De 10 beste skrekkfilmene (som ingen synes er skrekkfilmer)

Spør en hvilken som helst skrekkfilmfan med respekt for seg selv hva de synes om begreper som «forhøyet skrekk» og «sosial thriller», og de vil garantert spytte blod. Slike betegnelser, som i løpet av det siste tiåret har blitt brukt på filmer som The Witch, The Babadook, Hereditary, Get Out, Relic og Saint Maud, er ladet med en nedlatende implikasjon om at «normal» skrekk er dårlig. Disse begrepene brukes av markedsførere (og dessverre også filmjournalister) som mener at tradisjonell skrekk handler om maskerte galninger som knivstikker tenåringer (ikke at vi har noe imot den typen film), og at enhver sjangerfilm som utforsker alvorlige temaer som sorg og psykisk sykdom, ensomhet og tro, rase og kjønn, må hentes opp av kloakken.

I virkeligheten har skrekk alltid gjort det. Prøv Nicolas Roegs Don’t Look Now (1973) eller George A. Romeros Night Of The Living Dead (1968) – de sitter som en kjole sydd av Buffalo Bill. Eller ta en titt på Val Lewtons sofistikerte sjangerfilmer for RKO Pictures på 1940-tallet (Cat People, I Walked With A Zombie osv.) og James Whales skrekkfilmer for Universal på 1930-tallet (Frankenstein, Bride Of Frankenstein, The Old Dark House, The Invisible Man). Og det er bare toppen av isfjellet. Så i stedet for å stjele titler fra sjangeren, hva med å gi noe tilbake ved å fremheve 10 klassikere som med rette kan betegnes som skrekk, men som aldri/sjelden er det?

Les videre for vår urangerte guide til de 10 beste skrekkfilmene som ingen tror er skrekkfilmer. Ta også en titt på listen vår over de beste skrekkfilmene gjennom tidene.

1. Fight Club

Brad Pitt røyker en sigarett i Fight Club

(Bildekreditt: 20th Century Studios)

Filmen: I David Finchers ubarmhjertige filmatisering av Chuck Palahniuks roman begynner to menn (Edward Nortons tilknappede forteller og Brad Pitts karismatiske Tyler Durden) å slåss i undergrunnen for å ruske opp i seg selv og samfunnet. Fight Club ble en flopp da den kom ut, fordi publikum forventet en slagkraftig actionfilm snarere enn en dristig, midnattssvart satire over middelklassens maskulinitet.

Hvorfor er det en skrekkfilm? Fortelleren og Tyler Durden viser seg å være en og samme person, en gammel skrekktrope som er mest kjent fra Hitchcocks Psycho (1960), der den milde Norman Bates snakker med moren sin og kler seg ut som henne for å spyle Marion Cranes liv ned i avløpet. «You’re Dr. Jekyll and Mr. Jackass!» sier Marla (Helena Bonham Carter) i Fight Club, og i Robert Louis Stevensons novelle fra 1886 fikk den respektable Jekyll utløp for sine mørkeste impulser i form av Hyde. Det eneste Fincher/Palahniuk gjør, er å gi konseptet en postmoderne makeover. I dag er Fight Club skumlere enn noensinne – og bemerkelsesverdig forutseende, med det malplasserte raseriet som driver Project Mayhem (som kulminerer i at skyskrapere kollapser), og som foregriper fremveksten av ytre høyre, incel-subkulturen og radikaliseringen av terrorister.

2. Mulholland Dr.

Naomi Watts og Laura Harrig i Mulholland Drive.

(Bildekreditt: Universal)

Filmen: Wannabe-skuespillerinnen Betty Elms (Naomi Watts) kommer til Los Angeles fra Deep River i Ontario og oppdager først at Rita (Laura Harring) har hukommelsestap og gjemmer seg i huset sitt, og deretter at mørket lurer mellom alle de blinkende lysene. Englebyen har sine demoner, noe Betty får erfare etter hvert som masker glir og identiteter skifter.

