Pablo Bergers ømme animasjonsfilm om vennskapet mellom en robot og en hund, som ble nominert til en Oscar tidligere i år, kommer endelig på det store lerretet. Etter debuten på filmfestivalen i Cannes i 2023 har kritikernes hyllest av Robot Dreams, en dialogfri historie som utspiller seg i en versjon av New York City befolket av antropomorfe dyr, langsomt økt.
Filmen, som er basert på en grafisk roman med samme navn av Sara Varon, begynner med at New York-borgeren Dog bestiller en robotvenn som skal holde ham med selskap i hans ensomme storbyliv. Til et soundtrack bestående av 80-tallsklassikere – særlig Earth, Wind & Fires «September» – blir de to uatskillelige: De tar T-banen, kjører rulleskøyter i Central Park og spiser gatemat.
Men alt går i vasken da en tur til stranden på Labor Day går galt. Etter å ha kost seg i vannet, ruster Robot og blir ute av stand til å bevege seg, noe som sender Dog ut på en hjerteskjærende reise for å prøve å få tilbake vennen sin når stranden stenger for sesongen.
Bergers film er i bunn og grunn en øm fortelling om vennskap, men det er også en hjerteskjærende skildring av ensomhet i en storby som jeg ikke var forberedt på. Og selv om sorgen og isolasjonen som henger igjen i de fargesprakende bildene ikke er det jeg forventet av et animert robot- og hundeeventyr, er den desto bedre.
Kast et bein til hunden
(Bildekreditt: Wild Bunch)
Skrekken setter inn når Dog og Robot våkner opp fra strandluren, og sistnevnte er ute av stand til å bevege seg. Dog gjør sitt beste for å dra vennen sin opp fra sanden, men ingenting fungerer, noe som fører til en stressende periode der han prøver og mislykkes i å redde kameraten sin. Ved et veiskille bestemmer han seg for å vente på at stranden skal åpne igjen mens han finner seg til rette i sitt ensomme liv.
Spotlight på storskjerm
Vi setter søkelyset på under radaren-biografpremierer som du bør kjenne til, med en ny artikkel hver fredag.
De følgende scenene er så smertefulle å se på når han ser livet utenfor vinduet passere forbi. For meg kommer det mest hjerteskjærende øyeblikket i en Halloween-sekvens, der Dog gjør sitt beste for å få kontakt med verden utenfor ved å kle seg ut og gi godteri til barna i nabolaget, men til slutt ikke klarer å gjennomføre det. Etter å ha blitt skremt av en flaggermus smeller han igjen døren og låser den tre ganger, og man kan ikke annet enn å føle at han er dømt til å være alene for alltid.
Pablo Bergers ømme animasjonsfilm om vennskapet mellom en robot og en hund, som ble nominert til en Oscar tidligere i år, kommer endelig på det store lerretet. Etter debuten på filmfestivalen i Cannes i 2023 har kritikernes hyllest av Robot Dreams, en dialogfri historie som utspiller seg i en versjon av New York City befolket av antropomorfe dyr, langsomt økt.
Filmen, som er basert på en grafisk roman med samme navn av Sara Varon, begynner med at New York-borgeren Dog bestiller en robotvenn som skal holde ham med selskap i hans ensomme storbyliv. Til et soundtrack bestående av 80-tallsklassikere – særlig Earth, Wind & Fires «September» – blir de to uatskillelige: De tar T-banen, kjører rulleskøyter i Central Park og spiser gatemat.
Men alt går i vasken da en tur til stranden på Labor Day går galt. Etter å ha kost seg i vannet, ruster Robot og blir ute av stand til å bevege seg, noe som sender Dog ut på en hjerteskjærende reise for å prøve å få tilbake vennen sin når stranden stenger for sesongen.
Bergers film er i bunn og grunn en øm fortelling om vennskap, men det er også en hjerteskjærende skildring av ensomhet i en storby som jeg ikke var forberedt på. Og selv om sorgen og isolasjonen som henger igjen i de fargesprakende bildene ikke er det jeg forventet av et animert robot- og hundeeventyr, er den desto bedre.
Kast et bein til hunden
(Bildekreditt: Wild Bunch)
Skrekken setter inn når Dog og Robot våkner opp fra strandluren, og sistnevnte er ute av stand til å bevege seg. Dog gjør sitt beste for å dra vennen sin opp fra sanden, men ingenting fungerer, noe som fører til en stressende periode der han prøver og mislykkes i å redde kameraten sin. Ved et veiskille bestemmer han seg for å vente på at stranden skal åpne igjen mens han finner seg til rette i sitt ensomme liv.
Spotlight på storskjerm
Vi setter søkelyset på under radaren-biografpremierer som du bør kjenne til, med en ny artikkel hver fredag.
De følgende scenene er så smertefulle å se på når han ser livet utenfor vinduet passere forbi. For meg kommer det mest hjerteskjærende øyeblikket i en Halloween-sekvens, der Dog gjør sitt beste for å få kontakt med verden utenfor ved å kle seg ut og gi godteri til barna i nabolaget, men til slutt ikke klarer å gjennomføre det. Etter å ha blitt skremt av en flaggermus smeller han igjen døren og låser den tre ganger, og man kan ikke annet enn å føle at han er dømt til å være alene for alltid.
Det var noe som passet spesielt godt med min egen erfaring med å bo i en storby og tilbringe mesteparten av tiden hjemme alene. Når du er omgitt av så mye liv rundt deg som du ser gjennom vinduet, er det ofte et av de mest isolerende stedene å være. Også som voksen føles det til tider nesten umulig å finne og knytte nye vennskap og forbindelser, og akkurat som Dog opplever, resulterer ett skritt frem ofte i tre skritt tilbake.