Som en aldrende eremitt som aldri har spilt Dungeons & Dragons, vet jeg ikke mye om rizz eller karisma, men jeg vet at paladinen min i Baldur’s Gate 3 har mye av begge deler. Jeg bestemte meg tidlig for at de skulle være mer elegante enn sterke, spesielt siden karisma på en eller annen måte forbedrer trolldomskunsten deres. Kanskje de thaumaturgiske kreftene i luften bare blir ekstra begeistret når de snakker, jeg vet ikke. Poenget er at min Drow har 18 i karisma og 16 i styrke. Vi skal ikke snakke om konstitusjonen hennes. Det går bra, hun tåler det fint. Jeg har andre gruppemedlemmer som kan gjøre skade, tenkte jeg, og det er jeg som snakker, så det er best å bruke sjarmen. Dette har tjent meg godt så langt, og det betalte seg stort i akt 2, da paladinen min knuste to kraftige sidebosser så hardt at de eksploderte, i et av de beste øyeblikkene i min rollespillkarriere.
Sjefsspoilere for akt 2 av Baldur’s Gate 3 kommer nå.
Quaff som jeg gjør
(Bildekreditt: Larian Studios)
Jeg kan fortsatt ikke tro at dette skjedde to ganger, og i løpet av 20 minutter, 54 timer inn i spillet. Kort tid etter at jeg har drept Act 2s ikoniske udøde kirurg på den gammeldagse måten – ved å banke ham med Divine Smite mens Astarion skyter fra en trygg balkong – snubler jeg inn i noe som ser ut som en bar for udøde. Som paladin gleder jeg meg alltid til å se levende døde, for jeg vet at jeg har en enorm fordel mot dem, akkurat som en vann-Pokemon som slår ildtyper. Men merkelig nok er det ingen av de raskt råtnende gjestene som angriper meg, så jeg rusler fredelig inn i baren med hånden ivrig svevende over Divine Smite-knappen. Spoilers: det er alle knappene når du er paladin.
Dette er hovedgrunnen til at paladinen min overlever et glass med det som ser ut til å være en glow stick-smoothie.
En stor gutt bakerst i lokalet, som minner om Abomination-kortet fra Hearthstone, fanger blikket mitt med sin massive mage, så jeg slår av en prat i håp om å få litt lokal trivia. For eksempel: Hva faen har skjedd med deg, min oppblåste venn? Thisobald Thorm heter han, og han serverer neonblå grogg. Møtet starter med at Big T byr på en stor drink – vel, stor for meg, men mindre enn tønnen som Thizzy bruker som krus – og ber om en historie. Jeg får inntrykk av at det kan gå voldsomt for seg hvis jeg skuffer ham på en eller annen måte, og jeg har prøvd å kvitte meg med vanen med å drepe alt jeg ser, som så mange spill har innprentet meg, så paladinen min skyller ned den foruroligende drinken med stor iver og forteller Thisobald en eventyrhistorie.
La meg forklare noe for de som valgte en dårligere klasse. På nivå seks får paladiner en permanent passiv ferdighet som gjør karismamodifikatoren din om til en universell redningskastbonus for deg og allierte i nærheten. Så i tillegg til poengene i overtalelse og naturlig høy karisma, har paladinen min også en massiv +4 på alle redningskast, inkludert det som presenteres av dette karet fullt av Mystra-vet-hva. Ikke en D4, men en garantert +4. Dette er hovedgrunnen til at min Paladin overlever et glass med det som ser ut til å være en glow stick smoothie.
(Bildekreditt: Larian Studios)
Mens jeg skyller ned ravejuicen, informerer Baldur’s Gate 3s fortellerstemme meg hjelpsomt om at sømmen på Thisobalds massive mage ser ut til å være nær ved å sprekke. Paladinen min har kanskje åtte i intelligens, men jeg er likevel smart nok til å oppfatte hva spillet forteller. Tannhjulene begynner å snurre. Jeg skal teste grensene for Larians sandkasse. Jeg skal drikke denne fyren under bordet.
Som en som liker sterk saus og ikke tåler så mye krydder som før, kan jeg godt forstå det.
Drikkespillet som følger, er en lek for livet. Jeg vet ikke hva denne spriten er, men den går visst ned som parafin. Selv med enormt gode egenskaper er jeg avhengig av velsignelsesdrikker og min trofaste venn Veiledning for å klare de bratte terningkastene med Thisobalds brygg, som bare blir brattere for hver motvillige slurk. Jeg må til og med bruke et inspirasjonspoeng for å gjøre om et mislykket kast, men jeg klarer så vidt å klare tre slurker.
Akkurat idet jeg begynner å gå tom for historier og paladinens mage forståelig nok truer med å gjøre opprør mot denne umenneskelige behandlingen, tar Thisobald endelig en pause. Jeg vet ikke om det er spørsmålene mine – som ser ut til å ha støtt mot et tabu i hans forvridde hukommelse – eller om det er de mange literne med Nickelodeon-slim han har fått i seg, men noe har gjort noe med ham. Hans bleke, makabre skikkelse skjelver som et ballongdyr fylt med bier. Han tar seg til magen og gir fra seg et smertelig stønn, og som en som liker chilisaus og ikke tåler så mye krydder som før, føler jeg med ham. Samtalen avsluttes, og kameraet panorerer tilbake til det åpne perspektivet mens Big T blir til Big TNT og sprekker opp som en jutesekk fylt med en potet for mye.
