Alone in the Dark er en stemningsfull psykologisk thriller som prøver å blåse nytt liv i en survival horror-klassiker.

Derceto Manor oser av karakter. I de trepanelkledde gangene er det låste dører, knirkende trapper og en rekke merkelig unnvikende innbyggere – som alle vokter på en hemmelighet jeg er fast bestemt på å avdekke. Det storslåtte herskapshuset som var med på å definere det opprinnelige Alone in the Dark, har blitt forvandlet til et psykiatrisk sykehus i THQ Nordics vidstrakte nyinnspilling, og det ville føltes som en tredje hovedperson hvis det ikke på en eller annen måte motarbeidet meg.

Etter hvert som jeg spiller meg gjennom de tre første kapitlene i Alone in the Dark, først som Emily Hartwood og deretter som kriminalbetjent Edward Carnby, får jeg flere spørsmål enn svar. Det er en spennende opplevelse, og stemningen forsterkes av et doom jazz-soundtrack som bølger i takt med handlingen mens jeg navigerer gjennom en labyrint av gåter, monstre og paranormalitet.

THQ Nordics kommende skrekkspillklassiker gjør en strålende jobb med å rekontekstualisere denne survival horror-klassikeren, og lener seg trygt inn i en ny 20-tallssetting samtidig som den holder fast ved originalens ånd. Resultatet så langt er en spennende detektivhistorie som til tider føles mer som en thriller enn en skikkelig skrekkfilm, og selv om jeg hadde håpet på en god skremsel, virker en skummel whodunnit langt mer passende denne gangen.

Elsker håndverket

(Bildekreditt: THQ Nordic)

Dette er ikke første gang en utvikler prøver seg på en Alone in the Dark-revival. Utvikleren Eden Games gjorde et forsøk allerede i 2008, et ambisiøst forsøk som dessverre ikke nådde helt opp. Nå, rundt 16 år senere, jobber Pieces Interactive med å utarbeide sin egen visjon for seriens fremtid, som viser et stort potensial.

Spillet er delt mellom plantasjen Derceto Manor, som har blitt til en psykiatrisk institusjon, og Jeremy Hartwoods drømmeverden, og de to verdenene representerer to forskjellige spillestiler. De ikke-lineære gåtene i Derceto oppveies av skyteglade, monsterdrepende actionsekvenser som du får tilgang til via en talisman, og hver gang du reiser dit, må du løse en ny gåte. Det antydes at denne tilsynelatende voodoo-baserte magien vil hjelpe Emily med å spore opp sin forsvunne onkel, som på uforklarlig vis har forsvunnet på Derceto.

(Bildekreditt: THQ)

Når du snakker med medpasientene hans, når du finner dem, får du litt bakgrunnskunnskap om Jeremys tilfelle. Emily avfeier først raritetene deres som klinisk galskap, men Derceto er ikke alt det ser ut til å være. I de tre første kapitlene er det en god del mellomsekvenser, hver med en ny karakter – pasient, lege eller annet – som hjelper deg med å få et klarere bilde av hvordan det er å bo på herskapshuset.

Det er en utpreget gammeldags Hollywood-følelse over disse filmsekvensene, og Jodie Comer og David Harbours berømte skuespillevner får meg noen ganger til å glemme at jeg spiller et videospill i stedet for å se på en crossover mellom Stranger Things og Killing Eve. Til og med ledetrådene får full stemme når jeg undersøker dem i inventaret mitt, og det hele bidrar til en upåklagelig følelse av verdensbygging.

Det betyr ikke at jeg ikke støtte på noen problemer da jeg spilte gjennom denne forhåndsvisningen – det er tross alt en tidlig versjon, og spillet ble nylig forsinket nok en gang. Men selv med litt ujevnheter når det gjelder lastetider og teksturer, er det jeg har sett av atmosfæren i Alone in the Dark, stilig, autentisk og omhyggelig detaljert.

