Den første timen av Fort Solis er preget av sci-fi. Handlingen er lagt til Mars og tar samme vei som The Expanse til stjernene; med industrielle omgivelser og hardtarbeidende mennesker som får jobben gjort, og som ikke er imponert over verdensrommet. Det gjør mysteriet i den første timen jeg spilte enda mer interessant, med en langt mer jordnær og sliten «jeg har ikke tid til denne dritten»-stemning i stedet for at noen kaster hendene i været og roper «ALIENS».
Jeg mener… det kan være romvesener. Igjen, jeg har bare spilt den første timen, men hvis det er det, kommer ingeniøren Jack Leary – spilt av Roger Clark fra Red Dead Redemption 2 – til å bli skikkelig forbannet. Han skal egentlig være på ferie i morgen og undersøker nødanropet fra det nærliggende Fort Solis med samme entusiasme som en forelder som har sagt «ikke tving meg opp dit», men som faktisk har blitt tvunget opp dit.
Mars angriper
Det går sakte, men sikkert, med Jack som streifer rundt i de tomme korridorene på Solis, en forskningsbase som har sendt ut et nødanrop og deretter blitt mørklagt. Det er mye atmosfære i spillet, som åpner med sveipende utsikter over den røde planetens støvstormer og Solis som høytidelig bryter gjennom skyene som et menneskeskapt fjell. Åpningskapitlet jeg spilte bæres godt av samtalene mellom Jack og partneren, Jess (spilt av Julia Brown), som han forlot på sin egen stasjon. Mesteparten av det jeg spilte, er basert på dialogen mellom disse to mens Jack utforsker, og de to småprater med et avslappet vennskap som i stor grad fyller ut vandringen rundt i tomme rom.
Det er et spill som ser imponerende ut mens alt dette skjer, med et poleringsnivå som tilslører indierøttene, et team på 10-15 personer og en spilletid på fem timer. Ifølge manusforfatter og regissør James Tinsdale skyldes dette delvis en svært stram planlegging og fokus: «Vi var nødt til å lage noe vi kunne gjøre på to til tre år, med 10-15 personer, som kunne være interessant [slik] at folk la merke til det. Men som ikke var så stort at utgiveren vår ikke ville signere det». Dette fokuset har skapt rom å utforske som er svært detaljerte og stemningsfulle, og som bygger en troverdig verden rundt etterforskningen.
Det blir enda bedre av at spillet rir på bølgen av tidlige Unreal 5-spill (Tinsdale forklarer at de begynte å jobbe med det da Unreal 5 fortsatt var i alfa-stadiet). Et område der denne teknologien og finpussen virkelig kommer til syne, er i videodagbøkene du finner mens du utforsker. I løpet av den tiden jeg spilte, var det eneste livet jeg fant på den tomme stasjonen via personlige logger fra de savnede personene som skulle drive stasjonen. Ansiktsskuespillet her er virkelig sterkt, med massevis av nyanser fra den minste innsnevring av øynene eller stramming av leppene. Det hjelper også med noen virkelig naturalistiske fremføringer – folk snubler i ord og mumler når de tenker høyt. Du kan nesten se tankene forme seg mens de snakker om det som har skjedd.
(Bildekreditt: Fallen Leaf)
(Rom)hyttefeber
På dette tidspunktet dukker Troy Baker opp, som spiller lege Wyatt i noen av dagbøkene du kan finne – også han er nå forsvunnet, men har tydeligvis kommet på kant med noen av de ansatte på stasjonen. Etter hvert som du finner flere videoer, forklarer han at de ansatte blir syke fordi de bryter reglene for å jobbe ekstravakter og får strålingsforgiftning av solen på overflaten. Han blir stadig mer overbevist om at det foregår noe som holdes skjult for ham, og i et opptak forteller han at han hører ting om natten. Han mistenker hemmelige leveranser og ser ut til å forsterke konspirasjonsteoriene sine. Men i en annen logg innrømmer han at han har problemer med å være borte fra familien, og det ser ut som om han er litt nervøs…
Selv om de flotte bildene og de naturalistiske skuespillerne setter scenen, er det mysteriet om hva som egentlig foregår som er det store trekkplasteret. Alt jeg vet så langt, er at det foregår en slags uforklarlig forskning som Troys rollefigur Wyatt er misfornøyd med. På en eller annen måte har det ført til nødanropet og at jeg har kommet for å utforske tomme korridorer og prøve å finne ut hvor alle har blitt av. Jeg skal ikke røpe noe her, men det er blod, spesielt i «det har skjedd fæle ting her»-mengden, og minst ett lik i avslutningen av den første timen.
(Bildekreditt: Fallen Leaf)
Det er en god start, og har en tyngde og følelse som minner veldig om åpningsepisoden til en ny sesong av et eller annet. Det er akkurat den typen struktur utvikleren Fallen Leaf er ute etter, og sikter mot et spill som appellerer til en mer TV-serieaktig oppmerksomhet. Det er gode skuespillerprestasjoner og god dialog under utforskningen og mysteriet, og det føles som om du styrer skuespillerne gjennom historien like mye som du spiller et tradisjonelt spill. Det eneste jeg ikke er 100 % enig i, er den faste og ganske langsomme ganghastigheten som er nødvendig for å holde fokus på fortellingen. Det er ikke mulig å løpe eller jogge, noe som tvinger deg til å holde et bestemt og jevnt tempo som aktivt avskrekker meg fra å avvike fra stien. Man skulle tro at et spill fullt av mysterier handler om å utforske, men når det tar så lang tid å komme tilbake etter å ha sjekket ut et mørkt hjørne, lærer man seg fort å holde seg til målene man får.
Langsom gange er imidlertid ikke nok til å hindre meg i å ville finne ut mer. Det er en genuin tiltrekningskraft i det jeg spilte som gjør meg nysgjerrig på å finne ut hva som faktisk har skjedd. Spesielt med kapittel 1s cliffhanger-slutt som jeg ikke vil røpe her. Tempoet lettes også av den stadig milde og engasjerende frem og tilbake mellom Roger Clarks Jack og Julia Browns Jess mens de etterforsker. Det brytes også opp av en veloverveid bruk av action for å drive handlingen fremover. Til tross for noen overraskelser i slutten av kapittelet, hadde det jeg spilte et stort sett rolig tempo i utviklingen av thrillerfølelsen, men hvis du er i riktig humør, er det noe du har lyst til å se til ende. Sannheten, hva den nå enn er, vil komme frem når Fort Solis slippes 22. august.