The name’s Dalton…» Ingenting symboliserte Patrick Swayzes kulhet på lerretet så godt som Road House fra 1989, en actionfilm som var helt typisk for sitt tiår. Filmen, som lå mellom Dirty Dancing og Ghost på Swayzes CV, ga ham rollen som den «kulere» (les dørvakt) Dalton, som ble hentet inn for å rydde opp i en bar i Missouri. Swayze, som ofte spiller den romantiske hovedrollen, var overbevisende som den sindige, men dobbelt så tøffe dørvakten som kunne gå ut med søpla og samtidig huske å «være snill». Til tross for noen av 80-tallets utskeielser var Road House en annen type actionfilm, og en annen type helt, enn det publikum på den tiden fikk se fra folk som Schwarzenegger og Stallone.
ABONNER PÅ TOTAL FILM
Denne artikkelen ble først publisert i Road House-utgaven av Total Film. Abonner her.
Road House er en lett tilslørt western – mange av karakternavnene refererer til klassiske cowboyer – men i bunn og grunn er det en enkel historie om en ny sheriff i byen som går inn i den lokale saloonen og tar opp kampen mot de lokale bøllene som styrer byen med frykt og makt. Og som sådan er det en sjelden elsket perle som skriker etter å bli filmatisert på nytt.
Det er en historie som kan overføres hvor som helst. Det er også en film som fortsetter å slå over sin egen vekt, til tross for at den ikke var den største kassasuksessen i sin samtid (den spilte inn anslagsvis 61 millioner dollar). Jake Gyllenhaal, for eksempel, husker at den fanget hans oppmerksomhet. «Da jeg var liten, husker jeg at jeg så Road House-plakaten, og at jeg syntes den var så spennende som en original idé», sier Gyllenhaal, som zoomer inn fra en pause i Paris, avslappet i svart T-skjorte.
«Og på et eller annet tidspunkt, kanskje på TV, husker jeg at jeg så klipp av den, og den vakte også interesse. Den hadde virkelig en merkelig, intens resonans. Og jeg var i en alder da jeg ikke helt visste hva det var jeg så på. Gyllenhaal hadde jobbet sammen med Swayze tidligere, blant annet i Donnie Darko (Gyllenhaals gjennombruddsfilm, som var noe av et høydepunkt i Swayzes sene karriere). «Jeg var definitivt interessert, men jeg prøvde å ta det rolig», husker Gyllenhaal om samarbeidet med den opprinnelige Dalton. «Jeg snakket egentlig aldri med ham om [Road House]. Nyinnspillinger har vært på tale i årenes løp, men har aldri blitt noe av.
The name’s Dalton…» Ingenting symboliserte Patrick Swayzes kulhet på lerretet så godt som Road House fra 1989, en actionfilm som var helt typisk for sitt tiår. Filmen, som lå mellom Dirty Dancing og Ghost på Swayzes CV, ga ham rollen som den «kulere» (les dørvakt) Dalton, som ble hentet inn for å rydde opp i en bar i Missouri. Swayze, som ofte spiller den romantiske hovedrollen, var overbevisende som den sindige, men dobbelt så tøffe dørvakten som kunne gå ut med søpla og samtidig huske å «være snill». Til tross for noen av 80-tallets utskeielser var Road House en annen type actionfilm, og en annen type helt, enn det publikum på den tiden fikk se fra folk som Schwarzenegger og Stallone.
ABONNER PÅ TOTAL FILM
Denne artikkelen ble først publisert i Road House-utgaven av Total Film. Abonner her.
Road House er en lett tilslørt western – mange av karakternavnene refererer til klassiske cowboyer – men i bunn og grunn er det en enkel historie om en ny sheriff i byen som går inn i den lokale saloonen og tar opp kampen mot de lokale bøllene som styrer byen med frykt og makt. Og som sådan er det en sjelden elsket perle som skriker etter å bli filmatisert på nytt.
Det er en historie som kan overføres hvor som helst. Det er også en film som fortsetter å slå over sin egen vekt, til tross for at den ikke var den største kassasuksessen i sin samtid (den spilte inn anslagsvis 61 millioner dollar). Jake Gyllenhaal, for eksempel, husker at den fanget hans oppmerksomhet. «Da jeg var liten, husker jeg at jeg så Road House-plakaten, og at jeg syntes den var så spennende som en original idé», sier Gyllenhaal, som zoomer inn fra en pause i Paris, avslappet i svart T-skjorte.