Verdener hinsides

(Bildekreditt: THQ Nordic)

Mens herskapshuset føles klaustrofobisk å utforske, fullt av låste dører og gåter å løse for å få tilgang til dem, er Alone in the Darks drømmeverden et liminalt rom i stadig utvikling, fylt med uante redsler. Jeg vet aldri hva som venter meg når jeg bruker talismanen min for å komme meg gjennom Derceto, fra det monsterinfiserte French Quarter til en forlatt oljerigg som minner om Resident Evil 7.

Disse talisman-gåtene er enkle nok, og involverer i stor grad en kodeks for å finne symboler og tilhørende tall, men når jeg spiller i moderne modus, dukker de fleste ledetrådene opp som interagerbare gjenstander når jeg går forbi dem. Hvis jeg slår av denne spillmodusen, vil jeg kunne bruke detektivaspektet i Alone in the Dark litt mer hvis jeg ønsker det, ettersom jeg må gå nøye gjennom hvert rom for å sikre at jeg ikke går glipp av noe.

Derceto-delen av spillet fokuserer på historie, kontekst og gåteløsning, men heller ikke her er jeg helt trygg for drømmeverdenen. Glimt av sumpete bayouer flimrer i fokus når jeg glir gjennom Dercetos korridorer som kriminalbetjent Carnby. Jeg løper inn i et nytt rom akkurat i det øyeblikket det fylles med tyktflytende, svart slam, vinduene står på gløtt, og fuglene kraxer høylytt utenfor som om de er varslet om et farlig nærvær. Disse visjonene er borte på et blunk, men følelsen av at jeg hele tiden befinner meg på den ene siden av en usikkert balansert mynt, hindrer meg i å senke garden.

(Bildekreditt: THQ Nordic)

Utforskning er nøkkelen i Alone in the Dark, ja, men det er også et survival horror-spill. Det betyr at kamp er en viktig del av spillet, til tross for de sterke psykothriller-tendensene. Så langt har jeg bare låst opp en pistol og en hagle for begge karakterene, og det er rikelig med ammunisjon til begge våpnene. Jeg tillater meg å si at det tilfeldigvis er mange pistolkuler, haglepatroner og flasker med alkohol som fyller opp helsen, gjemt i diverse søppelkasser og frysere rundt omkring i denne pittoreske byen i nærheten av New Orleans.

Når det gjelder selve skytespillet, hadde jeg stort sett ingen problemer med det, bortsett fra at lyden av og til falt ut når jeg avfyrte pistolen. Pistoler var heller ikke det eneste alternativet, siden jeg også kunne plukke opp tunge provisoriske våpen for nærkampangrep hvis jeg gikk tom for pistolammunisjon. Disse inkluderte rør, skiftenøkler og til og med en brannøks – selv om alle gikk i stykker etter fem-seks slag på rad.

Disse filmsekvensene har en utpreget gammeldags Hollywood-følelse, og Jodie Comer og David Harbours berømte skuespillerprestasjoner får meg noen ganger til å glemme at jeg spiller et videospill …

Kampene i Alone in the Dark begynte å åpne seg mot slutten av min forhåndsvisning i tre kapitler, med kastbare gjenstander og brennbare molotover som gir unike miljømessige drap. Det jeg har sett så langt, får meg til å tro at opplåsing av våpen vil fungere på samme måte som i andre moderne survival horror-spill som Alan Wake 2, Resident Evil Village og Dead Space – jeg må løse gåter for å få tak i dem.

Alone in the Dark er stemningsfullt, dystert og kjærlig tilpasset originalen, og jeg gleder meg til å se det nå sitt fulle potensial. Det bryter kanskje ikke ny mark når det gjelder den trofaste survival horror-teknikken, men det kompenserer mer enn godt for det med levende karakterer, omgivelser og historier som trakk meg inn i spillet med en gang.

Derceto har en magnetisk fremmedhet, både når det gjelder hvordan du navigerer i området og hvor merkelige innbyggerne er, som til tider føles mer utenomjordisk enn drømmesekvensene. Det reiser ett spørsmål: Hva er den virkelige verden og hva er marerittet? Jeg må vente til 20. mars 2024 for å finne ut av det, men jeg er glad for å kunne leve med det merkelige frem til da.