Jeg klarte det! Uten et eneste guddommelig slag, med bare statistikken og forstanden min (og trylledrikker, hjelpefordeler, omkamper og assistanse fra goth-kjæresten min Shadowheart, men hold kjeft og la meg få mitt øyeblikk), drakk jeg ned drukkenbolten i et fabelaktig forsøk på ikke-voldelig problemløsning. Massevis av XP og loot til alle. Jeg er klar over at mange andre har gjort dette på lignende måter og med andre figurer, men jeg bryr meg ikke. Dette møtet bekreftet paladinens byggemåte og understreket verdien av å snakke om ting. I nesten hvilket som helst annet rollespill ville Thisobald ha dratt frem en stor hammer og blitt til en typisk sjefskamp. Det hadde kanskje vært morsomt på sin måte, men denne langvarige interaksjonen var utrolig tilfredsstillende på en sjelden måte.
Vis meg pengene
(Bildekreditt: Larian Studios)
Full av selvtillit, og hva nå enn den sumpkombuchaen var, vakler jeg ut av baren og oppsøker mitt neste eventyr. Før jeg drepte kirurgen, snek jeg meg forbi en annen enorm udød boss som så ut som grandtanten til Smough fra Dark Souls. Jeg håper å finne onkel Ornstein snart. Jeg hadde ikke lyst til å slåss mot den fordi den hadde rundt 800 liv, og jeg var ikke sikker på hvor vanskelig dette området var på det tidspunktet. Men hvis jeg kan drepe Thisobald uten å trekke sverdet, tenker jeg at jeg sikkert kan takle denne gigantiske zombien også. Kanskje det finnes en annen smart løsning enn egentlig kamp.
Jeg vet det ikke ennå, men jeg er i ferd med å rive enda en udød i fillebiter, og denne gangen er det om mulig enda morsommere. Og ja, jeg vet hva rizz egentlig betyr, men det er avledet av karisma, så det virker helt gyldig her.
Mitt neste offer er Gerringothe Thorm, den forgylte tolleren i 2. akt. Nok en gang er jeg glad for å se at det finnes et samtalealternativ for denne store levende døde. Jeg går i hvert fall ut fra at vesenet i rustningen er levende død; det er en Thorm, alle andre i byen er levende døde, og de er omgitt av snakkende hodeskaller. Jeg trenger ikke ni intelligenser for å skjønne dette. Det jeg trenger, er all karisma i universet, for nok en gang må jeg klare meg med terningkast som jeg burde være god til.
I stedet for en slurk og en historie ber Gerringothe – til ingens overraskelse, med tanke på de bokstavelige pengesekkene hun har festet til beltet som jakttrofeer – meg om litt gull. Som den filantropen jeg er, tar jeg frem min enorme haug med flere tusen gull og slenger til henne en enkelt mynt som om hun var en gategutt og jeg Ebenezer Scrooge på en god dag. Vær så god, kjøp deg noe fint.
(Bildekreditt: Larian)
Gerry er fornøyd, men ikke beroliget, og ber om enda en mynt. Og en til. Og en til. Jeg har mange mynter, Gerry; vi kommer til å være her hele dagen. Den åpenbare «vet du hva, på tide å dø»-dialogen begynner å se mer og mer tiltalende ut for hvert gull som kastes. Heldigvis dukker det opp et nytt valg før rettferdighetens hammer treffer den guddommelige Smite-knappen – som, hvis du har fulgt med, er hele tastaturet mitt.
Jeg klarte å overvinne ellers farlige scenarier helt uskadd ved å bruke de ikke-kampferdighetene og statistikkene jeg har investert i på en kreativ måte.
Jeg spør hvorfor hun har stengt seg inne i denne hytta midt i ingenmannsland når hun tydeligvis har masse penger, inkludert noen av mine. Hun forklarer at gullet ikke er hennes, men tollens. Jeg lurer på hvem som har sagt det, og klarer så vidt en heftig overtalelsessjekk på tjue-honest-til-godhet-en, noe som betyr at du bare kan klare den med bonuser av noe slag og et høyt grunnkast på D20. Som en skurkaktig AI som konfronteres med et paradoks, kortslutter Gerry og mumler om gull et par ganger før han eksploderer – og da mener jeg virkelig detonerer – i en dusj av gullstøv og mynter.
Jeg la bare tre gullmynter til Gerrys samling, og hun mistet 600. I en nærliggende og lettåpnet safe fant jeg mye mer. Det, mine venner, er det vi kaller avkastning på investeringen. Hele denne episoden har vært et av mine favorittøyeblikk, ikke bare i Baldur’s Gate 3, men i alle rollespill jeg noensinne har spilt. Den var morsom og annerledes, og den føltes unik for paladinen min. Jeg klarte å overvinne ellers farlige scenarier helt uskadd ved å bruke de ikke-kampferdighetene og statistikkene jeg har investert i på en kreativ måte.
Du vet, jeg har ofte følt at det er latterlig hvor raskt gruppemedlemmene dine tar knekken på deg – og det var tydeligvis delvis på grunn av en feil, noe som gir mening. Jeg har sett romance-anime i dumpster-klassen på vennegruppens dårlige anime-kveld som er mer tilbakeholdne. Men kanskje det er berettiget i min Paladins tilfelle. De er rett og slett så karismatiske, antar jeg. Hvis jeg nå bare kan få sølvtungen min til å endelig fjerne «Jeg kan fikse henne»-buen med Shadowheart…
Redaktørens merknad: Vi informerte Austin om at han også kunne ha skutt kirurgen, og svaret hans var: «Ingen jævla sjanse.»