Hvorfor er det en skrekkfilm? Ifølge IMDb er Mulholland Dr. et drama, et mysterium og en thriller, og den er alt dette, i tillegg til at den har elementer fra musikaler og ikke minst film noir. Men det er utvilsomt også en skrekkfilm, med en vedvarende atmosfære av drømmeaktig frykt når kameraet kryper nedover ganger og langs vegger for å runde hjørner (ved en anledning byr den plutselige tilsynekomsten av en hjemløs mann på et av filmhistoriens fineste jump scares). Regissør David Lynch har alltid operert med én fot i skrekksjangeren – få filmer eller TV-serier er så skremmende som Eraserhead, Twin Peaks, Blue Velvet og Lost Highway – og hans evne til å mane frem uro og angst fra rom og lydlandskap overgås bare av Kiyoshi Kurosawa, hvis Kairo (aka Pulse) representerer toppen av J-horror.

Les mer  Er det bare meg, eller var stumfilmtiden den beste for komedier?

3. There Will Be Blood

Det kommer til å flyte blod

(Bildekreditt: Lionsgate)

Filmen: Oljemannen Daniel Plainview (Daniel Day-Lewis) stikker et gigantisk sugerør ned i den californiske ørkenen og slurper i seg en milkshake av flytende gull.

Hvorfor er det en skrekkfilm? Fra den utsmykkede, illevarslende tittelen til Jonny Greenwoods dissonante, strykerledede musikk skriker Paul Thomas Andersons grunnmyte skrekkfilm. Og det stopper ikke der, for PTA benytter seg av tropen om dobbeltgjengeren/den onde tvillingen, som er en favoritt i sjangeren (førstnevnte finnes i Edgar Allan Poes William Wilson og Roger Cormans The Masque Of The Red Death, sistnevnte i Vincent Price-filmen The Haunted Palace og Cronenbergs Dead Ringers): Pastor Eli Sunday er identisk med broren Paul, og det at de to aldri blir sett sammen, legger til enda et foruroligende lag.

Plainview er en vampyr som suger jorden tørr. Han fråtser også i Eli og innbyggerne i Little Boston og kvitter seg med «sønnen» H.W. (Dillon Freasier) når han ikke lenger er til nytte. De siste scenene med Plainview i herskapshuset hans minner like mye om Jack Torrance i Overlook Hotel som Charles Foster Kane i Xanadu. «Ser du på There Will Be Blood som en skrekkfilm?» spurte TF Anderson i 2010. «Absolutt», svarte han. «Han er Dracula i det jævla slottet sitt.»

4. Black Swan

Black Swan

(Bildekreditt: Fox Searchlight)

Filmen: Den skjøre ballettdanseren Nina Sayers (Natalie Portman) presses til det ytterste av sin dominerende mor (Barbara Hershey) og sin mentor/regissør (Vincent Cassel) når hun får dobbeltrollene som den hvite og den svarte svanen, Odette og Odile, i en oppsetning av Svanesjøen.

Hvorfor er det en skrekkfilm? Den markedsføres som et drama og en psykologisk thriller – sistnevnte har lenge vært en yndet merkelapp for skrekkfilmer som ønsker å bli tatt på alvor – men Darren Aronofskys hysteriske forestilling kaster faktisk flere av skrekkens undersjangre inn i kverna. Mental oppløsning, dobbeltgjengere, body horror, varulver (eller rettere sagt varesvaner, ettersom Ninas tær spinner nett og svarte fjær presser seg gjennom huden hennes) … alt dette virvles opp i en delirisk strøm mens vår heltinnes straffede kropp sprekker og brister, og sinnet hennes splintres.

Sammen med Powell og Pressburgers De røde skoene er Dario Argentos hyperintense, hallusinatoriske Suspiria – som utspiller seg på en ballettskole – en prøvesten, i likhet med Repulsion, The Tenant og Rosemary’s Baby. «Ordet [skrekk]… folk assosierer det med blodige filmer», forklarer Aronofsky. «Jeg gjør bare det jeg gjør, og prøver å være original… Men vi var veldig interessert i å skremme publikum, så vi snakket om nye måter å si ‘Buh!’ på.»

