Final Fantasy 7 Rebirth-traileren som ble vist under den siste State of Play-presentasjonen, fikk meg virkelig i humør til å vende tilbake til Midgar. Den pilegrimsreisen er uunngåelig. Som mangeårig tilhenger av Square Enix’ banebrytende JRPG fra 1997 kommer jeg til slutt til å spille Final Fantasy 7 Remake fra 2020, før jeg går rett på oppfølgeren fra 2024. Jeg kommer til å glede meg til å gjenforenes med Cloud, Barret, Tifa og mange flere, og jeg kommer til å brette opp ermene når jeg skal bekjempe de verste fiendene, denne gangen fire konsollgenerasjoner senere.
Når det snakkes om Final Fantasy 7s moderne nyversjon, sier jeg alltid at selv om jeg er en fan av originalen fra forrige årtusen, venter jeg på alle de tre planlagte delene før jeg kaster meg ut i det. Men jeg har levd på en løgn. For hovedgrunnen til at jeg ikke har kastet meg over Remake, mer enn tre år etter at det først kom på PS4-konsollene (og to år etter at den oppgraderte Intergrade kom på PS5), er faktisk at jeg fortsatt har noe uoppgjort med OG. Vel, jeg hadde noe uoppgjort. Det er nå ordnet. Og nå er jeg helt på bar bakke.
Gladiatorer, klare
(Bildekreditt: Square Enix)REMAKE-ANMELDELSE
(Bildekreditt: Square Enix)
Final Fantasy 7 Remake-anmeldelse: «En kjærlig gjenskaping av originalen som gir en ny opplevelse som er helt sin egen»
Ruby Weapon. Bare det å skrive navnet på jævelen er nok til å få blodet mitt til å koke og skjelve. Det røde monsteret som ligger på lur i sanden ved siden av Gold Saucer, har hjemsøkt dagdrømmene og marerittene mine i 26 år; siden jeg var 11 og et halvt år gammel og fortsatt gikk i syvende klasse på skolen.
Etter den første gjennomkjøringen for så mange år siden spilte jeg Final Fantasy 7 på nytt i 2001 (PS1), 2005 (PS2 via bakoverkompatibilitet), 2010 (PSP) og 2017 (PC), før jeg nå har spilt Final Fantasy 7 på Nintendo Switch, som jeg har gått inn og ut av siden juleferien i fjor. Frem til nå har Ruby og undervannskompisen Emerald Weapon fått meg til å ligge på gulvet flere ganger enn jeg vil innrømme – jeg har forsøkt og mislykkes et utall ganger, før jeg har gitt opp og satt kursen mot det endelige oppgjøret med Sephiroth med de to valgfrie superbossene i behold.
Helt til nå. Bare det å skrive det ned er nok til å berolige tankene mine og sende sommerfugler gjennom magen. Jeg har lest andre steder på nettet at Final Fantasy 10s Seymour Flux og Yunalesca er vanskeligere bosskamper enn Ruby Weapon, at Final Fantasy 8s Omega er et av seriens tøffeste oppgjør, og at FF11s Absolute Virtue er den vanskeligste store skurken i spillenes historie. Men etter å ha vunnet alle disse kampene, er jeg ikke enig. For meg er Ruby best – med Emerald på en god andreplass.
(Bildekreditt: Square Enix)
Veien til suksess i begge disse kampene er godt dokumentert i 2023, på tvers av wikier, guider, YouTube-videoer og mer, men det er verdt å huske at dette ikke var tilfelle i 1997. Det vanlige, kommersielle Internett og de utallige søkemotorene eksisterte ikke på den tiden slik de gjør i dag, og selv om GameFAQs offisielt ble lansert vinteren 1995 i USA, tror jeg ikke at jeg personlig ble oppmerksom på det før tidlig på 2000-tallet.
Jeg husker at jeg sendte en SMS til en kompis da jeg spilte i 2001 – på Nokia 3310-telefonen min til 10 pence per SMS – for å spørre om hvordan man avler frem de gylne chocoboene som trengs for å få tilgang til Materia-hulen som huser ridderne av den runde innkallingen. Han hadde lært seg rekkefølgen ved å lese et guidemagasin, og jeg var sikker på at med denne innkallingen i arsenalet mitt ville jeg knuse Ruby og Emerald i rask rekkefølge. Selvfølgelig hadde jeg ikke noe som lignet på en kampplan utover det å bære Knights of the Round på meg, og jeg ble raskt vist spillet om og om igjen.