«Og på et eller annet tidspunkt, kanskje på TV, husker jeg at jeg så klipp av den, og den vakte også interesse. Den hadde virkelig en merkelig, intens resonans. Og jeg var i en alder da jeg ikke helt visste hva det var jeg så på. Gyllenhaal hadde jobbet sammen med Swayze tidligere, blant annet i Donnie Darko (Gyllenhaals gjennombruddsfilm, som var noe av et høydepunkt i Swayzes sene karriere). «Jeg var definitivt interessert, men jeg prøvde å ta det rolig», husker Gyllenhaal om samarbeidet med den opprinnelige Dalton. «Jeg snakket egentlig aldri med ham om [Road House]. Nyinnspillinger har vært på tale i årenes løp, men har aldri blitt noe av.
Gyllenhaal og regissør Doug Liman (The Bourne Identity, Mr. and Mrs. Smith, Edge of Tomorrow) hadde vært på utkikk etter å samarbeide om en film i to tiår uten å finne det rette prosjektet. En kveld spiste de middag sammen og diskuterte et annet interessant prosjekt som ikke fungerte. «Og så sa han: «Det er et utkast til Road House som jeg nettopp har lest»,» sier Gyllenhaal. «Det var på slutten av middagen. Og jeg sa: «Jeg er med.» Han ler. «Det var bokstavelig talt sånn. Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Det hørtes så gøy ut, ideen om å gjenskape denne filmen. Han sa: «Jeg har ideer om hvordan jeg vil lage min versjon av dette.» Jeg tenkte bare: «Absolutt. Dette er den sprøeste ideen. La oss gjøre det.»‘
Slagsmål eller ingenting
(Bildekreditt: Amazon Prime Video)
Og hva var det med Limans visjon for sin versjon som fikk ham til å hoppe om bord så raskt? «Doug gjør alltid action på en annerledes måte, og han kom til meg og sa: «Jeg vil gjøre slagsmål på en måte som aldri har blitt gjort før». Han ble nærmest besatt av hvordan slagene og sparkene skulle lande. Han ville ikke at de skulle fremføres på den måten som vi tidligere har gjort for publikum med den typen slåssing. Mer om disse kampene senere.
Liman er ikke tilgjengelig for intervju – mer om det også senere – men en annen ting som skiller seg ut med denne versjonen av materialet (basert på et manus av Anthony Bagarozzi og Charles Mondry) er at i motsetning til mange nostalgiske nyinnspillinger, tar Road House utgangspunkt i originalens grunnformat, men holder referansene og tilbakekallingene til et minimum. «Det er en nyfortolkning, ikke sant?» funderer Gyllenhaal. «Doug og jeg har snakket mye om de gamle westernfilmene og om å bruke den strukturen, og det refereres til den i filmen. Vi har vanvittig respekt for originalen. Og så prøvde vi å skape vår egen verden.
Meld deg på GamesRadar+-nyhetsbrevet
Ukentlige sammendrag, historier fra miljøene du elsker, og mer
Kontakt meg med nyheter og tilbud fra andre Future-merkerMotta e-post fra oss på vegne av våre pålitelige partnere eller sponsorerVed å sende inn informasjonen din godtar du vilkårene og betingelsene og personvernerklæringen, og du er 16 år eller eldre.
The name’s Dalton…» Ingenting symboliserte Patrick Swayzes kulhet på lerretet så godt som Road House fra 1989, en actionfilm som var helt typisk for sitt tiår. Filmen, som lå mellom Dirty Dancing og Ghost på Swayzes CV, ga ham rollen som den «kulere» (les dørvakt) Dalton, som ble hentet inn for å rydde opp i en bar i Missouri. Swayze, som ofte spiller den romantiske hovedrollen, var overbevisende som den sindige, men dobbelt så tøffe dørvakten som kunne gå ut med søpla og samtidig huske å «være snill». Til tross for noen av 80-tallets utskeielser var Road House en annen type actionfilm, og en annen type helt, enn det publikum på den tiden fikk se fra folk som Schwarzenegger og Stallone.
ABONNER PÅ TOTAL FILM
Denne artikkelen ble først publisert i Road House-utgaven av Total Film. Abonner her.
Road House er en lett tilslørt western – mange av karakternavnene refererer til klassiske cowboyer – men i bunn og grunn er det en enkel historie om en ny sheriff i byen som går inn i den lokale saloonen og tar opp kampen mot de lokale bøllene som styrer byen med frykt og makt. Og som sådan er det en sjelden elsket perle som skriker etter å bli filmatisert på nytt.
Det er en historie som kan overføres hvor som helst. Det er også en film som fortsetter å slå over sin egen vekt, til tross for at den ikke var den største kassasuksessen i sin samtid (den spilte inn anslagsvis 61 millioner dollar). Jake Gyllenhaal, for eksempel, husker at den fanget hans oppmerksomhet. «Da jeg var liten, husker jeg at jeg så Road House-plakaten, og at jeg syntes den var så spennende som en original idé», sier Gyllenhaal, som zoomer inn fra en pause i Paris, avslappet i svart T-skjorte.
