Endelig skjer det: Nintendo har annonsert en Zelda-film, og snart får vi kanskje se en hyruliansk helt som faktisk snakker. Joda, vi vet at Link kan snakke – hvordan skulle han ellers kunne forklare de ville hendelsene i Zelda Tears of the Kingdom til innbyggerne i Hyrule? – men for det meste har Zelda-spillene alltid vært ledet av en «taus» hovedperson.
Links lakoniske tendenser har vært en viktig del av karakteren hans siden serien startet på 80-tallet. I de nyere RPG-spillene, som Zelda Breath of the Wild, kan vi høre gryntingen hans når han klatrer på vegger og gispene hans når han blir forskrekket, men å ha en stort sett taus helt er nyttig når man skal spille Link uten å la seg distrahere av vokale attributter. Det er mildt sagt avvæpnende å se ham for seg med muntlig dialog i en live-action-film, men det er noe jeg forbereder meg mentalt på. Dessuten kan det kanskje til og med bidra til å dytte kildematerialet inn i ukjent territorium som Nintendo ellers ville ha vegret seg for.
Ikke si noe
(Bildekreditt: Nintendo)En helts reise
(Bildekreditt: Nintendo)
Vi lurer allerede på hvilke av de beste Zelda-spillene som vil inspirere live-action-filmen.
Jeg har i stor grad akseptert Links kneppete leppe i Zelda-spillene som et særtrekk ved karakteren hans. Det viser ham som den stoiske, men rettferdige helten som Hyrule trenger for å redde dagen, rett og slett. Å holde stemmen hans skjult for publikum i en film kunne vært lettere å omgå hvis det var snakk om en animasjonsfilm, men vi vet at Nintendo jobber med en live-action-filmatisering sammen med Sony. Det reiser spørsmålet om hvorvidt skuespilleren som skal spille Link vil ha replikker eller ikke – og hvordan Link uansett vil se ut og høres ut.
Det er ikke det at jeg har et problem med at Link snakker. I de offisielle Nintendo-spillene ser vi av og til Links indre tanker via tekst på skjermen, og selv om vi ikke kan høre det, ser vi munnen hans bevege seg og figurene reagere på det han sier. Link har riktignok noen ganske skumle replikker i et gammelt CD-i spill som ble utgitt i 1993, men siden det ikke er et Nintendo-spill, regner jeg det ikke med.
I stedet forsøker Nintendo å gi Links taushet et kanonisk formål i Breath of the Wild. Når man leser prinsesse Zeldas dagbok, kommer det frem at Link ikke snakker så ofte for å unngå at den heroiske byrden tynger ham. Det er litt søkt, men det gir mening i Zelda-spillenes kontekst: Link er her for å gjøre heltegreier, ikke for å snakke om løst og fast. Det bidrar også til at Zelda-spillene i stor grad er en ensom opplevelse for Link med få muligheter for småprat, ettersom han drar ut i verden som en soloeventyrer på oppdrag for å redde prinsessen.
Kino er et helt annet medium. Det er for det meste en passiv opplevelse, der seeren ikke har noen kontroll over handlingene til karakterene på lerretet – med mindre vi snakker om interaktive filmer som Netflix’ Black Mirror: Bandersnatch. Fans av spillene vil oppleve at deres rolle blir helt forandret når de ser Zelda-filmen, i tillegg til at spillerens handlingsrom, som i utgangspunktet gjør spillene engasjerende, blir fullstendig fjernet. Spørsmålet er om en talende Link er nødvendig for å holde oss hekta, eller om jobben kan gjøres uten.
Snakk til meg
(Bildekreditt: Netflix)
En del av meg er spent på hvordan filmprodusentene har tenkt seg Links stemme.
Det er ikke lett å holde et publikum engasjert uten mye muntlig dialog, men det har blitt gjort før.
Noen av de beste skrekkfilmene, som The Quiet Place, inneholder nesten ingen dialog, men selv da hvisker karakterene til hverandre når de er i sikkerhet. Årets virale hit No One Will Save You, som ble hyllet av Stephen King som en «helt unik» sci-fi-skrekkfilm, fikk ros for sin skildring av en taus hovedperson som bruker mer tid på å løpe og mindre tid på å prate. Men dette er begge skrekkfilmer som utnytter dialog som et narrativt eller stilistisk virkemiddel, og jeg kan ikke se for meg at Sony går den veien med sin Zelda-adapsjon.
Kanskje en mer artikulert Link bygget for det store lerretet ville være mer i tråd med det Netflix gjorde i The Witcher, og da mener jeg ikke å gi Liam Hemsworth hovedrollen. I Netflix’ versjon av The Witcher 3s monsterslaktende rollespillhelt beholder Geralt fortsatt sin korte, barske talemåte, men manuset er fylt ut med pratsomme bifigurer. Jaskier og Geralts for det meste ensidige småprat bidrar til å holde tempoet oppe i de første sesongene, mens man i senere sesonger går over til samtaler med bipersoner for å utdype historien om kontinentet uten å være avhengig av Geralt for å snakke.
(Bildekreditt: Nintendo)
Siden Zelda selv alltid er i fare, er Link ikke kjent for å ha en trofast sidekick som følger ham rundt i Hyrule. Alle Zelda-spillene har et fargerikt utvalg av bifigurer som kan brukes til denne jobben, selv om kanon må endres for å få plass til dem.
TOTKs vismenn kan få en utvidet rolle, eller Nintendo kan for eksempel bringe tilbake Links majestetiske hestekompanjong Epona. Disse små lojalitetstegnene fra spillene kan være nok til å dempe det merkelige ved en nytalende hovedperson. Hvordan noe slikt vil falle i smak hos Zelda-fansen er egentlig et spørsmål om utførelse, men jeg vet ikke nok om skuespillerne, mannskapet og handlingen i filmatiseringen til å gjøre mer enn å spekulere.
Links taushet i spillet gir ham en allmannakvalitet som gjør at spillerne kan projisere seg selv på ham, men en film er ikke for rollespill. En del av meg er spent på å se hvordan filmprodusentene ser for seg stemmen hans – spesielt som en 125 år gammel mann som ser ut som en tenåring. Hvis en mer snakkesalig Link faller i smak hos kinopublikummet, kan det til og med være noe spillutgiveren vurderer å ta med i selve hovedspillene. Hvis tanken gjør deg betenkt, er du ikke alene. En snakkende Link ville bryte med noen av Nintendos nøye utskårne grenser, men etter nesten 40 år med lukkethet er det kanskje ikke så dumt.
Hvem vet, kanskje Zelda-filmen blir en av tidenes beste videospillfilmer?