«Come, it is time to keep your appointment with the Wicker Man», sier Christopher Lees Lord Summerisle i den beryktede nest siste scenen rett før detektiven møter sin brennende skjebne. På dette tidspunktet i filmen er det lett å se på innbyggerne i Summerisle som skurkene i denne historien, som fanger en uskyldig mann og ofrer ham for å sikre avlingene og sin egen overlevelse. Men med tiden kommer forandring, og nå som det har gått hele 50 år siden Robin Hardys The Wicker Man kom ut, kan vi se på filmen som et eksempel på hvordan uvitenhet om andre kulturer kan få forferdelige konsekvenser. Hvem hadde egentlig skylden her?
Alvorlige konsekvenser
(Bildekreditt: Studio Canal)
Vi vet hvor absurd dette høres ut, at en mann som blir drept bare fordi han befinner seg på et sted som er fremmed for ham, på noen som helst måte fortjener denne hevnen. Og før noen varsler myndighetene: Nei, vi tolererer ikke drap, men vi kan ikke annet enn å heie på lokalbefolkningen. Dette er en trend vi har sett gjentatte ganger i løpet av de fem tiårene som har gått, både i og utenfor subsjangeren folkeskrekk.
I Ari Asters mesterverk Midsommar fra 2019 ser vi en gruppe amerikanske studenter ta seg inn i et pittoresk svensk kollektiv for å forske på gruppens særegne levemåte i forbindelse med et avhandlingsprosjekt. Gjennom hele filmen behandler amerikanerne HÅrga som noe som skal studeres og bedømmes, og en av dem roter i hellige dokumenter, mens en annen håper å forføre en ung jente. Når hver av dem får sin straff, føler vi nesten en følelse av lettelse og rettferdighet.
Et mer ekstremt eksempel er skrekkfilmen som rystet det tidlige 80-tallet, Ruggero Deodatos Cannibal Holocaust, der en gruppe vesterlendinger invaderer et isolert samfunn i Amazonas, filmer og håner innbyggerne, og til og med går så langt som å overfalle en av dem.
The Wicker Man er ikke like svart-hvit i sin moral. Edward Woodwards sersjant Howie gjør faktisk aldri noe galt på lovlig vis, noe som gjør hans endelikt enda mer sjokkerende. Vi må imidlertid påpeke at han blir advart av lokalbefolkningen flere ganger. Både Willow, datteren til husverten, og skolelæreren råder ham til å dra før feiringen. May Morrison, som driver postkontoret, påpeker hans kulturelle uvitenhet og sier: «Slutt å blande deg inn i ting som ikke angår deg.»
Vi må huske at detektiven, akkurat som i Cannibal Holocaust, har å gjøre med en gruppe som er isolert fra resten av verden, og det inkluderer det vi anser som «normalt» når det gjelder verdier, moral og etikk. Hvis du har levd i et samfunn med strenge tradisjoner hele livet, er det sannsynlig at du vil videreføre disse tradisjonene, selv om det betyr at du går imot normer eller loven.
Fellesskap vs. lov
(Bildekreditt: Studio Canal)
Dette bringer oss inn på de eldgamle spørsmålene om arv og miljø, og fellesskap og lov. Hvordan vet vi at det vi gjør, er galt hvis vi har lært at det er riktig? Samfunnet vi fødes inn i, og utdannelsen vi får, former våre etiske verdier og vårt moralske kompass.
Dette temaet har blitt utforsket ytterligere i sjangeren. I Eli Roths Green Inferno ser vi for eksempel en gruppe aktivister lande dypt inne i Amazonas, der de snart blir jaget av en kannibalistisk stamme som er fullstendig avskåret fra omverdenen. Selv om det høres forferdelig og brutalt ut, kjenner ikke stammen til noen annen måte å leve på, de ser ikke aktivistene som mennesker, men som en fremmed makt, noe som gjør barbariet litt mer forståelig.
Det er imidlertid en åpenbar annen side av denne debatten som vi ennå ikke har tatt opp. Politimannens død var uunngåelig, og sekten har hele tiden planlagt å drepe den intetanende politimannen, noe de avslører på slutten. Lokalbefolkningen har lokket ham hit for å drepe Howie, men de gjør det i desperasjon. Avlingene slo feil året før, og de trenger et offer for å blidgjøre gudene sine av frykt for sult. Det er åpenbart en ond handling, men den utføres av frykt og det de ser på som en nødvendighet.
Frykten for det ukjente
(Bildekreditt: Studio Canal)
Helt fra starten av filmen blir vi nærmest tvunget til å se Summerisle-beboerne som de andre. Vi blir plassert i skoene til den konservative kristne politibetjenten Howie, som ankommer den lille skotske øya Summerisle for å etterforske en melding om et savnet barn. Gjennom hans ganske tradisjonelle, vestlige øyne ser vi Summerisle-beboernes seksuelle utfoldelser og merkelige hedenske ritualer. Men vi må minne oss selv på at dette bare er merkelig for politimannen (og noen av oss) fordi det er så langt fra hvordan han lever.
«You’ll simply never understand the true nature of sacrifice», sier May Morrison og minner Howie på at han er en outsider som ikke forstår den hedenske måten å leve på. Denne mangelen på forståelse får Howie til å frykte lokalbefolkningen og det han ikke kjenner til.
Frykten for det ukjente har blitt utforsket i utallige skrekkfilmer og gotisk litteratur, med utspring i romaner som Bram Stokers Dracula, der monstrøsitet og kaos finnes i fremmede land og hos ukjente mennesker. Denne tankegangen er knyttet til selve vår eksistens, noe som på sett og vis rettferdiggjør både Howies og Summerisle-beboernes handlinger, i hvert fall i deres bevissthet. Slik sett kan vi konkludere med at The Wicker Man ikke bare er en historie om det gode mot det onde, eller kristne mot hedninger, men snarere en leksjon i å være bevisst på kulturelle forskjeller og våre egne fordommer – og en påminnelse om å ikke stikke nesen vår inn der den ikke er ønsket.
The Wicker Man 1973 kan strømmes på BBC iPlayer i Storbritannia og leies på Prime Video i USA. Når vi nå beveger oss tilbake til det 21. århundre, kan du ta en titt på vårt utvalg av de beste skrekkfilmene gjennom tidene og alle de kommende skrekkfilmene som er på vei.