Da jeg nådde tredje akt i Baldur’s Gate 3, var det ingenting som kunne holde spenningen tilbake. De to første aktene i Larians rollespill hadde på mesterlig vis bygget opp en følelse av forventning om å nå selve byen Baldur’s Gate. Men da jeg tok meg gjennom området Rivington for å komme til selve byen, viste et skilt meg veien til en av de beste avstikkerne i spillet. «The Circus of the Last Days has Returned!», sier fortelleren når jeg interagerer med a-tavlen i tre, komplett med et narrehattmotiv på forsiden. «Se dryader, djinner og klovnen Dribbles – tilbake med et nytt nummer!». Jeg kan ikke påstå at jeg i det hele tatt liker klovner – og navnet Dribbles ga meg ikke særlig tro på at jeg ville like dette – men jeg visste at hvis det kom et sirkus til byen i den magiske settingen The Sword Coast, måtte jeg absolutt sjekke det ut.
Til min store glede ble jeg ikke skuffet. Faktisk overgikk det langt de forventningene jeg hadde da jeg fant inngangen til området. Det var mange overraskelser i vente, med interessante NPC-er, gjenstander å få tak i og attraksjoner å prøve på sirkusområdet. Selv om jeg var så spent på å komme inn i byen, tok jeg meg god tid for å sikre at jeg ikke gikk glipp av noe; jeg snakket med alle jeg kunne, og gjorde alt som ble tilbudt. Fra den åndelignende Akabi og gevinsthjulet hans, til åndemaneren Lecretious og Kobald Popper som har mange «godbiter» til salgs, føltes det som den perfekte ganerenseren etter å ha kommet ut av det mørke og farlige Skyggelandet som historien fikk meg til å navigere gjennom så lenge.
Mens jeg gikk fra den ene samtalen til den neste, helt til jeg ble vitne til klovnen Dribbles opptreden, kom jeg uventet til å tenke på det beste oppdraget i et annet fantasy-rollespill: Dragon Age: Inquisition. I siste halvdel av BioWares eventyr befinner du deg i Vinterpalasset, der du blir innblandet i intrigene til det orlesiske hoffet, og i likhet med sirkuset i Baldur’s Gate 3 er det en fin avveksling fra mange utflukter i Thedas’ vidstrakte landskap.
Machinations
(Bildekreditt: Larian Studios)Svarende dyr
(Bildekreditt: Larian Studios)
Å intervjue dyr i Baldur’s Gate 3 er mitt nye favoritt-rollespilltidsfordriv.
Selv om jeg liker spenningen i action og kamp, har jeg alltid satt pris på de øyeblikkene i rollespill som lar meg spille rollespill ved å sette meg inn i et scenario som endrer tonen i eventyret. I Dragon Age: Inquisition gjør hovedoppdraget Wicked Eyes and Wicked Hearts nettopp det. I et forsøk på å redde keiserinne Celene fra en forferdelig skjebne som truer Orlais, blir du sendt rett inn i hjertet av Vinterpalasset for å gripe inn. Det tar ikke lang tid før du blir innblandet i intrigene ved hoffet, der hertug Gaspard, Celene og spionmesteren Briala kjemper om makten i Orlais.
Alles øyne er rettet mot hver eneste bevegelse du gjør, og din popularitet ved hoffet vil gå opp eller ned avhengig av hvem du snakker med, hva du gjør og hvor mye tid du tilbringer utenfor balsalen. Det er så mange faktorer som spiller inn når du prøver å avdekke motivene bak makthaverne og komme til bunns i en trussel som truer Vinterpalasset.
Hvis du spiller kortene dine riktig, kan du påvirke hvem som blir leder av Orlesian Empire, et mektig land i Thedas som kan gi sin støtte i det endelige oppgjøret mot inkvisisjonens store skurk, Corypheus. Du kan gjøre alt fra å bli sett når du snakker med en adelsmann, til å tyvlytte på tjenere og til og med utpresse en vakt som har falt for keiserinnens sjarm – det er mange ting du kan gjøre bak kulissene eller fullt synlig for hoffet for å påvirke hvem som vinner etter hvert som hendelsene utspiller seg. Selv om det fortsatt er mange farer å møte, flytter oppdraget fokuset fra kamp til hoffintriger, og du føler virkelig at du tar et skritt bort fra handlingen for å sette opp et show i Vinterpalasset som leder for inkvisisjonen.
(Bildekreditt: BioWare)
De siste dagers sirkus i Baldur’s Gate 3 spiller ikke en like sentral eller storslått rolle i historien som Vinterpalasset gjør i Dragon Age: Inquisition, men det har en lignende nyhet i både tone og følelse. Plutselig er du borte fra farene du kjenner fra før, og du går deg i stedet vill i et område som har sin egen unike smak av underholdning og fare. Jeg liker også at du på begge stedene har på deg klær som passer til scenariet, noe som bidrar til rollespillaspektet; Dragon Age gir deg formelle antrekk som passer til hoffet, mens Baldur’s Gate 3 gir deg muligheten til å sminke gruppemedlemmene dine med klovnesminke.
Og akkurat som ved hoffet i Orlais er ikke alt som det ser ut til i sirkuset. Selv midt i den muntre stemningen på tivoliet er det onde planer i gjære. Det har kanskje ikke like mye tyngde som Wicked Eyes and Wicked Hearts har, men avstikkeren til sirkuset knytter seg til en av de større oppdragslinjene i Baldur’s Gate 3, noe som gir deg enda større grunn til å investere litt tid der. Hvordan kunne jeg vite at Dribbles’ vinking til meg på scenen var en del av et større, ganske uhyggelig komplott knyttet til drapene i byen? Ærlig talt, man kan aldri stole på klovner.
Jeg har besøkt sirkuset i flere gjennomspillinger siden, og det er fortsatt like gøy som første gang. Jeg gledet meg selvfølgelig til å komme til byen, og det er mye å se og gjøre der, men sirkuset er likevel et av de største høydepunktene i 3. akt. Det er absolutt en verdifull distraksjon utenfor allfarvei, og en velkommen avveksling som virkelig talte til mitt RPG-elskende hjerte. Enten det er muligheten til å danse med min romantiske interesse mens ballet ebber ut i Dragon Age: Inquisition, eller sjansen til å bestille en statue fra paret Stoney og Boney i Baldur’s Gate 3, er det øyeblikkene der vi kan interagere med verden og omgivelsene på en annen måte som jeg alltid vil like.
Alt Baldur’s Gate 3 trenger nå, er en transmog-funksjon, slik at gruppen min kan være stilig uten at det går ut over statistikken.