5. Haisommer

Haisommer-filmen

(Bildekreditt: Universal Pictures)

Filmen: I det kystnære feriestedet Amity Island gjør seg klar til feiringen av 4. juli, begynner en hvithai å spise svømmere.

Hvorfor er det en skrekkfilm? Vanligvis blir den sett på som en eventyrfortelling for gutter, drivende og spennende, og som en sommer-blockbuster – faktisk filmen som lanserte den moderne blockbusteren – men Haisommer er faktisk en god, gammeldags monsterfilm. I likhet med Val Lewtons skumle skrekkfilmer fra 40-tallet holder Jaws dyret skjult store deler av spilletiden (riktignok fordi den mekaniske haien Bruce ikke fungerte under innspillingen), og Steven Spielberg serverer to perfekte jump scares: hodet som ruller ut av den sunkne båten, og haien som sprenger seg opp for å ta en munnfull mat.

Jaws kan også ses som en del av Nature Takes Revenge-syklusen av skrekkfilmer som var stor på 70-tallet (Frogs, Night Of The Lepus, Squirm, Empire Of The Ants, Kingdom Of The Spiders, Long Weekend), selv om den mangler den økologiske underteksten som var vanlig i disse filmene. Og ikke glem at Spielberg har hatt en forkjærlighet for grøssere gjennom hele sin strålende karriere, både som regissør (Duell, Jurassic Park) og produsent (Gremlins, Poltergeist, Paranormal Activity).

Les mer  En tegneseriefilmatisering med nesten perfekt score på Rotten Tomatoes gir en overraskende øm skildring av ensomhet.

Les mer: Nye skrekkfilmer | Beste Netflix-skrekkfilmer | Beste heksefilmer | Beste hjemsøkte hus-filmer | Beste nyinnspillinger av skrekkfilm

Haisommer8.1/10Se på Netflix£7.99 hos Amazon£9.69 hos Hive Books

6. Taxi Driver

Robert De Niro i Taxi Driver

(Bildekreditt: Columbia Tristar)

Filmen: Den ensomme Vietnam-veteranen Travis Bickle (Robert De Niro) tar seg jobb som taxisjåfør over hele New York City. «Alle dyrene kommer ut om natten», sier fortellerstemmen hans. «Horer, skunkfitter, buggers, dronninger, feer, dopere, junkier. Syke, venale. En dag vil det komme et skikkelig regnvær og vaske alt dette avskummet bort fra gatene.»

Hvorfor er dette en skrekkfilm? Martin Scorseses mesterverk, som vanligvis kategoriseres som et drama, avviser en slik kategorisering. Filmen ble spilt inn på location den varme sommeren i 1975, og ifølge Scorsese var den nattlige atmosfæren som et «siverende virus». Den gjennomsyrer hvert eneste bilde i en film som befinner seg i en skumringssone mellom feberfantasi og dyster virkelighet, der Bickles sinn glir inn i paranoia og galskap – en viktig del av skrekkfilmen – like sikkert som drosjen hans glir gjennom damp som stiger opp fra undergrunnsristene (Taxi Drivers svar på tåken i en Universal-monsterfilm).

«Tanken var å lage en krysning mellom en gotisk skrekkfilm og New York Daily News», sier Scorsese, som også har referert til Travis som en Nosferatu i en gul kiste. Det er bare The Texas Chain Saw Massacre som på denne måten fanger sykdommen i et Amerika som ble revet i stykker av borgerrettighetsopptøyer, politiske mord, oljeembargo, Watergate-skandalen og selvfølgelig Vietnam.

