Mye av den tidlige hypen rundt Palworld har dreid seg om beskrivelsen «Pokémon med våpen». Det er et åpenbart salgsargument – Palworlds mekanikk for å samle skapninger (og tilsynelatende designetos) gir umiddelbare sammenligninger med Nintendo, og sammenstillingen av de fargerike monstrene med det voldelige temaet gjør det enkelt å selge spillet. Men denne beskrivelsen faller fort til jorden, en reduktiv markedsføringsstropp som tilslører hva Palworld egentlig er: en ny vri på fabrikkadministrasjonsspill.
Jeg brukte de første minuttene i Palworld på å slåss mot de lokale kattene, sauene og hønene, og fanget dem før jeg ga dem i oppgave å hjelpe meg med håndverk og ressursinnsamling. Jeg fikk dem til å hjelpe meg med å bygge et hus og noen senger som vi alle kunne sove i, og sørget for at de var like sultne som meg. Jeg bekjempet noen av de ville vennene mine med et balltre, men det er vel ikke verre enn å sende en rotte på en vill due, slik Pokemon-fans har gjort i årevis.
Det tok ikke lang tid før progresjonen min var låst bak kravet om å bygge en bærplantasje. Jeg lagde pliktoppfyllende en tomt og satte i gang med å så og vanne bærfrøene jeg hadde samlet så langt. Det var en ekstremt omstendelig prosess – en hel jordbrukssyklus tar over ett minutt, noe som er lenge for et håndverksspill som krever at du skal sette ned en enkelt enhet. Det tok faktisk så lang tid at jeg kjedet meg og bestemte meg for å gå på oppdagelsesferd.
Fang dem alle
(Bildekreditt: Pocketpair)
Når du kommer inn i Palworld, blir du møtt av et begrenset utvalg Pals, som alle er begrenset til relativt vanlige oppgaver, først og fremst håndverk og grunnleggende ressurssamling. Går du litt lenger bort, blir du imidlertid raskt introdusert for Pals fra noen forskjellige elementtyper; i løpet av min tilfeldige utforskning fikk jeg med meg noen gresstyper og et par vanntyper, før jeg til slutt returnerte til basen. Jeg plasserte de nyankomne i de aktive sporene på PC-en min, transporterte dem ut i verden og lot dem jobbe som de ville.
Da sultemåleren tikket ned etter utflukten og matlageret var i ferd med å ta slutt, tenkte jeg at det var best å vende tilbake til det slitsomme arbeidet på bæråkeren. Jeg kastet et kjapt blikk på telefonen og var klar til å starte den langsomme prosessen med å så noen frø før jeg innså at åkeren allerede var i ferd med å bli vannet, og at elefanten og pingvinen min var i gang med å så i jorden. Jeg hadde ikke engang plantet frøene ennå, men her var to venner allerede i gang med det neste tidkrevende trinnet i jordbruksprosessen.
Forvirret betraktet jeg åkeren i noen minutter. Etter hvert som bærene vokste, kom andre Pals for å høste dem og transportere dem til lageret. Nå som åkeren lå brakk, kom det to gresstyper og begynte automatisk å spre frø over hele åkeren. Når jobben var gjort, kom vann-typene tilbake, og syklusen startet på nytt. Takket være vennene mine var jeg nå i besittelse av en helt selvforsynt bærproduserende «maskin».
Jeg fortsatte å holde øye med vennene mine, og innså at selv om de ikke passet avlingene mine, utførte de annet arbeid. Før ekspedisjonen min hadde jeg bygget et hogstområde som en del av spillets oppgraderingssystem, og jeg så et par av gresstypene vandre bort dit mellom innhøstingene. Det viste seg at de hadde evnen «Logging», som gjør det mulig for dem å felle trær – en aktivitet de automatisk utfører hvis de ikke har en mer presserende oppgave. Et annet sted så jeg hvordan de saueformede Lamballene mine gikk inn på ranchen jeg hadde bygget, der de beitet og etter hvert mistet ull. Ullen ble så samlet inn og lagret av enda flere Pals.
Pallyene slipper ull
(Bildekreditt: Pocketpair)
Da jeg så meg rundt, innså jeg hva Palworld egentlig var. Bak den «ultravoldelige Pokemon»-markedsføringen skjulte det seg en fabrikksimulering. Etter hvert som jeg oppdaget nye teknologier, kunne jeg fange forskjellige Pals til å betjene de nye maskinene mine, og til slutt automatisere stadig flere deler av systemet. Bæråkeren er et mikrokosmisk eksempel på hvordan dette kretsløpet fungerer – når jeg ansetter nok av de riktige vennene, tar de seg av alt og genererer en uendelig mengde mat. Etter hvert som produktene jeg lager, blir mer og mer kompliserte, vil transportsystemet følge etter, helt til rollen min blir mindre som fabrikkarbeider og mer som overvåker av forsyningskjeden.
Det er akkurat den typen loop som en hel undersjanger av managementspill lever av. Fabrikksimuleringsspill som Factorio og Satisfactory starter med manuelt arbeid og automatiserer gradvis større og større deler av spillet. Jeg har sett lignende ideer presentert innenfor samme type overlevelsessetting som Palworld – Scrap Mechanic, en blanding av overlevelsesspill i åpen verden og Besieges maskinkonstruksjon, presser deg lenger og lenger i retning av å få skapningene dine til å gjøre det arbeidet som opprinnelig var ditt ansvar. I Palworld er maskinene byttet ut med dyr, men ideen er den samme, og det tok bare to timer før den umenneskelige fasaden som Palworld skjuler seg bak, falt bort for å vise meg det.
Det er ingen tvil om at Palworld nok ikke er særlig populært blant PETA-folket, men det er heller ikke Pokemon. Og mens Pocketpair kanskje bærer sin svarte humor relativt åpent, er Palworld langt mindre besatt av dyremishandling enn det jeg tror de vil ha deg til å tro. I stedet er det en fabrikksimulering som bytter ut tannhjul med dyr. Verktøyene jeg bruker, trenger kanskje en matbit i ny og ne, men de har samme overordnede formål og peker mot samme sluttmål som spill som gjør fabrikksimuleringen til et langt mer bevisst salgsargument.
Det var uunngåelig: Palworld har allerede en Pokemon-mod.