I Baldur’s Gate 3 føler jeg meg som den verste, ondeste personen i hele FaerÛn. *Åh, guder, hva er det jeg holder på med? Hjertet mitt skriker at jeg skal slutte, men jeg må fortsette på denne veien hvis jeg endelig vil stille nysgjerrigheten min. Hjernen min vet kanskje det, men når jeg går inn i et rom fullt av skremte, forsvarsløse tieflings, rygges jeg fysisk tilbake. Hver eneste fiber i meg prøver å kjempe mot dette.
I så mange tidligere runder har jeg vært deres heltemodige beskytter. Jeg har til og med jobbet hardt for å få et trofé til deres ære. Likevel er jeg her, i ferd med å avslutte livene deres og ta fra dem fremtiden bare for å se en ny side av Larians eventyr. Akkurat nå er jeg nødt til å ignorere instinktene mine og snu ryggen til min egen RPG-kode, slik at jeg faktisk kan forplikte meg.
Uten å våge å se for nøye etter, instruerer jeg Astarian til å levere dødelige treff på en av de stakkars tieflingsene som er litt skjult for meg. Når de krøller seg sammen på bakken, oppdateres Karlachs personlige oppdragslogg på skjermen, og plutselig går det opp for meg: Å nei. Nei, nei, nei. Jeg har bare gått og drept Dammon. *Søte Dammon. Angeren fortærer meg. Jeg kjenner en klump i halsen, men jeg kan ikke dvele ved det for lenge. Hvis jeg gjør det, vet jeg at jeg vil laste inn en lagring på nytt, eller til og med avslutte spillet helt. Jeg har spilt gjennom Baldur’s Gate 3 mange, *mange ganger på dette tidspunktet, men jeg har aldri følt meg så ond og helt feil som jeg gjør akkurat nå. Selv når jeg spilte som Dark Urge – om enn på motstandens vei – fikk jeg ikke så fryktelig dårlig samvittighet som nå. Så hvorfor gjør jeg det? Hvorfor utsetter jeg meg selv for dette? Vel, jeg har veldig lyst til å bli ordentlig kjent med én karakter som jeg alltid har drept i goblinleiren: Minthara.
Ledsagerkampanje
(Bildekreditt: Larian)ELSEWHERE
(Bildekreditt: Electronic Arts)
Etter seks gjennomspillinger av Baldur’s Gate 3 har jeg vendt tilbake til spillet som kickstartet min kjærlighet til rollespill.
I Baldur’s Gate 3 føler jeg meg som den verste, ondeste personen i hele FaerÛn. *Åh, guder, hva er det jeg holder på med? Hjertet mitt skriker at jeg skal slutte, men jeg må fortsette på denne veien hvis jeg endelig vil stille nysgjerrigheten min. Hjernen min vet kanskje det, men når jeg går inn i et rom fullt av skremte, forsvarsløse tieflings, rygges jeg fysisk tilbake. Hver eneste fiber i meg prøver å kjempe mot dette.
I så mange tidligere runder har jeg vært deres heltemodige beskytter. Jeg har til og med jobbet hardt for å få et trofé til deres ære. Likevel er jeg her, i ferd med å avslutte livene deres og ta fra dem fremtiden bare for å se en ny side av Larians eventyr. Akkurat nå er jeg nødt til å ignorere instinktene mine og snu ryggen til min egen RPG-kode, slik at jeg faktisk kan forplikte meg.
Uten å våge å se for nøye etter, instruerer jeg Astarian til å levere dødelige treff på en av de stakkars tieflingsene som er litt skjult for meg. Når de krøller seg sammen på bakken, oppdateres Karlachs personlige oppdragslogg på skjermen, og plutselig går det opp for meg: Å nei. Nei, nei, nei. Jeg har bare gått og drept Dammon. *Søte Dammon. Angeren fortærer meg. Jeg kjenner en klump i halsen, men jeg kan ikke dvele ved det for lenge. Hvis jeg gjør det, vet jeg at jeg vil laste inn en lagring på nytt, eller til og med avslutte spillet helt. Jeg har spilt gjennom Baldur’s Gate 3 mange, *mange ganger på dette tidspunktet, men jeg har aldri følt meg så ond og helt feil som jeg gjør akkurat nå. Selv når jeg spilte som Dark Urge – om enn på motstandens vei – fikk jeg ikke så fryktelig dårlig samvittighet som nå. Så hvorfor gjør jeg det? Hvorfor utsetter jeg meg selv for dette? Vel, jeg har veldig lyst til å bli ordentlig kjent med én karakter som jeg alltid har drept i goblinleiren: Minthara.