7. Persona

Persona-plakat

(Bildekreditt: MGM)

Filmen: Skuespilleren Elisabet Vogler (Liv Ullmann) slutter å snakke midt i en forestilling. Hun er i ferd med å bryte sammen og blir tatt hånd om av Alma (Bibi Andersson) i et isolert sommerhus. Alma prater, Elisabet lytter, og de to kvinnenes identiteter begynner å smelte sammen.

Hvorfor er det en skrekkfilm? Det er bred enighet om at den svenske auteuren Ingmar Bergman bare laget én skrekkfilm, Ulvetimen, men sjangeren hjemsøker flere av titlene hans: Magikeren, Jungfruvåren (Wes Cravens blåkopi av The Last House On The Left), Stillheten (kimen til The Shining), Cries And Whispers og Fanny And Alexander. Persona er en hytte-i-skogen-fortelling (eller rettere sagt hytte-på-kysten-fortelling) som utforsker det menn finner mest skremmende av alt – kvinnelig identitet.

Elisabet oppslukes av Alma (kanskje hennes største prestasjon, og absolutt en følelsesmessig vampyrhandling), og filmen utspiller seg i et liminalt drømmerom … eller snarere marerittrom. Persona, som Bergman skrev under en dobbel lungebetennelse, utforsker «sulten» i hans kunstneriske kreativitet, og hvordan hans «bag of tricks» blir meningsløs av grusomheter i den virkelige verden – bilder fra Vietnam vises på fjernsynet. Fortellingen om kvinner som kriger og smelter sammen påvirket Altmans 3 kvinner, Lynchs Mulholland Dr., og Rose Glass’ Saint Maud.og Rose Glass’ Saint Maud.

Persona£29,99 hos Amazon

8. The Silence of the Lambs

Anthony Hopkins i The Silence of the Lambs (Lammenes taushet)

(Bildekreditt: MGM)

Filmen: For å fange den hudflørtende seriemorderen Buffalo Bill må FBI-agenten Clarice Starling (Jodie Foster) plukke hjernen til den fengslede sofistikerte og gale Hannibal «The Cannibal» Lecter (Anthony Hopkins).

Hvorfor er det en skrekkfilm? Gikk du glipp av biten om den hudflettede seriemorderen og kannibalen? Selvfølgelig er Jonathan Demmes høyt elskede klassiker en skrekkfilm, og det er før du tenker på det gotiske kammeret der Lecter sitter fengslet, de bloddryppende Grand Guignol-scenene og den kulminerende nattkikkertsekvensen. Demme begynte sin karriere med exploitationfilmer under Roger Corman, og dette er nok en glorete, blodig B-film, bare forkledd som mainstream kvalitetsunderholdning.

Les mer  Eddie Izzard snakker om å bringe det feminine til Jekyll og Hyde og om å føre Hammer-skrekkfilmen inn i en ny æra

Den lurte det notorisk snobbete akademiet, som ikke deler ut priser til skrekkfilmer, og trodde at de ga beste film, regissør, skuespiller, skuespillerinne og adaptert manus til et krimdrama/psykologisk thriller. Det lurte også journalistene, og i mange artikler ble det hevdet at Get Out i 2018 var den første skrekkfilmen som ble nominert til beste film siden Eksorsisten i 1974, og at den overså ikke bare Lammet, men også Haisommer, Den sjette sans og Black Swan. «Med The Silence Of The Lambs ønsket vi å skape en ekstraordinær stemning av frykt og spenning», sier Demme.

The Silence of the Lambs8.6/10Se på Apple TVSe på GooglePlay£4.99 på Amazon

9. Apocalypse Now

Apokalypse nå

(Bildekreditt: United Artists)

Filmen: Midt under Vietnamkrigen får kaptein Benjamin Willard (Martin Sheen) i oppdrag å reise oppover Nung-elven for å myrde den frafalne oberst Kurtz (Marlon Brando) med ekstreme fordommer.

