«Hei! Jeg har en kassett jeg vil spille av.» Disse etter hvert legendariske ordene sier David Byrne i starten av konsertfilmen Stop Making Sense fra 1984 uten noen form for bravado, noe som understrekes av den enkle iscenesettelsen der musikeren står med en gitar mot en enkel bakgrunn. Men når han begynner å klimpre på gitaren i takt med Talking Heads’ klassiske låt «Psycho Killer», blir det klart at vi, til tross for scenens enkle utforming, har noe helt spesielt i vente.
I løpet av de siste fire tiårene har det ikke vært noen hemmelighet at bandets film er et mesterverk, og at den ofte blir sett på som den beste konsertfilmen som noensinne er laget. I årenes løp har mange vært i nærheten, fra LCD Soundsystems Shut Up And Play The Hits til en annen av Byrnes filmer, American Utopia, men ingen har nådd opp til denne banebrytende triumfen. Men da rulleteksten rullet på en spesialvisning av A24s nylig remastrede utgave av filmen på BFI IMAX, gikk det opp for meg at Stop Making Sense ikke bare er den ultimate konsertfilmen, men også den ultimate filmopplevelsen.
Brenner ned huset
(Bildekreditt: A24)
Som Nicole Kidman forteller oss i den nå beryktede AMC-reklamen, går vi på kino for «magi … for å le, gråte, bry oss … for den ubeskrivelige følelsen vi får når lysene begynner å dempes og vi går et sted vi aldri har vært før». Det handler imidlertid ikke bare om å fortape seg i selve filmen, men også om å dele den fantastiske opplevelsen med de fremmede som sitter rundt deg. Til syvende og sist handler det om fellesskap, når vi hulker sammen, blir blendet sammen og ler sammen i mørket. Og så spurte jeg meg selv – ved hvilken visning har jeg følt dette spesielle båndet mest? Svaret var klart som dagen – Stop Making Sense, ikke bare én gang, men to ganger.
Jeg hadde faktisk ikke hørt om filmen før i 2014, da jeg jobbet frivillig som student på Leeds International Film Festival i forbindelse med den 28. utgaven av festivalen. På lørdagen fikk jeg i oppdrag å passe dørene på heldagsarrangementet «Once In A Lifetime – A Day Of Classic Music Concerts». Det ble vist en rekke filmer, deriblant 1991: The Year Punk Broke og Awesome: I Fuckin’ Shot That, og rådhuset i Leeds var fullstendig forvandlet for å skape festivalstemning. De vanlige setene var byttet ut med fluktstoler, og bakerst var det en bar som også serverte gatemat. Etter å ha sjekket billettene fikk de frivillige lov til å bli igjen for å se filmene, og jeg fulgte med på The Beastie Boys på skjermen mens jeg holdt meg ved døren.
Men så begynte Stop Making Sense å spille, og stemningen i lokalet endret seg plutselig. Publikum begynte å synge med og tappe med føttene i takt med Byrne, og snart ble stolene flyttet til sidene av salen for å gi plass til dans. Jeg ble ikke bare grepet av selve filmen, men også av publikums reaksjoner – til slutt var det noen som la merke til at jeg svaiet i hjørnet og trakk meg med i dansen. Hele rådhuset beveget seg i takt – uansett hvem du var i salen, var alle forbundet og delte en følelse av eufori. Det føles billig å kalle det en åndelig opplevelse, kanskje til og med religiøs, men det var rett og slett det det var – et hellig fellesskap.
En gang i livet
(Bildekreditt: A24)
Siden den gang har jeg trodd at opplevelsen var et engangstilfelle. Det var i hvert fall tilfellet frem til BFI IMAX-spesialvisningen i forrige uke, der en fullsatt sal med fremmede mennesker nok en gang ble brakt sammen av Stop Making Sense. Akkurat som tidligere var det sang, dans og glede, og vi følte alle en overveldende følelse av oppstemthet. På et tidspunkt snudde jeg meg rundt for å se tenåringsparet som satt bak meg med tårer i øynene synge med på «Take Me To The River».
Alle sanser er i sving når man ser Stop Making Sense. Dette er noe som remasteren også har forsterket, noe som gjør filmen enda mer levende enn før. Den nye lydmiksen lar deg stille inn på et enkelt instrument hvis du vil, fra Chris Frantz’ trommer til Tina Weymouths bass. Du kan se svetteperlene dryppe nedover Byrnes ansikt når han løper rundt på scenen i den berømte overdimensjonerte dressen – som på IMAX aldri har sett større ut. Jeg glemmer aldri at moderator Spike Lee utbrøt de to enkle ordene «fat suit» til en forvirret Byrne under filmvisningens spørsmål og svar, som ble sendt fra Toronto International Film Festival.
Da jeg så Stop Making Sense-remasteren sammen med det jublende publikummet i forrige uke, ble jeg minnet om hva film egentlig handler om – fellesskap. Det er en veldig spesiell film av mange grunner, men for meg er det den fellesskapsfølelsen den skaper som gjør den til noe å verdsette – det er ren film. 40 år senere er den den samme som den alltid har vært, og den kommer helt sikkert til å brenne ned huset i flere tiår til. Er det noen som har noen spørsmål?
Stop Making Sense har premiere nå på IMAX-kinoer i Storbritannia og USA. Ordinær kinopremiere er 29. september.
Hvis du vil vite mer om hva året ellers har å by på, kan du ta en titt på guiden vår over alle de store filmene som kommer i 2023.