Ledsagerkampanje
(Bildekreditt: Larian)ELSEWHERE
(Bildekreditt: Electronic Arts)
Etter seks gjennomspillinger av Baldur’s Gate 3 har jeg vendt tilbake til spillet som kickstartet min kjærlighet til rollespill.
Nå har jeg på en eller annen måte ikke fått med meg at patch 5 faktisk gir deg en liten løsning for Minthara – der du kan slå henne ut og få henne som følgesvenn senere. Men hvis jeg skulle få den stikkende Nightwarden til å bli med meg og oppleve et forhold til henne, tenkte jeg at jeg bare måtte ta de valgene jeg alltid unngår for å se en ny side av rollespillet. Jeg hadde hørt mye snakk om hennes første romansescene i leiren i de blodige etterdønningene av Grove, og jeg har lenge vært nysgjerrig på å finne ut hvor mye hennes tilstedeværelse faktisk forandrer ting i 2. akt. Men selv om jeg endelig hadde overbevist meg selv om å starte en ny gjennomspilling i hennes navn, måtte jeg jobbe meg opp til det.
Faktisk brukte jeg en god del tid på å gjøre absolutt alt annet man kan gjøre i akt 1 for å utsette det uunngåelige så lenge som mulig. Når sant skal sies, tror jeg faktisk ikke at dette gjorde ting bedre, for oppbyggingen gjorde bare at det jeg skulle gjøre, presset seg enda mer på. Det eneste positive med alt dette var at jeg virkelig kunne prøve å leve meg inn i rollespillet til en karakter som ville gå denne veien. Valget om å spille som Lolth-svekket Drow viste seg å være det perfekte valget, siden så mange av dialogalternativene som er unike for dem, utstråler en kald overlegenhet. Det ga meg også muligheten til å prøve ut ting jeg aldri hadde gjort før, for å se hva som skjer. Da jeg besøkte Smaragdlunden for første gang, hjalp jeg for eksempel den tilfangetatte nissen Sazza med å rømme. Selv om jeg fikk dårlig samvittighet da jeg visste at hun planla å fortelle Minthara hvor alle tiflingsene var, gjorde Sazzas tilstedeværelse det til en lek å gå inn i goblinleiren senere.
Men til slutt sto jeg ansikt til ansikt med Minthara og kunne endelig sette i gang. Å faktisk utslette lunden på Nightwardens side var like forferdelig som jeg trodde det ville bli. Fra å angripe forsvarsløse tieflings som tryglet om nåde, til å finne likene av NPC-er jeg hadde reddet utallige ganger før, etterlot kampen mot druidene en bitter smak i munnen. Da jeg kom tilbake til Minthara i det fryktede rommet der Dammon hadde falt for min hånd, nådde jeg endelig natten i leiren jeg hadde ventet på, men prisen for det var nesten for mye å bære.
I Baldur’s Gate 3 føler jeg meg som den verste, ondeste personen i hele FaerÛn. *Åh, guder, hva er det jeg holder på med? Hjertet mitt skriker at jeg skal slutte, men jeg må fortsette på denne veien hvis jeg endelig vil stille nysgjerrigheten min. Hjernen min vet kanskje det, men når jeg går inn i et rom fullt av skremte, forsvarsløse tieflings, rygges jeg fysisk tilbake. Hver eneste fiber i meg prøver å kjempe mot dette.
I så mange tidligere runder har jeg vært deres heltemodige beskytter. Jeg har til og med jobbet hardt for å få et trofé til deres ære. Likevel er jeg her, i ferd med å avslutte livene deres og ta fra dem fremtiden bare for å se en ny side av Larians eventyr. Akkurat nå er jeg nødt til å ignorere instinktene mine og snu ryggen til min egen RPG-kode, slik at jeg faktisk kan forplikte meg.