Jeg skulle ønske jeg tullet. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde en mindre pinlig anekdote som kunne knytte Mortal Kombat 1 til den opprinnelige klassikeren, og som ikke involverte at jeg ramlet ned fra en høy krakk, slo hodet mot hjørnet av et arkadekabinett og så stjerner på det klissete teppet på Hollywood Bowl tidlig på 1990-tallet. Men nå er vi her.
Enten du er godt kjent med MKs historie eller ikke, vet du kanskje allerede at Midway Games’ pioner innen kampspillsjangeren, Mortal Kombat fra 1992, skapte kontroverser ved lanseringen. Bruken av realistiske, digitaliserte bilder – som for meg som sjuåring var så nyskapende at jeg betraktet dem som filmkvalitet – og skildringene av ekstrem vold, blod og spillets nå så karakteristiske «Fatality»-avslutningsbevegelser, fikk en rekke medier, offentlige personer og politikere til å fordømme det de oppfattet som umotivert, skammelig brutalitet.
I dag er vold i dataspill langt mer akseptert, selv om det ikke er uten kritikere – ikke minst på grunn av de utallige akademiske studiene som viser at det faktisk ikke finnes noen empiriske bevis for at det å spille voldelige spill kan gjøre oss voldelige i virkeligheten. Men selv om vi har blitt stadig mer ufølsomme overfor blod og innvoller som spruter fra stadig mer realistiske humanoider på skjermen, har Netherrealm Studios’ siste utgivelse en medfødt appell som overrasket meg. Både narrativt og tematisk er Mortal Kombat 1 en reboot av den anerkjente og tradisjonsrike serien, men bak den skinnende nye fasaden skjuler det seg også en helt spesiell form for nostalgi som leder tankene tilbake til en svunnen tid.
Sore one
(Bildekreditt: WB Games)FINISH HIM
(Bildekreditt: WB Games)
Mortal Kombat 1s Kameo-system gjenoppfinner serien for en ny generasjon fightere.
Å bokstavelig talt slå seg selv ut en gang i tiden er et ekstremt eksempel i denne sammenhengen, men det opprinnelige Mortal Kombat var ikke som noe jeg hadde sett før. Jeg skal fortelle mer om Young Me vs. Arcade Cabinet om et øyeblikk, men det er verdt å merke seg på forhånd at selv om jeg sannsynligvis ikke burde ha spilt et så voldelig spill i så ung alder, var det mer vanlig at barn fikk tilgang til voksent innhold tidlig på 90-tallet. Jeg husker for eksempel at jeg hadde offisielle leker med tilknytning til Terminator og Beetlejuice, mens videospill i storhetstiden til Mario og Sonic i større grad var for barn enn for voksne. Pit Fighter var det nærmeste jeg kom den realistiske grafikken i OG Mortal Kombat som jeg noensinne hadde sett, men spranget i visuell kvalitet mellom pappas Atari ST hjemme og det skinnende arkadekabinettet som Raiden og Johnny Cage danset rundt i, var makeløst.
Med småpenger fra moren til kompisen min ble jeg og kompisen min så oppslukt av Earthrealm’s martial arts-ekstravaganza at vi satte alle forsiktighetsregler – og åpenbart også helse- og sikkerhetsregler – til side. Når sant skal sies, husker jeg ikke så mye av hendelsen tre tiår senere, men kompisen min mener at han på mirakuløst vis utførte en Fatality på meg (i tiden før det kommersielle internettet ble utbredt, var det ikke så lett å finne ut hvordan man gjorde noe slikt), og det gjorde oss helt ville. Vi satt på to høye krakker og vugget frem og tilbake av begeistring, skrek, slo i luften og spratt mot hverandre som dodgem-biler – før tyngdekraften tok overhånd og jeg falt forover og slo hodet i venstre side av arkadekabinettet på vei ned.
(Bildekreditt: Warner Bros.)
«Jeg kom til bevissthet på gulvet like etterpå … det var neppe noen stor oppmuntring for Mortal Kombat i datidens flom av offentlig oppmerksomhet, men det er et enkelt øyeblikk som for meg fanger følelsen og furoren fra den tiden.»
Jeg våknet til bevissthet på gulvet litt senere, og moren til kompisen min var både panisk og rasende på meg og sønnen sin. Det var neppe noen stor støtte til de som forsvarte Mortal Kombat mot den offentlige granskningen på den tiden, men det er et enkelt øyeblikk som for meg fanger følelsen og raseriet fra den tiden og den påfølgende diskusjonen som har fulgt meg siden. Spol over 30 år frem i tid, og jeg føler det på nytt med Mortal Kombat 1. Til tross for min forkjærlighet for originalspillet har ingen annen tittel i den 11 titler sterke hovedserien grepet meg på samme måte, men Mortal Kombat 1s imponerende respekt for nytt og gammelt er intet mindre enn mesterlig.
Vår femstjerners Mortal Kombat 1-anmeldelse tyder på det samme. Jeg kunne ærlig talt ikke sagt det bedre enn vår skribent Andi Hamilton selv når han sier: «Mortal Kombat 1s rebootede univers er til syvende og sist en fin unnskyldning for å bringe tilbake den klassiske kampsportturneringssettingen og kaste noen kjære figurer inn i miksen – uavhengig av om de hadde blitt drept eller ikke, eller hadde lidd en annen bisarr skjebne i tidligere titler. I løpet av de rundt 10 timene det tar deg å spille deg gjennom Mortal Kombat 1-historien, er det nok av vendinger som påvirker helligheten til Liu Kangs «fredelige» versjon av Mortal Kombat-universet; det er sprøtt, voldelig og fullt av strålende små nikk og blunk for hardcore MK-fansen å oppdage.»
Det er sistnevnte som virkelig har fanget mitt hjerte her, men det er også Mortal Kombat 1s nydelige grafikk og magevridende Fatalities som har transportert meg tilbake i tid. Dette er en helt ny Mortal Kombat-satsing – ny historie, nye kostymer, bevegelsessett, mekanikk og alt – men det er det første MK-spillet som virkelig føles inspirert av fortiden og ikke nødvendigvis drevet av den.
Til tross for at Mortal Kombat nå er blitt et allment kjent navn, er det lett å glemme hvor banebrytende Mortal Kombat var på begynnelsen av 90-tallet, og det er bare i etterpåklokskapens lys, og selvfølgelig takket være den vellykkede omstarten i Mortal Kombat 1, at vi er i stand til å sette pris på spillets vedvarende tiltrekningskraft. Det er derfor vi blir så begeistret når et spill klarer å balansere fortid og nåtid så godt, og det er derfor vi husker første gang vi spilte disse spillene så klart som dagen etter. Det er derfor du husker det. Jeg, derimot, fikk hjernerystelse i Glasgow Finnieston-avdelingen av Hollywood Bowl.
Her er de beste slåssespillene du kan sparke rumpe med akkurat nå.