Jeg har havnet i et underjordisk fengsel i Divinity Original Sin 2, og et spesielt syn har akkurat fått meg til å gå amok. Et hendelsesforløp i Fort Joy som involverer en statue, et knappetrykk og en luke, har tatt meg med på denne uventede avstikkeren, og jeg aner ikke hva som venter meg. Jeg blir møtt av en mørk og snuskete gang med brosteinsbelagte steingulv, edderkoppnett i hvert hjørne og nedslitte vegger som trenger reparasjon. På hver side av meg er det dører som fører til en håndfull celler, og etter å ha sendt min evige følgesvenn Fane ut for å dirke opp noen låser med skjelettfingrene sine, setter jeg i gang med å utforske.
Det er da en plutselig bølge av spenning skyller over meg. Vanligvis er det en kiste, et flott bytte eller en spesielt spennende oppdagelse som fremkaller denne følelsen, men akkurat nå blir jeg helt oppstemt av å se en rotte i hjørnet. Ja, jeg mener det. *Hvorfor er jeg så begeistret for at det er et dyr her? Vel, det betyr at jeg får bruke det nyervervede talentet mitt, og det er uten tvil den beste ferdigheten i spillet. Faktisk speiler den favorittmagien min i Baldur’s Gate 3, og jeg kan bare ikke få nok av den.
Talentet det er snakk om, er Pet Pal, som gjør at jeg kan snakke med dyr. Hvem vil vel ikke ha denne evnen? Ikke bare åpner den opp for en helt annen side av eventyret, men den har allerede gitt meg en rekke overraskende scenarier. Etter å ha brukt en lignende evne så mye i Baldur’s Gate 3, har Divinity Original Sin 2 bare forsterket mitt ønske om å se denne funksjonen i flere rollespill. Ærlig talt, jo flere spill som lar meg snakke med dyr, jo bedre.
Kommunikasjon med dyr
(Bildekreditt: Larian Studios)
Jeg har havnet i et underjordisk fengsel i Divinity Original Sin 2, og et spesielt syn har akkurat fått meg til å gå amok. Et hendelsesforløp i Fort Joy som involverer en statue, et knappetrykk og en luke, har tatt meg med på denne uventede avstikkeren, og jeg aner ikke hva som venter meg. Jeg blir møtt av en mørk og snuskete gang med brosteinsbelagte steingulv, edderkoppnett i hvert hjørne og nedslitte vegger som trenger reparasjon. På hver side av meg er det dører som fører til en håndfull celler, og etter å ha sendt min evige følgesvenn Fane ut for å dirke opp noen låser med skjelettfingrene sine, setter jeg i gang med å utforske.
Det er da en plutselig bølge av spenning skyller over meg. Vanligvis er det en kiste, et flott bytte eller en spesielt spennende oppdagelse som fremkaller denne følelsen, men akkurat nå blir jeg helt oppstemt av å se en rotte i hjørnet. Ja, jeg mener det. *Hvorfor er jeg så begeistret for at det er et dyr her? Vel, det betyr at jeg får bruke det nyervervede talentet mitt, og det er uten tvil den beste ferdigheten i spillet. Faktisk speiler den favorittmagien min i Baldur’s Gate 3, og jeg kan bare ikke få nok av den.
Talentet det er snakk om, er Pet Pal, som gjør at jeg kan snakke med dyr. Hvem vil vel ikke ha denne evnen? Ikke bare åpner den opp for en helt annen side av eventyret, men den har allerede gitt meg en rekke overraskende scenarier. Etter å ha brukt en lignende evne så mye i Baldur’s Gate 3, har Divinity Original Sin 2 bare forsterket mitt ønske om å se denne funksjonen i flere rollespill. Ærlig talt, jo flere spill som lar meg snakke med dyr, jo bedre.
Kommunikasjon med dyr
(Bildekreditt: Larian Studios)
Naturligvis løper jeg bort til rotta så fort jeg kan og innleder en samtale. Bare det å få vite at hun heter Eddie er nok til å få meg til å smile, men den lille fyren er også ganske hjelpsom. Eddie gir meg en dirke, eller som hun kaller det, en «pointy lock un-doer», og forteller meg deretter om stedet jeg har havnet på. Samtalen med rotta minner meg om utallige ganger i Baldur’s Gate 3 der jeg fikk snakke med griser, hunder og mye mer. Da jeg først gikk inn i Sword Coast, ble jeg umiddelbart betatt av spådomsformelen Speak with Animals. Jeg hadde aldri opplevd et spill som lot meg gjøre dette før, og hver gang jeg møtte på et dyr i verden, måtte jeg se hva de ville si. Selv om dyrelivet i seg selv bidrar til at de virtuelle omgivelsene føles mer levende, gir det å kunne snakke med dem en ekstra dybde og gjør verdenen enda rikere.
Ny horisont
(Bildekreditt: Larian Studios)
**Baldur’s Gate 3 overbeviste meg om at jeg endelig skulle prøve Larians siste, kritikerroste rollespill, og det er i ferd med å bli min nye besettelse.
Som en nykommer i Larians rollespill hadde jeg ingen anelse om at Divinity Original Sin 2 hadde en lignende funksjon. Du kan tenke deg hvor glad og overrasket jeg ble da jeg nylig begynte min reise som Lohse i Rivellon og oppdaget at en lignende funksjon fantes i dette fantasy-rollespillet også. Det er mye i Divinity som har minnet meg om Baldur’s Gate 3, men ingenting slår øyeblikket da jeg så et opplæringsvindu dukke opp når jeg møtte en sau for første gang. «Du forstår ikke hva dette dyret prøver å si!», sto det i teksten. «Hvis du hadde Pet Pal-talentet, kunne du hatt en meningsfull samtale». Jeg gispet bokstavelig talt. Ingenting skulle hindre meg i å tilegne meg dette talentet ved første mulige anledning.
Dialog med hunder
(Bildekreditt: Larian Studios)
Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kunne prate med noen dyr etter at jeg hadde gått opp i nivå og låst opp ferdigheten. Den har allerede vist seg å åpne opp for noen svært minneverdige interaksjoner, og den har til og med reddet skinnet mitt i en farlig situasjon som også ble hjulpet av fengselsoppholdet mitt. Etter at jeg hadde snakket med rotta, kom jeg i klammeri med en magister som torturerte en stakkars soldat. Min tilstedeværelse var tydeligvis ikke velkommen, og jeg måtte snart kjempe mot ham og lakeiene hans. Jeg plyndret alt magisteren hadde, og selv om jeg så at han hadde en rød kule på seg, tenkte jeg ikke så mye over det der og da.
Jeg har havnet i et underjordisk fengsel i Divinity Original Sin 2, og et spesielt syn har akkurat fått meg til å gå amok. Et hendelsesforløp i Fort Joy som involverer en statue, et knappetrykk og en luke, har tatt meg med på denne uventede avstikkeren, og jeg aner ikke hva som venter meg. Jeg blir møtt av en mørk og snuskete gang med brosteinsbelagte steingulv, edderkoppnett i hvert hjørne og nedslitte vegger som trenger reparasjon. På hver side av meg er det dører som fører til en håndfull celler, og etter å ha sendt min evige følgesvenn Fane ut for å dirke opp noen låser med skjelettfingrene sine, setter jeg i gang med å utforske.