Lille Timmy døde ved et uhell, men ånden hans er fortsatt bundet til vår verden og spiller ut dødsfallet hans om og om igjen. Det er her Conrad Stevensons Paranormal P.I. kommer inn i bildet. I motsetning til andre spill som Phasmophobia, Devour eller Forewarned, er ikke målet her å identifisere et vesen og stikke av før det dreper meg. I stedet skal jeg fordype meg i historiene til hver enkelt ånd i en lang enkeltspillerkampanje.
Det var en avvæpnende opplevelse å tre inn i Stevensons sko som innbitt fan av Phasmophobias online co-op-format, selv om det var en tilfredsstillende opplevelse. Jeg trenger ikke å bekymre meg for at min tilregnelighet synker mens jeg dveler i mørket, og jeg risikerer heller ikke å utløse en dødelig jakt med en forbannet tarotkortstokk. Jeg kan ikke engang ta med meg en venn denne gangen. De to spillene har samme førstepersonsperspektiv og mange av de samme verktøyene, men uten trusselen om å dø på jobb handler Conrads eventyr mer om å hjelpe ånder videre enn å jakte på dem.
Venner på den andre siden
(Bildekreditt: D&A Games)
Indieutvikleren D&A Games har skapt en autentisk simulator for paranormal etterforskning som setter historiefortelling og metodikk i høysetet. Nøkkelen til suksess? Å behandle hvert hjemsøkelse som et aktivt åsted.
Conrad Stevenson’s Paranormal P.I. begynner med en nyutdannet Conrad som etablerer seg som både etterforsker og museumskurator. Som enspillerspill har Conrad Stevenson flere naturalistiske innslag enn for eksempel Phasmophobia. I forkant av hvert oppdrag må jeg sjekke Conrads e-post via kontordatamaskinen og vente på å bli invitert til å undersøke nye steder. Når jeg blir invitert, må jeg bruke nettarkiver for å samle inn notater som kan være nyttige for meg. Jeg kan samle opp til seks POI-er, fra skjøter til avisutklipp, som jeg kan notere ned før jeg drar til et hjemsøkt sted, og bevisene jeg samler inn, ser ut til å påvirkes av notatene mine.
Indie Spotlight
(Bildekreditt: Prismatika)
Station to Station omgår min udugelighet når det gjelder puslespill ved å appellere til min 30 år gamle besettelse av dampkraft.
Under en etterforskning kan jeg ha opptil fem verktøy på meg til enhver tid, og jeg kan veksle mellom dem ved hjelp av talltastene på tastaturet. Det er omtrent der likhetene med Phasmophobia slutter. Allerede etter to timer er det klart at Conrad Stevenson krever en mer metodisk tilnærming til spøkelsesjakten. Identiteten til personen hvis ånd henger igjen, er faktisk viktig, og hver prestasjon er knyttet til spesifikke vesener du kan drive ut eller frigjøre i løpet av spillet. Gjentatte besøk på et sted er ikke bare oppmuntret, men også nødvendig; det er flere spøkelser som hjemsøker hvert kart, og alle bevis du samler inn eller finner, kan analyseres på Conrads kontor for å avdekke nye notater som du kan ta med deg neste gang. Jo flere notater du tar med deg til en etterforskning, desto større er sjansen for at du utløser komplekse spøkelsesmanifestasjoner – og finner ut hvordan du setter dem fri.
Finnerens kryper
(Bildekreditt: D&A Games)
Noe av det mest unike med Conrad Stevensons Paranormal P.I. er hvordan historiene til hvert enkelt spøkelse avsløres. Visse spøkelsestyper har relikvier som trengs til frigjøringsritualene, ankergjenstander som holder dem bundet til det jordiske planet når de burde ha gått videre. Etter bare å ha spilt et par timer av spillet så langt har jeg ennå ikke funnet min første relikvie. Jeg avdekker langsomt identiteten til de to spøkelsene som hjemsøker kjelleren og barnerommet i en romslig bungalow, og selv om jeg allerede mistenker at det ene spøkelset er en poltergeist, øker sjansen for å finne relikvier hvis jeg finner bemerkelsesverdige bevis.
På barnerommet finner jeg et svart-hvitt fotografi som er for uskarpt til at jeg kan se mange detaljer. Det ser ut til å forestille en mann og en kvinne på bryllupsdagen, og selv om det ikke gir meg så mye mer umiddelbart, får jeg beskjed på skjermen om å sjekke arkivene mine når jeg kommer tilbake til kontoret for å finne ut mer om det.
…en utrolig tilfredsstillende, ofte emosjonell opplevelse i det kanskje mest autentiske spøkelsesjaktspillet noensinne.
Disse tilfellene av mer detaljert etterforskning er det som skiller Conrad Stevenson fra konkurrentene, og som gjør at jeg må granske funnene mine og finne ut ikke bare hvem ånden er, men også hvordan og hvorfor den døde. I motsetning til Phasmophobia, der du kan stille spøkelser dumme spørsmål med et ouija-brett og slite med tilregneligheten din, føles Conrad Stevenson mer som et meningsfylt puslespill enn en ren fryktfest.
Når det er sagt, er det fortsatt uhyggelig. Hvert eneste lysflimmer gjør meg nervøs, og det samme gjør den fjerne knirkingen av et gulvbord på den andre siden av det tomme huset, men Conrad Stevensons Paranormal P.I. er en overraskende ektefølt detektivreise. En advarsel: Jeg har hørt at noen av spøkelsene har svært dystre bakgrunnshistorier. Når Conrad får vite mer om livene som gikk forut for disse forferdelige dødsfallene, kan hun gi dem fred, fra ofre for seriemordere til tidligere slaver. Denne medfølelsen med de døde gir en utrolig tilfredsstillende, ofte følelsesladet opplevelse i det kanskje mest autentiske spøkelsesjaktspillet noensinne.
Conrad Stevenson’s Paranormal P.I. er ute nå på PC. Hvis du vil se hva annet vi har likt, kan du gå til vår Indie Spotlight-serie, eller se hvilke utgivelser vi kan glede oss til i vår oversikt over kommende indiespill.