«Det var mye mer arbeid», sier hovedrolleinnehaver Ty Simpkins om Insidious: The Red Door, som bringer franchisens opprinnelige hovedpersoner tilbake for første gang på 10 år. «Det var veldig gøy. Det var mange flere replikker, men det er gøy å leke seg med, og Dalton er fullt utviklet og kompleks nå. Det var en morsom utfordring.»
I 2010 tilbrakte Simpkins store deler av den tre uker lange innspillingen av Insidious med å late som om han lå i koma, mens hans karakter Daltons ånd vandret rundt i den spøkelsesfylte dimensjonen vi senere lærte å kjenne som The Further. Oppfølgeren, Insidious: Chapter 2, ga ham litt mer å gjøre, men selv det var lite i forhold til hans rolle i The Red Door.
Den nye skrekkfilmen er regissert for første gang av Patrick Wilson, som også er tilbake i rollen som Daltons far Josh, og tar opp igjen familien Lambert ni år etter at vi så dem sist. Etter møtet med leppestiftansiktsdemonen og Joshs besettelse nesten ti år tidligere, er familien splittet. Josh og Renai (Rose Byrne) har skilt lag, Joshs mor Lorraine har nylig gått bort, og Dalton planlegger å flytte milevis unna for å begynne på en prestisjefylt kunstskole. På grunn av sin nyvunne isolasjon begynner Josh å bli plaget av skremmende syner – og etter å ha blitt hypnotisert i slutten av kapittel 2 for å glemme alt som skjedde året før, vet han ikke hva de betyr.
I et forsøk på å få kontakt med Dalton igjen, tilbyr Josh seg å kjøre ham til skolen, men ungdommen opplever snart at deres tåkete fortid kommer tilbake for å hjemsøke ham også, når den pågående professoren ber ham om å se innover for å finne inspirasjon til arbeidet sitt. Selv om han ikke sover mesteparten av filmen denne gangen, har Simpkins fortsatt lite dialog, ettersom de fleste scenene hans enten foregår foran et staffeli eller i The Further. Overraskende nok likte han at han ikke var avhengig av ord for å spille.
«Det er interessant, for det virker mye vanskeligere å måtte vise alt med ansiktet, men for meg er det faktisk mye enklere enn å pugge en masse replikker og sånt», sier Simpkins til GamesRadar+.
«Det kom mer naturlig for meg. Patrick er også en veldig teknisk regissør, og han kan fortelle deg hva du må gjøre fysisk for å uttrykke det karakteren din føler, og så trenger du bare å tenke på hvordan ansiktet ditt ser ut. Det falt sømløst på plass.»
(Bildekreditt: Sony/Blumhouse)
Når Simpkins har en scenepartner, er det først og fremst Sinclair Daniels Chris, en annen førsteårsstudent som får tildelt samme sovesal som ham på grunn av hennes ikke-kjønnsspesifikke navn. Paret fant raskt tonen, og Chris’ kompromissløse holdning fikk Dalton ut av sitt sjenerte skall, mens skuespillerne knyttet bånd like raskt utenfor kameraet.
«Jeg husker første gang jeg møtte Sinclair, i tillegg til auditionen, satt vi bare rundt et bord og spiste frokost, og så begynte vi bare å snakke», minnes Simpkins. «Etter hvert som dagene gikk, vokste samtalene og ble mer inngående, og så ble vi bare kompiser.»
«Du gjør så mye alene i denne filmen», skyter Daniel inn. «Og vi har jo lignende interesser og er i samme alder, så vi tenkte: ‘Vi er her, vi er to, og heldigvis er det ingen som er for sjenerte.’ Vi fikk hverandre til å le, og det var det.»
«Jeg hadde det kjempegøy», ler Daniel når vi spør hvordan det var å være filmens comic relief. «Patrick er en morsom person, og han er så glad i grøssere, så han var i stand til å styre begge deler med like stor styrke. Jeg gledet meg alltid til vitsene. Ty var nødt til å være i disse mørke mentale tilstandene hele tiden, så i pausene våre oppmuntret jeg ham til å lyse opp og nesten komme ut av det», legger hun til. «Jeg tror at hvis du i virkeligheten møter noen som er litt nedtrykt, og du prøver å være venn med dem, ville du forsøkt å spøke litt. Så det føltes bra.»
For å finne ut hva som skjer med ham, snubler Dalton og Chris over begrepet «astralprojeksjon» i filmen, en teori som går ut på at en persons bevissthet kan reise til en annen verden mens vedkommende sover. Når han først gjenoppdager hvordan han kan gjøre det, sniker Dalton seg inn på soverommet til Chris og prøver å spille på melodikaen hennes, men hvor ville Simpkins og Daniel dratt hvis de hadde muligheten til å gjøre det i hemmelighet?
«Jeg tror jeg ville dratt til Met-arkivet. Alle disse museene har hvelv med ting som ikke en gang ligger på gulvet», innrømmer Daniels. «Jeg tror jeg ville likt å gå rundt der.»
(Bildekreditt: Sony/Blumhouse)
«Den var god, den var virkelig god», sier Simpkins. «Jeg vet ikke, jeg ville nok gjort det, men med Smithsonian i DC på grunn av alle romfartsgreiene.»
Dessverre for Dalton og Chris fører imidlertid førstnevntes forsøk på astralprojeksjon til at de i stedet står ansikt til ansikt med noen døde skurker, deriblant seriens eksisterende skurker Michelle og The Bride in Black, og en spesielt grusom nykommer i form av en avdød bror.
«It was all SpaghettiOs», fleiper Simpkins, med henvisning til det klissete spyet på haken og brystet til den ulykksalige studenten, før Daniel innrømmer at hun personlig var mest redd for en bøyelig ghoulie som sniker seg ut av et skap mot slutten av filmen.
«Hun skremte meg mest fordi hun er en ekte slangemenneske. Så alt hun gjorde, så vi i sanntid. Hun er både favoritten og favoritten min på samme tid», sier hun og rykker til som om hun nettopp hadde blitt utsatt for en jump-scare. Det hadde ikke vært Insidious uten.
Insidious: The Red Door er på kino nå. Les mer i vårt intervju med skuespiller og regissør Patrick Wilson. Hvis du ikke liker grøssere, kan du lese mer om de mest spennende kommende filmene som er på vei mot oss i 2023 og fremover.