Med oktober rett rundt hjørnet nærmer uhyggesesongen seg med stormskritt – selv om den for noen allerede har meldt sin ankomst, siden de kledde seg i helsvart og satte gresskarene utenfor inngangsdøren så snart kalenderen viste 1. september. Hver Halloween kommer det en rekke nye filmer som håper å skremme publikum, og i år er ikke annerledes. Videospillfilmatiseringen Five Nights At Freddy’s, den blodige affæren Saw X og skrekkoppfølgeren The Exorcist: Believer kommer alle på kino – og det er bare begynnelsen. Denne gangen er det imidlertid et overraskende tilskudd i rekken, da en viss detektiv med mustasje slutter seg til dem.
Skuespilleren, regissøren og den allsidige Hollywood-legenden Kenneth Branaghs Poirot-filmserie får nemlig en ny vri med det overnaturlige. Mens de tidligere filmene Mord på Orientekspressen og Døden på Nilen har hatt en mer tradisjonell tilnærming til de klassiske historiene til den folkekjære forfatteren Agatha Christie, omfavner det nyeste kapittelet, A Haunting In Venice, den uhyggelige stemningen på denne tiden av året. Noen som liker Poirot-normal aktivitet?
Paranormal aktivitet
(Bildekreditt: 20th Century Studios)
Denne filmen, som er løst basert på Christies historie Hallowe’en Party, hadde allerede et uhyggelig preg takket være romanen Branagh valgte å filmatisere. Hovedvekten ligger imidlertid på ordet «løs», ettersom filmskaperne tar historien i en ny retning, noe som allerede har skapt kontroverser blant forfatterens fans. Ikke bare er handlingen flyttet fra den engelske landsbygda til et synkende Venezia, men handlingen er også dramatisk annerledes. Vi møter igjen Poirot (Branagh) mens han forsøker å nyte pensjonisttilværelsen i Italia – en livvakt (Riccardo Scamarcio) dytter alle som plager ham med et mysterium ut i kanalen. Han blir imidlertid trukket ut da en gammel venninne (Tina Fey) inviterer ham til en sÉance der en mor (Kelly Reilly) prøver å få kontakt med sin døde datter. Snart begynner selvfølgelig likene å hope seg opp…
Selv om det å dreie historien i en ny retning har fått en del motbør fra dedikerte Christie-lesere, var Branaghs kanskje litt risikable satsing på det overnaturlige, der han utnyttet romanens setting på Halloween-natten til fulle, til syvende og sist det riktige trekket for serien. Spenningen er til stede i hver eneste scene, for ikke bare er det en morder på frifot, men noe overnaturlig ser også ut til å være på ferde. Mens rollefigurene løper rundt i det vakre, men sammenraste gotiske palasset, oppdager de noe nytt bak hver eneste dør, og det er alltid en sjanse for at det kan være noe tilsynelatende uforklarlig.
Det bygger videre på den allerede spennende atmosfæren, og øker den til et slikt nivå at du kommer til å lene deg mer og mer fremover i stolen. Det overnaturlige gir også nytt liv til det visuelle, og Branagh fanger skyggene i det falleferdige herskapshuset og leker med mørket. Filmen er rett og slett fantastisk å se på det store lerretet. Samtidig gir de nederlandske vinklene som regissøren alltid har vært en fan av å bruke i disse filmene, endelig mening her!
Det kommer noe ondskapsfullt denne veien…
(Bildekreditt: 20th Century Studios)
Men kanskje viktigst av alt er at Poirot får en ny utfordring, noe han aldri har stått overfor før, noe som kaster både ham og publikum ut i det ukjente. Han går inn i forestillingen som en ikke-troende, kynisk og skeptisk til Michelle Yeohs medium og de overnaturlige legendene som rollebesetningen snakker om. Men etter hvert som Poirot begynner å møte spøkelser og oppleve merkelige hendelser, begynner han å tvile på både sin egen tro og sine egne evner. Hans sta og selvsikre side begynner å bryte sammen, og for første gang er vi usikre på om han vil klare å løse dette mysteriet.
Etter flere tiår med Poirot-mysterier er det å utforske dette nye territoriet akkurat det som trengs for å gi den elskede karakteren en ny vri. Som utøvende produsent James Prichard, som tilfeldigvis også er Christies oldebarn, sa til Total Film tidligere i år, kan man «ikke gjøre det samme om og om igjen». Selv om den generelle regelen «if it ain’t broke don’t fix it» kanskje hadde vært den enkleste veien for filmskaperne, ville en dristig ny retning overraske publikum mer.
Det gjør også at A Haunting In Venice skiller seg ut i det overfylte markedet for mordmysterier ved å gjøre noe annerledes. Selv om det finnes mange eksempler på skrekkfilmer som inneholder et mordmysterium, for eksempel Scream- og Happy Death Day-filmene, er det ikke mange detektivdramaer som vil gi deg overnaturlige frysninger. Det er viktig å merke seg at Branaghs film ikke er en ren skrekkfilm, noe som kanskje vil skuffe fans av denne sjangeren (selv om min feige venn som satt ved siden av meg, hoppet opp av setet da et spøkelse dukket opp), men den er definitivt i nærheten av skrekk.
Hvorvidt fremtidige kapitler vil fortsette å utforske det overnaturlige gjenstår å se, men forhåpentligvis vil Branagh lære av denne uhyggelige godbiten at Poirot og spøkelser er en match made in Halloweeny heaven.
A Haunting In Venice er ute på kino nå. Hvis du vil vite mer om hva året ellers har å by på, kan du ta en titt på guiden vår til alle de store filmene som kommer i 2023.