Daredevils klassiske, helrøde drakt er en av de mest slående superheltdesignene i Marvels univers. Men på 90-tallet tok Matt Murdock en midlertidig endring ved å ikle seg en plettert rustning i svart og rødt.
Selv om det var kontroversielt i sin samtid, har Daredevils såkalte svarte rustning blitt en kultfavoritt (men sjelden sett på nytt) for helten. Nå, med Daredevil: Black Armor, er drakten i sentrum igjen, takket være forfatteren DG Chichester, som skapte drakten sammen med tegneren Scott McDaniel, som får selskap av tegneren Netho Diaz i en flashback-historie som utspiller seg i den klassiske rustningstiden.
Newsarama snakket med Chichester i forkant av utgivelsen av Daredevil: Black Armor #1 den 22. november for å snakke om hvordan det er å gå tilbake til den kontroversielle Daredevil-looken, hvordan ting er annerledes denne gangen, og hva det betyr å lene seg inn i Matt Murdocks pansrede æra.
(Bildekreditt: Marvel Comics)
Newsarama: Dan, det er en stund siden du skrev Daredevil. Da du skrev serien, hadde han mange tilhengere, men siden har han blitt et utbredt popkulturelt fenomen. Hvordan føles det å komme tilbake til ham nå som han er en fullverdig multimediastjerne?
DG Chichester: Det er en stund siden sist, ja. Men i hodet mitt har han alltid vært karakteren, ikke sant? Så for meg, og kanskje for folk som meg selv, er det litt annerledes, for jeg har alltid hatt høye tanker om ham. Ikke bare da jeg skrev karakteren og ledet deler av det kreative arbeidet.
I gamle dager jobbet vi alltid for en større Daredevil-plattform. På et tidspunkt hadde vi til og med en plan om at Daredevil-kontoret skulle lage flere Daredevil-titler. I mitt hode har han alltid vært fremtredende, så det er bare spennende å se at andre tar ham igjen.
Her om dagen sa moren min: «Jeg har aldri vært klar over at han faktisk også er advokat på dagtid», og det syntes jeg var veldig morsomt. Så det er flott når andre tydeligvis, for å si det sånn, «tar det igjen». Det er spesielt. Men i mitt hode har han alltid vært en stor og rik karakter. Det er flott for resten av dere å bli med i serien.
Daredevil: Black Armor går tilbake til den opprinnelige serien din, da Matt hadde på seg den titulære rustningsdrakten, som var kortvarig, men som siden har blitt en kultfavoritt. Hva er det du kan gjøre med Matt i Black Armor-drakten som du ikke nødvendigvis kan gjøre når han har på seg den klassiske drakten?
Godt spørsmål. Jeg synes det er morsomt og morsomt at det nå er blitt en kultfavoritt, ikke sant? For da vi lagde kostymet på den tiden, aner du ikke hvor mye dritt jeg og Scott McDaniel, som også designet det, fikk for det kostymet. Det var veldig kontroversielt.
Du kan ikke endre kostymet og gi ham Power Ranger-rustning! Og hvorfor trenger Daredevil rustning, han har jo supersanser!
(Bildekreditt: Marvel Comics)
Men begrunnelsen var at han går opp mot alle disse tunge karakterene i historien «Fall From Grace». Han rammes ikke bare av én eller to skurker, men av en rekke katastrofer. Så vi sa at fyren har sunn fornuft. Han er utdannet jurist. Hvorfor ikke beskytte ham slik at han kan beskytte menneskene rundt seg? Jeg synes det fungerte veldig bra i historien.
Mange år senere, da Daredevil-serien kom ut på TV og de endelig avslørte kostymet hans, var det ikke akkurat det samme kostymet, men en mer plettert, forsterket drakt. Jeg husker at jeg lo høyt og sa «endelig!» [ler].
Så da redaktøren Devin Lewis kontaktet meg om prosjektet, og det første han sa var at de ville legge det til den epoken, i det kostymet, måtte jeg le litt igjen av de samme grunnene.
