Blade, regissert av Stephen Norrington, er en superheltfilm som begynner med et blodbad. Vi får en kort opprinnelseshistorie i form av et tilbakeblikk til 1967, der en kvinne føder for tidlig etter å ha blitt angrepet av en vampyr – og så går vi rett til en klubb som får Gotham City til å se ut som Disney World. Sprinklersystemet går i gang, blodet regner fra taket, og alle er gjennomvåte. Velkommen til den første kommersielt vellykkede live-action-filmen fra Marvel.
Og det er noe folk har en tendens til å glemme: Blade innledet en ny æra i superhelt-sjangeren – tegneseriefilmer som ikke føles som tegneseriefilmer, som tar karakteren ut av papiret og tilpasser materialet til medier som har litt for enhver smak. Gore? Zombier? Romantikk? Skurker med våpen? Blade oppfylte alle kriteriene. Dessuten var han kul. Han var kulere enn Dolph Lundgrens Punisher (1989), og han minnet fansen om Brandon Lees The Crow (1993), med skytevåpen i en truende skinntrenchcoat.
Og så er han en vampyrjeger… som også er en vampyr. Vel, teknisk sett er han en «Daywalker», eller en menneske-vampyr-hybrid som kan gå rundt i dagslys (uten å ta fyr) og omgås vanlige folk. I tegneseriene hadde han kniver av teak og en fargepalett som lignet på Teenage Mutant Ninja Turtles. I filmen har manusforfatter David S. Goyer oppgradert ham til en elegant, samuraiaktig snikmorder. I tillegg til et par samuraisverd har han en pistol fullpakket med hule sølvkuler – som er fylt med hvitløk.
(Bildekreditt: New Line Cinema)
Og hva er vel en kul superhelt uten en like kul skurk? Når vi får vårt første virkelige møte med Deacon Frost (Stephen Dorff), dukker han opp på et styremøte fullt av dresskledde vampyr-elitefolk med en sigarett i hånden, skjegget rufsete og håret elegant rufsete. Han er ung, sexy, rik og hater det. «Vi ville at [Frost] skulle være nesten som en karakter fra en Bret Easton Ellis-roman», sa Goyer til Entertainment Weekly i forbindelse med en gjenforening med skuespillerne i 2019. Frost er ikke en «renblods» som de stive dresskledde, han og gjengen hans er «new money» – de ble vampyrer ved å bli bitt, ikke ved å bli født. Dorff ville spille Frost som en som er så uanstrengt avslappet og sjarmerende at seeren glemmer at han er en skurk – helt til han trekker en pistol eller skjærer over strupen på noen.
Blades jakt på Frost fører oss til slutt til tilholdsstedet hans, som er en høyteknologisk skyskraperleilighet med glassvegger og basseng på taket (som av en eller annen grunn er fylt med badeender). Det er disse postmoderne, neo-futuristiske detaljene som bidrar til å skape filmens kalde atmosfære: nattscenene er kastet i et vinterlig blått lys, datamaskinene viser svarte skjermer med grønn skrift i Matrix-stil, og Frost sover i en moderne metallgrav som åpnes med et knappetrykk. I butikken til Whistler (Kris Kristofferson) får Karen (N’Bushe Wright) en vampyrtåregalla og en bærbar kanon som sender ut UV-lys som brenner kjøtt. Ingen trepåler eller kors her.
Det er Karen, en hematolog som har blitt vampyroffer, som gir filmen sin varme. Karen innser at det ikke er lang tid igjen før hun blir et motvillig medlem av de levende døde, og bestemmer seg for å bli med Blade i hans søken etter å bekjempe ondskapens kjerne. Det tar ikke lang tid før hun ikler seg skinnjakke og pistol og gir vampyrene juling. Goyer, som skrev karakteren hennes spesielt for filmen, ville at hun skulle være «mer enn bare en kjærestekarakter», og Snipes beskriver henne som en hyllest til ikonet Pam Grier og 70-tallets Blaxploitation-filmer. Karen hjelper Blade med å finne tilbake til sin menneskelighet og gir hans ellers så dystre liv en ny mening.
(Bildekreditt: New Line Cinema)
Filmens arv er ubestridelig. Uten Blade ville det ikke vært noen Batman Begins eller The Dark Knight. Og det mener jeg bokstavelig talt: Goyer var manusforfatter for alle tre filmene i Nolans Dark Knight-trilogi. Mindre bokstavelig talt føles det som om det ikke ville vært noen The Batman, som regissør Matt Reeves til og med sa «føles som en skrekkfilm» og har en perfekt emo Batman spilt av Robert Pattinson. Jeg vil til og med gå så langt som å si at det ikke ville vært noen Suicide Squad, med sin mørke, voldelige tilnærming til superheltsjangeren.
Det er også verdt å merke seg at den første vellykkede Marvel-filmen hadde en åpenbar effekt på de kommende DC-filmene, mens Marvel-filmene ble mye lettere i tonen og mer tilgjengelige med årene. Jeg må innrømme at dette gjør meg nervøs for en nyinnspilling (selv om de mange problemene før produksjonen heller ikke akkurat beroliger meg).
Noen vil kanskje hevde at Marvel har en viss erfaring med mørkere filmatiseringer. Morbius, for eksempel, passer til en lignende tone (mannen selv dukker opp i den første Blade i en slettet cameo av Norrington), og Sony bygger en Spider-Man-verden som er mer blodig enn Marvel Cinematic Universe noensinne kunne forestille seg. Men nyinnspillingen av Blade ble annonsert som en del av Marvel Phase 5 – noe som betyr at Mahershala Alis Daywalker kan komme til å slå seg sammen med Tom Hollands Spider-Man eller slå seg sammen med (det som er igjen av) Avengers eller hva Kevin Feige nå måtte finne på.
Alt dette gjør det vanskelig å forestille seg en reboot av Blade som ikke har R-klassifisering eller er innhyllet i et merkelig blått lys, eller som ikke har mannen selv til å levere vanvittige one-liners som «Some motherfuckers are always trying to ice skate uphill» eller «You tell him it’s open season on all suckheads». Men enn så lenge har vi i det minste originalen, og nå som det er 25 år siden den kom ut, har det aldri vært et bedre tidspunkt å se den på nytt.
Hvis du vil vite mer, kan du ta en titt på alle de kommende Marvel-filmene og -seriene du bør følge med på.