver bygning du kan bruke til å styrke kongedømmet ditt, er tilordnet et bestemt sted, og du får tilgang til flere steder etter hvert som du oppgraderer det sentrale slottet, som må forsvares for enhver pris. Etter hvert som du bygger og oppgraderer hus og møller, får du mer penger til å forsterke bymurene eller forvandle vakttårn fra enkle trebygninger til massive, ballistskytende monolitter.
(Bildekreditt: GrizzlyGames)
Det er et system som gir overraskende dybde. På noen kart har jeg funnet ut at økonomi er nøkkelen til å bygge ugjennomtrengelige blokader foran motstanderne ved hjelp av en stadig økende pott med penger. På andre kart har jeg vært nødt til å bruke kongen min som agn for å lokke fiendens soldater bort fra verdifulle områder. Hver eneste avgjørelse er viktig, og det å finne riktig sted å bruke hver eneste gullklump kan utgjøre forskjellen mellom suksess og fiasko. Fallne soldater og ødelagte bygninger gjenoppbygges etter hver bølge, noe som gjør at prisen for en knepen seier føles litt mindre pyrrhisk, men du mister inntekter og får en nedgang i progresjonen for hver bygning som faller.
Virkelig (god) tid
(Bildekreditt: GrizzlyGames)
Evnen til å komme seg tilbake fra nederlagets kjever er Thronefalls andre vri. Det stramme puslespillformatet betyr at det bare er en håndfull kart å spille seg gjennom, og i stedet for å erobre et vidstrakt imperium, er målet å perfeksjonere beskyttelsen av et mer sammensveiset kongerike. Med ulike våpen kan kongen din vade inn i frontlinjen eller skyte på avstand for å bekjempe fiender på en mer effektiv måte. Forskjellige frynsegoder gjør at du kan velge en mer økonomisk tilnærming, eller gjemme deg bak murer og tårn som gir bonusskade. Ytterligere mutasjoner gir fiendene mer fart eller skade, men gir mye mer XP hvis du klarer å overvinne dem alle.
Hver runde gir deg poeng som låser opp nye fordeler, noe som gjør Thronefall mer omspillbart enn det minimalistiske kartet skulle tilsi. Flere poeng betyr flere opplåsinger, noe som gir helt nye måter å spille på, og et toppliste-system får deg til å spille mot deg selv og vennene dine i et forsøk på å oppnå høyest mulig poengsum.
(Bildekreditt: GrizzlyGames)
Thronefall er ikke helt RTS, ikke helt tårnforsvar, men har raskt blitt det mest dynamiske og underholdende eksemplet på noen av sjangrene jeg har spilt på lenge. Det er ikke for å gjøre kompleksiteten i spill som Age of Empires 4 til skamme, men mer for å fremheve suksessen som lenge har ligget i grenseland for strategisjangeren. Det minner meg om spill som Bad North og They Are Billions – prosjekter som sprang ut av en relativ mangel på sanntidsstrategispill med stort budsjett på 2010-tallet, men som fokuserte på bestemte ideer i stedet for å etterligne hele sjangeren. Fart og enkelhet tiltrakk meg til disse spillene, akkurat som med Thronefall, men i alle disse spillene er det den imponerende dybden du finner under overflaten som får meg til å komme tilbake.
Thronefall er ute nå på PC via Steam i Early Access. I vår liste over kommende indiespill kan du finne ut hvilke andre skjulte perler som er på vei mot oss.