For mange år siden stilte Game of Thrones-forfatteren George R.R. Martin det berømte (ganske tørre) spørsmålet: «Hva var Aragorns skattepolitikk?». Det er et morsomt, om enn litt lettvint stikk mot opprinnelsen til moderne fantasy, som hjelper oss med å konkretisere hans egen anerkjente tilnærming til sjangeren: postmodernistiske, etisk grå, dekonstruksjonistiske historier, forankret i emosjonell realisme, historisk legitimitet og analogi.
Samtidig har Final Fantasy 16 en scene der en demon og en fugl føniks kaster stadig større lasere mot en foppete drage i verdensrommet mens de roper oppmuntrende replikker om samhold til hverandre. Jeg tror dette er noe vi er nødt til å snakke om.
A Song of Eikon Fire
(Bildekreditt: Square Enix)HVA VET DU?
(Bildekreditt: Square Enix)
Final Fantasy 16-anmeldelse: «Står side om side med seriens storheter»
Jeg trekker ikke disse sammenligningene uten videre – Final Fantasy 16 var helt fra begynnelsen av åpen og tydelig på at hovedinspirasjonen var TV-serien Game of Thrones. Faktisk ble de viktigste utviklerne «tvunget» til å se serien (jeg lurer på om det var med åpne øyne, som om de gjennomgikk Ludovico-behandling), noe serieprodusent Naoki Yoshida gladelig innrømmet i et intervju med Eurogamer. Det er ikke noe å utsette på det – det er ikke noe galt i å la seg inspirere, og det finnes sikkert verre kilder å hente inspirasjon fra, forutsatt at lagets Blu-Ray-spillere smeltet før de kom forbi sesong seks.
Likevel kan du absolutt se inspirasjonen i FF16. For å få det spoiler-tunge åpenbare ut av veien, er Clive i bunn og grunn Jon Snow med et mer ydmykende navn: den kortfattede, usikre, rufsete sønnen til en lord, med en pinlig avstamning som gjør moren opprørt, forfulgt av en stor ulv og til slutt sendt bort for å kjempe i et fjernt helveteslandskap som en del av en utstøtt militærgruppe som bokstavelig talt består av «bastards».
I mellomtiden blir den barske og snille faren drept tidlig fordi han er for barsk og snill, og Clives mor forvandles raskt til en karakter som best kan beskrives som «vi har Cersei Lannister hjemme», som står for en rik familie av blonde aristokrater som lusker rundt i rikets hovedstad. Og ikke nok med det, vi har også fått med en skuespiller fra Game of Thrones, Ralph Ineson, i rollen som leder for spillets juridiske Brorskap uten bannere! Det er som å spille «Hvor er Waldo».
Når du spiller Game of Thrones…
(Bildekreditt: Square Enix)
Enten du ser på alt dette som respektfull hyllest, overfladisk etterligning, verdig inspirasjon eller bare opportunistisk hopping på en trend, fungerer det ikke som enkelt narrativt kjøtt på beinet. Martins forfatterskap er definitivt ikke uten feil og mangler, men den selger generelt sett sin verden ved å engasjere seg fullt ut i de råere, styggere elementene og den konstante grå moralen, i tillegg til å omfavne de uoversiktlige konsekvensene av store hendelser – hva var Aragorns skattepolitikk? Hendelser i Martins verden har ringvirkninger som gir gjenklang utover, og det å være god eller ond eller en viktig person er mindre viktig enn å forstå mekanismene i hvordan denne verdenen fungerer.
Final Fantasy 16 har ikke denne tålmodigheten, eller, for å si det rett ut, ikke denne modenheten. Hendelsene er nesten alltid store, enkeltstående og har bare konsekvenser for hovedpersonene. Man skulle tro at den kontinuerlige ødeleggelsen av moderkrystaller og gudeutøvende dominanter gjennom hele handlingen ville få store konsekvenser for verden, men Valisthea forblir stort sett statisk og passiv, og befolkningen nøyer seg med å være føyelig og føyelig til en hovedperson dukker opp og gjør noe. På et tidspunkt ødelegger Clive og titanen Eikon omtrent et halvt land i et nesten apokalyptisk slagsmål, og selv om det er visuelt spektakulært, tror jeg ikke det blir nevnt igjen etter det.
Og det hele blir ikke bedre av at FF16 plukker opp noen av GoTs vanskeligere temaer i prosessen – blant annet slaveri og førstefødselsrett – men mangler intelligens eller mot til å si noe meningsfylt om dem, og lar dem henge ubehagelig i luften. Skillet mellom faktisk modenhet og «modne temaer» kunne ikke vært tydeligere.
… Du vinner eller du dør
(Bildekreditt: Square Enix)
«Resultatet er ganske skranglete, spesielt når det gir opp det komplekse politiske dramaet halvveis, og bare handler om en spesiell helt med en pinlig frisyre som bruker vennskap til å drepe gud, igjen.»
Når jeg ser tilbake på Eurogamer-intervjuet, legger jeg merke til at Naoki Yoshida var merkelig vag når det gjaldt hvorfor de hentet så mye fra GoT, utover at vestlig fantasy «gir gjenklang hos mange mennesker». Her nevnes ingen temaer eller bredere litterære ideer, bare den vage forestillingen om at folk er interessert i denne typen ting akkurat nå – eller i det minste var de det for rundt fem år siden da produksjonen av FF16 startet. Ikke overraskende føles sluttresultatet bare som et standard Final Fantasy-plott som av og til roper «FUCK!» ut av intet når det er bekymret for at folk ikke synes det er for voksne.
Du trenger ikke å lage komplekse, utfordrende fortellinger som Game of Thrones, og du trenger heller ikke å lage tradisjonell, heroisk fantasy som Ringenes Herre eller… vel, Final Fantasy. Begge valgene er helt gyldige, men FF16 nærmer seg førstnevnte som sistnevnte, og resultatet er ganske skranglete, spesielt når det tydeligvis gir opp det mer komplekse politiske dramaet halvveis, og bare handler om en spesiell helt med en pinlig frisyre som bruker vennskap til å drepe gud, igjen. Hvis du er ute etter et flott fantasyspill som bygger videre på arven etter George R.R. Martin, bør du kanskje holde deg til Elden Ring.
Her er 25 av de beste rollespillene du kan (og bør) spille akkurat nå.