«Og på et eller annet tidspunkt, kanskje på TV, husker jeg at jeg så klipp av den, og den vakte også interesse. Den hadde virkelig en merkelig, intens resonans. Og jeg var i en alder da jeg ikke helt visste hva det var jeg så på. Gyllenhaal hadde jobbet sammen med Swayze tidligere, blant annet i Donnie Darko (Gyllenhaals gjennombruddsfilm, som var noe av et høydepunkt i Swayzes sene karriere). «Jeg var definitivt interessert, men jeg prøvde å ta det rolig», husker Gyllenhaal om samarbeidet med den opprinnelige Dalton. «Jeg snakket egentlig aldri med ham om [Road House]. Nyinnspillinger har vært på tale i årenes løp, men har aldri blitt noe av.
Gyllenhaal og regissør Doug Liman (The Bourne Identity, Mr. and Mrs. Smith, Edge of Tomorrow) hadde vært på utkikk etter å samarbeide om en film i to tiår uten å finne det rette prosjektet. En kveld spiste de middag sammen og diskuterte et annet interessant prosjekt som ikke fungerte. «Og så sa han: «Det er et utkast til Road House som jeg nettopp har lest»,» sier Gyllenhaal. «Det var på slutten av middagen. Og jeg sa: «Jeg er med.» Han ler. «Det var bokstavelig talt sånn. Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Det hørtes så gøy ut, ideen om å gjenskape denne filmen. Han sa: «Jeg har ideer om hvordan jeg vil lage min versjon av dette.» Jeg tenkte bare: «Absolutt. Dette er den sprøeste ideen. La oss gjøre det.»‘
Slagsmål eller ingenting
(Bildekreditt: Amazon Prime Video)
Og hva var det med Limans visjon for sin versjon som fikk ham til å hoppe om bord så raskt? «Doug gjør alltid action på en annerledes måte, og han kom til meg og sa: «Jeg vil gjøre slagsmål på en måte som aldri har blitt gjort før». Han ble nærmest besatt av hvordan slagene og sparkene skulle lande. Han ville ikke at de skulle fremføres på den måten som vi tidligere har gjort for publikum med den typen slåssing. Mer om disse kampene senere.
Liman er ikke tilgjengelig for intervju – mer om det også senere – men en annen ting som skiller seg ut med denne versjonen av materialet (basert på et manus av Anthony Bagarozzi og Charles Mondry) er at i motsetning til mange nostalgiske nyinnspillinger, tar Road House utgangspunkt i originalens grunnformat, men holder referansene og tilbakekallingene til et minimum. «Det er en nyfortolkning, ikke sant?» funderer Gyllenhaal. «Doug og jeg har snakket mye om de gamle westernfilmene og om å bruke den strukturen, og det refereres til den i filmen. Vi har vanvittig respekt for originalen. Og så prøvde vi å skape vår egen verden.
Meld deg på GamesRadar+-nyhetsbrevet
Ukentlige sammendrag, historier fra miljøene du elsker, og mer
Kontakt meg med nyheter og tilbud fra andre Future-merkerMotta e-post fra oss på vegne av våre pålitelige partnere eller sponsorerVed å sende inn informasjonen din godtar du vilkårene og betingelsene og personvernerklæringen, og du er 16 år eller eldre.
I denne nye versjonen er Gyllenhaals Elwood Dalton – først og fremst kjent under etternavnet sitt, slik John(?!) Dalton var i 1989 – en vanæret UFC-fighter med en problematisk forhistorie. Da han er langt nede, blir han tilbudt jobb som dørvakt på et utested i Florida Keys (kalt The Road House) av innehaveren Frankie (Jessica Williams). «Det betyr virkelig mye for henne å beskytte veikroen», sier Williams (Shrinking, Booksmart). «Hun har en arv å ta vare på. Jeg tror også at hun har sans for humor. Men hun har også noen hemmeligheter. Så hun holder ting tett til brystet.
Lukas Gage fra Euphoria er en av de uteliggerne som har fått nytt liv etter Daltons ankomst. Selv om han ikke vokste opp med filmen fra 1989 («Brødrene mine gjorde narr av meg fordi jeg ikke kjente originalen»), har han en viss erfaring fra denne verdenen. «Jeg var bartender og jobbet på restaurant frem til jeg var i begynnelsen av 20-årene, så jeg føler at jeg har hatt min del av stridslystne, fulle folk som prøver å slåss med deg på jobben», ler han. «Det var ganske lett å utnytte. Jeg har jobbet på noen ganske skumle steder.
