På en togreise hjem fra Glasgow sentrum en våt ettermiddag i slutten av 2011 satt jeg overfor en mann som nettopp hadde kjøpt Skyrim. Uten å overromantisere minnet, kommer jeg aldri til å glemme ansiktsuttrykket hans da han leste beskrivelsen av spillet på baksiden av esken. Øynene hans var store og fiksert, og han smilte svakt mens han tok tak i plasten på hver side av esken med begge hender. Det var en følelse av undring over bevegelsene hans da han brøt opp forseglingen og brettet ut papirkartet over det titulære riket – en oppførsel jeg siden har observert hos barna mine når de pakker opp bursdagsgaver – før han trakk en linje mellom Whiterun og Winterhold med fingeren. Scenen var så perfekt at den kunne ha blitt en flott TV-reklame for Bethesda, hadde det ikke vært for det knuste togvinduet dekket av fuglebæsj i mannens rygg og det faktum at den graffitikledde vognen luktet piss.
Noen uker senere, etter at jeg selv fikk det femte Elder Scrolls-spillet i julegave av kjæresten min, forsto jeg togmannens oppførsel perfekt. Togturen ble avløst av en vogntur i et tilsvarende forfallent kjøretøy. I stedet for mannen og meg satt den dragefødte og tre andre fanger. I stedet for regnfulle Glasgow var det snødekte Skyrim. Og følelsen av undring flyttet fra virkeligheten til Tamriel. Nå har det gått 12 år, og spillere oppdager fortsatt den spesielle følelsen for aller første gang.
Kort sagt: Et utmerket spill har blitt galvanisert av en stor modding-scene, et blomstrende rollespillmiljø og dedikerte lanseringer på omtrent alle tenkelige plattformer – noe som gjør at Skyrim i dag er like legendarisk som fabelen det proklamerer. Starfield, derimot, er mer ambisiøst enn noe annet Bethesda Game Studios har laget tidligere. Det er utviklerens første nye spillserie på 25 år, og markerer et tydelig taktskifte bort fra The Elder Scrolls- og Fallout-dynastiene, der fantasilandene og den postapokalyptiske planeten jorden byttes ut med de nesten ubegrensede viddene utenfor atmosfæren over oss.
Starfield har alle ingrediensene som skal til for å matche arven fra Skyrim. Så hvorfor kan jeg ikke fri meg fra følelsen av at vi ikke kommer til å snakke om det på samme måte som forgjengeren?
Spredt ut
(Bildekreditt: Bethesda Softworks)LIMITLESS
(Bildekreditt: Bethesda)
Min første opplevelse av et åpent verdensromspill var på Atari ST for 31 år siden – Starfield er spillet jeg har drømt om siden da
Det er ikke min hensikt å være negativ her, og det er heller ikke mitt mål å lengte tilbake til eller dvele ved fortiden. Skyrim er flott, men det er også 12 år gammelt. Starfield er flott, men det mangler uten tvil de innovative fremskrittene som drev The Elder Scrolls 5 og Fallout 3 fremover, både når det gjelder rollespill og åpne sandkassespill. I motsetning til hva Todd Howard tidligere har hevdet, er Starfield ikke «Skyrim i verdensrommet» – og selv om jeg var usikker på om det var en god eller dårlig ting i løpet av de første ti timene jeg vandret rundt i det virtuelle kosmos, heller jeg nå definitivt mot det siste jo mer tid jeg tilbringer blant stjernene.
Med tanke på storsalget og det imponerende spillerantallet så langt er jeg ikke sikker på om Starfield kan beskrives som polariserende i seg selv, men meningene er delte blant skribentene våre her på GamesRadar+. I vår femstjerners Starfield-anmeldelse utropes sci-fi-rollespillet til det beste Bethesda har gjort siden Oblivion, mens guide-skribent Will Sawyer mener Starfield føles som en forspilt mulighet for Bethesda til å gjenoppfinne seg selv. Selv har jeg definitivt latt meg imponere av Starfields enorme omfang, men jeg plasserer meg nok et sted mellom disse to synspunktene. Starfield er et strålende Bethesda-spill, men for meg er det ikke revolusjonerende på samme måte som noen av studioets tidligere utgivelser. Fallout 3 forvandlet for eksempel et gammeldags isometrisk rollespill til en fullverdig FPS-sandkasse, og Skyrim omskrev reglene for RPG-high-fantasy, og mange spillere brukte det som en inngangsport til selve Elder Scrolls-universet.
(Bildekreditt: Bethesda)
«Men der No Man’s Skys vei til forbedring var klart definert fra starten av, er Starfield ikke under noe press for å utvikle seg på samme måte.»
For meg har ikke Starfield disse banebrytende kvalitetene. Faktisk vil jeg til og med hevde at Fallout 4 og flerspilleretterfølgeren Fallout 76 er mindre minneverdige i det 21. århundrets Bethesda-spill, men opphøyes av tilknytningen til den velprøvde serien. Hvis vi ser på andre sci-fi-spill med åpen verden, er No Man’s Sky en typisk iterativ reise, der spillet som ble lansert i 2016, ikke er til å kjenne igjen i dag. Men der No Man’s Skys vei til forbedring var klart definert fra starten av, er Starfield ikke under noe press for å utvikle seg på samme måte. Oppdateringer og DLC vil uunngåelig utvide universet etter hvert, men spillets tidlige kommersielle suksess vil nesten helt sikkert diktere tempoet (eller mangelen på det) i en slik prosess.
Og det er selvsagt helt greit. Starfield har en spirende modding-scene på PC, og rollespillvideoer fyller sosiale medier og videodelingssider for hver dag som går – på nøyaktig samme måte som Skyrim gjorde ved lanseringen. Men utover hvetebrødsdagene med dette AAA-spillet, hypen rundt dette studioet og dets anerkjente katalog, skryterettighetene til konsolleksklusivitet som visse grupper av spillere virker evig besatt av, og den lignende merkevarelojaliteten som eksisterer i en av de travleste og mest fantastiske utgivelsesplanene for videospill på lang tid, kan Starfield overleve med samme status? Jeg er fortsatt ikke overbevist.
Jeg har sagt dette før, men for meg er Starfield en tusenkunstner, men ingen mester i noe. Og kall meg gjerne romantiker, men jeg kan ikke se for meg at spillere om 10 år vil dele den samme entusiasmen for Starfields Special Enhanced Anniversary Edition som den mannen som holdt Skyrim i armene på toget for mange år siden.
Her er et bredt utvalg av de beste rollespillene du bør spille akkurat nå.