Misforstå meg rett, narrative spill kan være fantastiske. Jeg er en sucker for store, scenetunge håndspill med stort budsjett, som Marvel’s Spider-Man 2 og God of War. Jeg har kastet bort hundrevis av timer på de mesterlige eventyrspillene til Wadjet Eye, og jeg har trivdes og overlevd i Larians mest roste historiedrevne utgivelser, ikke minst Baldur’s Gate 3 og Divinity: Original Sin 2. Men for meg er det noe med Metroidvania-sjangeren som bare skriker: less is more.
Jeg var ikke klar over at jeg følte det slik før nylig. Metroidvania-sjangeren opplever for tiden en slags renessanse, med mange toppspill som har blitt lansert bare det siste året, og mange flere i horisonten. Fra The Last Case of Benedict Fox til Prince of Persia: The Lost Crown og Tales of Kenzera: Zau – hvis du liker plattformspill med gradvis opparbeidede superkrefter, har du sannsynligvis hatt det kjempegøy de siste 12 månedene. Jeg har i hvert fall hatt det, og Blasphemous 2 og Ultros er ikke bare blant mine favoritt Metroidvania-spill, men også blant mine favorittspill gjennom tidene.
Og selv om jeg har en anelse om hva de overordnede historiene deres handler om, har fortellingene deres fått hodet mitt til å snurre fra start til slutt. Når sant skal sies, har jeg nylig funnet ut at jeg ikke ville hatt det annerledes.
Hva sier du?
(Bildekreditering: Team17)LES MELLOM LINJENE
(Bildekreditt: Team17)
Blasphemous 2 anmeldelse: «En Souls-lignende oppfølger som er like foruroligende som den er uforutsigbar»
På samme måte som FromSoftwares spill i action-RPG-bransjen – ikke minst i Dark Souls-serien, Bloodborne og Elden Ring – er mye av det Blasphemous 2 og Ultros byr på av fortellinger opp til tolkning. Lore og plotpunkter er sjelden beskrevet, men kan i stedet leses ut fra beskrivelser av gjenstander, samtaler med uskyldige NPC-er eller via den vage, men bevisste plasseringen av fiender og sjefer på verdenskartet.
Online-kommentatorer som VaatiVidya har gjort karriere på å dissekere de tvetydige historiene i FromSoftware-spill, og selv om jeg ennå ikke har oppdaget noen lignende i Metroidvania-spekteret, kan den samme omhyggelige, pseudohistoriske spekulasjonen sikkert brukes på spill som Blasphemous 2 og Ultros. Det førstnevnte spillet tar utgangspunkt i livets meningsløshet og den endeløse syklusen av død og gjenoppstandelse. Det henter inspirasjon fra den gotiske fantasikulturen, med et visuelt uttrykk som gjenspeiler den spanske katolisismen i en skrekkinngytende dark fantasy-variant. Den har skiftende byer, gamle guder med flere hoder og vanndemoner som trekker horder av undersåtter opp fra havets dyp. Jobben din er å drepe eller bli drept, og i tur og orden må du drepe de stadig mer forferdelige gudene i forsøket på å frelse verden rundt deg.
(Bildekreditt: Hadoque)
«Ultros, derimot, er en slik vibe»
Ultros, derimot, er en slik stemning. Til tross for at jeg publiserte Ultros-anmeldelsen min tidligere denne uken, er jeg fortsatt ikke overbevist om at jeg skjønner hva historien går ut på – men det gjør ingenting når alt annet faller så fint på plass. En rask oversikt? Spillet utspiller seg i en «kosmisk livmor som inneholder et eldgammelt, demonisk vesen» ved navn Sarkofagen. Du fyller de høye sneaksene til et knallrødt insektsvesen som slakter andre insekter og høster organene deres for å. a) få næring og b) få et bedre kosthold: a) få næring, og b) lære nye evner som hjelper deg å reise rundt i verden. Du lærer deg også hagearbeid som hjelper deg i jakten, og du må drepe mange sjamaner for å vekke det nevnte demoniske vesenet og unnslippe den nevnte kosmiske livmoren.
Hvis du skjønner noe av dette, er du smartere enn meg. Men igjen, narrativ forståelse kommer alltid i bakgrunnen når jeg skal nyte disse spillene. Både Blasphemous 2 og Ultros har hoppet rett til toppen av favorittlistene mine til tross for at jeg ikke kan fortelle deg hva de handler om. Det er helt greit for meg, for mekanisk sett er disse spillene Metroidvania-spill av ypperste klasse, engasjerende, intuitive, smarte og med en helt riktig tone. Når sant skal sies, har jeg lenge vært forundret over kompleksiteten i FromSoftwares spill – fra Demon’s Souls til Elden Ring – og likevel er disse spillene blant mine absolutte favoritter gjennom tidene.
Detaljerte mellomsekvenser har sin plass, og det samme har håndholdte fortellinger. Men historiefortelling har mange former, og Ultros og Blasphemous 2 er blant de aller beste på mindre åpenbare måter.
Sjekk ut de beste Metroidvania-spillene du kan utforske til du er helt ferdig.