I løpet av de påfølgende gjennomspillingene hadde jeg rett og slett ikke krefter til å forfølge nemesis. For det første tar det en evighet å avle frem en Golden Chocobo, og selv med Knights of the Round på slep tar det også tid å øke nivået på gruppen din og utstyre dem med en vinnende kombinasjon av magi og trylleformler. Jeg startet den nåværende gjennomspillingen med null forventninger, men etter å ha studert foruminnlegg, wikier og YouTube-videoer over tid – en stor takk til Jegged og 4-8Productions – bestemte jeg meg for at nå gjaldt det. Det var nå eller aldri.
Rubiner er døde
(Bildekreditt: Square Enix)
«Cloud var nestemann ut og brukte Mime til å gjenskape Tifas doble Knights of the Round, og deretter gjorde Yuffie det samme.»
For å være helt ærlig var jeg halvveis resignert. Men etter at jeg hadde fått orden på sakene mine – jeg hadde finkjemmet verdenskartet for å få tak i Knights of Round, Mime, W-Summon, Dazers, Phoenix Summon Materia og eliksirer, bare for å nevne noe av det jeg trengte for å knuse Ruby Weapon en gang for alle – følte jeg meg klar.
Ok, pust dypt inn…
Jeg gikk inn i kampen med alle unntatt én karakter stående (meg som Cloud, for å unngå Rubys Whirlsand-angrep som fjerner gruppemedlemmer helt fra kampen). Jeg kastet ut Dazers for å lamme fienden midlertidig. Jeg kastet Føniks-besvergelsen med Life2 koblet til for å vekke de andre gruppemedlemmene mine, Tifa og Yuffie, fra de døde. Da Tifa var tilbake i spill, kastet jeg W-Besvergelse Knights of the Round – slik at jeg kunne utføre spillets kraftigste besvergelse to ganger på rad. Cloud var nestemann ut og brukte Mime til å gjenskape Tifas doble Knights of the Round, og deretter gjorde Yuffie det samme.
Innimellom sørget jeg for å holde Rubys fysiske angrep i sjakk med Dazers-skudd, mens jeg delte eliksirer mellom teamet mitt hver gang sjefen traff oss med Ultima- og Ruby Flame-magi, eller knipetanghalene traff oss med MP-drenerende angrep bakfra. De gangene en i gruppen min falt i kamp, sørget jeg for å Phoenix Down dem så raskt som mulig, og jeg ignorerte stort sett mulighetene for Limit Breaker, bortsett fra Clouds Omnislash. Noen flere Knights of the Round W-Summon + Mime + rise og gjentakelser senere, og jeg fikk dette:
(Bildekreditt: Square Enix)
Du kan praktisk talt høre den hvesende død-boss-støyen bare gjennom det bildet, ikke sant? Ordet strålende yter det ikke rettferdighet. Etter å ha lagt Ruby i jorden der den hører hjemme, tok jeg Underwater Materia og brukte en lignende dødelig strategi på Emerald Weapon. Nok en seier og nok en herlig følelse. Og likevel, etter å ha tatt skalpen på to av JRPG-sjangerens tøffeste og mest uforsonlige sjefer etter 26 år med av- og på-forsøk, er jeg nå både glad og knust. Final Fantasy 7-hvalen min har endelig blitt harpunert – så hvor står jeg nå?
Da jeg så den siste Final Fantasy 7 Rebirth-traileren på nytt, ble jeg påminnet om hvor jeg står igjen. «Et våpen?» spør en forbløffet Tifa etter å ha fått øye på et omarbeidet og nydesignet smaragdvåpen som svømmer rundt på havbunnen. «Tutelary-vesener», sier en stemme utenfor skjermen, «sies å bare dukke opp når planeten er i stor fare».
Hvis det noen gang har vært en oppfordring til handling, så er det nettopp det. Emerald og Ruby: Jeg kommer etter dere igjen… med 26 års erfaring i bagasjen.
Her er de beste Final Fantasy-spillene gjennom tidene.