En annen kjent rollefigur er legen som Dalton får et romantisk forhold til. Her er det Ellie (Daniela Melchior fra Suicide Squad). «Ellie har ikke den samme [funksjonen] som Elizabeth [Kelly Lynch] hadde i originalfilmen», sier Melchior til TF. «Jeg vil ikke si at det er bedre eller mer interessant. Det er en annen vinkling, også fordi det skjer nå, eller i hvert fall senere enn i den perioden originalen utspiller seg. Så selvfølgelig har kvinner en annen holdning til flørting og alt mulig.
Frankie’s Road House har massevis av potensial med tanke på beliggenheten (filmen ble faktisk spilt inn i Den dominikanske republikk), men den sleipe, lokale forretningsmannen Ben Brandt (Billy Magnussen) har sine egne planer for stedet. Han tilsvarer Ben Gazzaras rollefigur fra originalen, men er «noe helt nytt» ifølge Magnussen, som oppsummerer sin rollefigur på en enkel måte. «Ben Brandt er skurken», sier han. «Min jobb er å få helten til å se bra ut. Og han skyr ingen midler for å tvinge Frankie til å selge. Når Brandt innser at Dalton ikke kommer til å la seg overtale så lett, må det tilføres muskler, og da kommer MMA-superstjernen og tidligere UFC-mester Conor McGregor inn i ringen.
Muligheten Knox
(Bildekreditt: Amazon Prime Video)
The name’s Dalton…» Ingenting symboliserte Patrick Swayzes kulhet på lerretet så godt som Road House fra 1989, en actionfilm som var helt typisk for sitt tiår. Filmen, som lå mellom Dirty Dancing og Ghost på Swayzes CV, ga ham rollen som den «kulere» (les dørvakt) Dalton, som ble hentet inn for å rydde opp i en bar i Missouri. Swayze, som ofte spiller den romantiske hovedrollen, var overbevisende som den sindige, men dobbelt så tøffe dørvakten som kunne gå ut med søpla og samtidig huske å «være snill». Til tross for noen av 80-tallets utskeielser var Road House en annen type actionfilm, og en annen type helt, enn det publikum på den tiden fikk se fra folk som Schwarzenegger og Stallone.
ABONNER PÅ TOTAL FILM
Denne artikkelen ble først publisert i Road House-utgaven av Total Film. Abonner her.
Road House er en lett tilslørt western – mange av karakternavnene refererer til klassiske cowboyer – men i bunn og grunn er det en enkel historie om en ny sheriff i byen som går inn i den lokale saloonen og tar opp kampen mot de lokale bøllene som styrer byen med frykt og makt. Og som sådan er det en sjelden elsket perle som skriker etter å bli filmatisert på nytt.
Det er en historie som kan overføres hvor som helst. Det er også en film som fortsetter å slå over sin egen vekt, til tross for at den ikke var den største kassasuksessen i sin samtid (den spilte inn anslagsvis 61 millioner dollar). Jake Gyllenhaal, for eksempel, husker at den fanget hans oppmerksomhet. «Da jeg var liten, husker jeg at jeg så Road House-plakaten, og at jeg syntes den var så spennende som en original idé», sier Gyllenhaal, som zoomer inn fra en pause i Paris, avslappet i svart T-skjorte.
«Og på et eller annet tidspunkt, kanskje på TV, husker jeg at jeg så klipp av den, og den vakte også interesse. Den hadde virkelig en merkelig, intens resonans. Og jeg var i en alder da jeg ikke helt visste hva det var jeg så på. Gyllenhaal hadde jobbet sammen med Swayze tidligere, blant annet i Donnie Darko (Gyllenhaals gjennombruddsfilm, som var noe av et høydepunkt i Swayzes sene karriere). «Jeg var definitivt interessert, men jeg prøvde å ta det rolig», husker Gyllenhaal om samarbeidet med den opprinnelige Dalton. «Jeg snakket egentlig aldri med ham om [Road House]. Nyinnspillinger har vært på tale i årenes løp, men har aldri blitt noe av.
Gyllenhaal og regissør Doug Liman (The Bourne Identity, Mr. and Mrs. Smith, Edge of Tomorrow) hadde vært på utkikk etter å samarbeide om en film i to tiår uten å finne det rette prosjektet. En kveld spiste de middag sammen og diskuterte et annet interessant prosjekt som ikke fungerte. «Og så sa han: «Det er et utkast til Road House som jeg nettopp har lest»,» sier Gyllenhaal. «Det var på slutten av middagen. Og jeg sa: «Jeg er med.» Han ler. «Det var bokstavelig talt sånn. Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Det hørtes så gøy ut, ideen om å gjenskape denne filmen. Han sa: «Jeg har ideer om hvordan jeg vil lage min versjon av dette.» Jeg tenkte bare: «Absolutt. Dette er den sprøeste ideen. La oss gjøre det.»‘