Hvorfor er det en skrekkfilm? Det er en jump scare som involverer en springende tiger i jungelen, og når Kurtz endelig dukker opp, klamrer han seg til skiftende skygger som Dracula. Men det er bare et spill for galleriet på Halloween. Den egentlige grunnen til at Francis Ford Coppolas ekstraordinære krigsfilm kan betraktes som en skrekkfilm, er de gonzo-hallusinatoriske bildene – skoger som går opp i flammer, vietnamesiske sivile som bombes til Wagners «Valkyriens ridt», halshuggede hoder, henrettelsen av Kurtz klippet sammen med den rituelle (virkelige) slaktingen av en vannbøffel – og det faktum at den overfører Joseph Conrads Mørkets hjerte til Vietnam. Conrads roman er en parallell mellom en ytre odyssé og en indre reise, der sistnevnte følger en nedstigning til helvete etter hvert som hovedpersonen oppdager det indre udyret.

Hvert eneste bilde i Apocalypse Now er gjennomsyret av delirium og galskap, samtidig som døden, som serveres med glede, er overalt – og finnes det noe mer forferdelig enn at menneskeheten mister sin menneskelighet? «The horror, the horror», mumler Kurtz mens han holder seg for hodet. Det er sant.

10. Harry Potter og fangen fra Azkaban

Harry Potter holder en tryllestav i Harry Potter og fangen fra Azkaban

(Bildekreditt: Warner Bros.)

Filmen: I den tredje Harry Potter-filmen er den gale forbryteren Sirius Black (Gary Oldman) på frifot, og Galtvort skole for hekseri og trolldom voktes av de skrømtlignende Dementorene.

Hvorfor er det en skrekkfilm? Hver nye Potter-film ble solgt inn som «mørkere» og «mer voksen» enn den forrige, ettersom Voldemort ble sterkere og barnas hormoner likeså. Men det var Fangen fra Azkaban som tok det største spranget, med den trygge regissøren Chris Columbus (Alene hjemme, Mrs. Doubtfire) erstattet av det overraskende valget Alfonso Cuarón (Store forventninger, Y Tu Mamá TambiÉn). Kildematerialet var allerede preget av skrekk – den nye læreren i Forsvar mot mørkets krefter, Remus Lupin, er en varulv – men Cuarón gikk hardt til verks.

Den oppriktig skremmende scenen med dementorer som gjennomsøker Galtvort-ekspressen slår raskt fast at han ikke er her for å tulle, mens oppmerksomheten han vier de skiftende årstidene og Galtvorts område, inkludert den mørke skogen, gir handlingen en folkeskrekkstemning. Selv den obligatoriske quidditch-kampen er en stormfull affære. Og enda mer uhyggelig blir det når Galtvortes froskekor synger «Double Trouble» («Something wicked this way comes!») over det vinterlige landskapet. I likhet med Poltergeist er Fangen fra Azkaban en skrekkfilm som skal skremme både foreldre og barn. CuarÓn har også nylig fortalt oss at han er enig.

Hvis du vil vite mer, kan du lese guidene våre til de beste skrekkfilmoppfølgerne, de beste vampyrfilmene, de beste skrekkkomediene og de beste skrekkfilmene for skremte katter.

Frenk Rodriguez
Hei, jeg heter Frenk Rodriguez. Jeg er en erfaren forfatter med en sterk evne til å kommunisere tydelig og effektivt gjennom mitt forfatterskap. Jeg har en dyp forståelse av spillindustrien, og jeg holder meg oppdatert på de siste trendene og teknologiene. Jeg er detaljorientert og i stand til å analysere og evaluere spill nøyaktig, og jeg tilnærmer meg arbeidet mitt med objektivitet og rettferdighet. Jeg bringer også et kreativt og nyskapende perspektiv til skrivingen og analysen min, noe som bidrar til å gjøre guidene og anmeldelsene mine engasjerende og interessante for leserne. Samlet sett har disse egenskapene tillatt meg å bli en pålitelig og pålitelig kilde til informasjon og innsikt innen spillindustrien.