Så gikk jeg tilbake og tenkte på hvordan jeg ville brukt det nå. Og igjen setter vi opp en situasjon der Matt Murdock står overfor svært sterke trusler. Og i klassisk Matt Murdock-stil får han litt juling og må lide. Etter hvert som jeg kom inn i historien og virkelig omfavnet den, innså jeg at denne historien ikke handler om rustningen i seg selv, men den blir på en måte en måte å berike det jeg begynte å gjøre da jeg skrev boken for fullt, men jeg fikk aldri fullført den delen av historien.
Jeg fikk aldri fordypet meg mer i den, eller fordypet meg mer i den nå tredoble identiteten til Matt, Jack Battlin persona. Så hva betyr alt dette? Hvordan sjonglerer han med det? Så rustningen ble noe veldig meningsfullt, tror jeg. Ikke på en tungvint måte – jeg tror jeg har blitt mye bedre i løpet av de siste 20 årene! [Men på en måte som virkelig integrerer hva han er, hvordan folk oppfatter ham, og hva han gjør med det.
(Bildekreditt: Marvel Comics)
Og jeg er veldig spent på den visuelle kvaliteten også. Vi har noen virkelig dynamiske nye tegnere med Netho Diaz i spissen. Mark Bagley gjør disse utrolige omslagene. Og du har kanskje sett variantomslaget av God of War-tegneren. Det ser helt utrolig ut.
Jeg så det omslaget! Det er fantastisk. Jeg er svak for Black Armor-kostymet. Den kom ut da jeg var tenåring. Jeg visste at andre ikke likte det, men jeg syntes det var et så kult design. Jeg er glad for at den kommer tilbake.
Jeg husker en morsom anekdote… Da vi skrev den opprinnelige historien, traff jeg Stan Lee på en messe. Og han sa til meg: «Jeg har hørt at dere skal endre kostymet til Daredevil!».
Og jeg sa: «Ja, vi har noen ideer.» Han så på meg og smilte og sa: «Jeg håper du vet hva du gjør!» [ler].
Det er en perfekt Stan Lee-historie! [ler]
Jeg er glad for at du tok opp truslene Daredevil kommer til å møte. Vi har sett på annonsene at han skal opp mot Sabretooth, Kingpin og kanskje til og med Spider-Man. Så hva er kjernen i denne historien? Hva er drivkraften bak dette øyeblikket i Daredevils liv der han står overfor alle disse mer grusomme fiendene?
Jeg tror vi allerede har teaset for at Hobgoblin også vil dukke opp. Jeg slenger kraftige, mektige skurker rett i trynet på ham, og øker ambisjonsnivået helt opp til hvem som er den største trusselen.
Kjernen er en trussel mot Hell’s Kitchen som bokstavelig talt kommer til å undergrave deler av infrastrukturen. Det begynner med at enkelte mennesker forsvinner fra gatene. Det er ikke på Matts radar til å begynne med. Fordi han lever et slags dobbeltliv i Hell’s Kitchen på det tidspunktet vi forteller historien, er han litt på siden av det hele. Men han blir påminnet om hvilket ansvar han har, og hva han må fokusere på.
Og etter hvert som han begynner å plukke opp disse individuelle forsvinningene, innser han at det er noe mye farligere for grupper av mennesker og nabolaget som helhet.
(Bildekreditt: Marvel Comics)
Jeg vil igjen berømme redaksjonen, for selv om jeg pitchet historien på det jeg følte var en stor, sprø måte som de opprinnelige rustningshistoriene, «Fall From Grace» og «Tree of Knowledge». De var litt gærne, og jeg sa: «Her er en til.» Den gikk noen forskjellige steder.
Men de hjalp meg med å reorientere historien og bringe den spesifikt tilbake til nabolaget, noe som gjorde den mye rikere, gjorde den mer integrert i hvem han er og de tingene han, vil jeg si, gjenoppdager om seg selv. Og en del av denne gjenoppdagelsen er også min gjenoppdagelse. Du vet, å gå tilbake til dette nabolaget og denne karakteren.
I den forbindelse har jeg hatt sjansen til å se på noen av Netho Diaz’ sider, og de ser helt grusomme og bestialske ut. Hvordan har det vært å jobbe med Netho på denne historien?
Ja, det skal jeg si deg, jeg var ikke kjent med arbeidet hans fra før. JP Meyer er tusjeren på den.
CB Cebulski kontaktet meg om denne historien, ikke i fjor sommer, men sommeren før. Det var en hyggelig samtale, og med en gang satte han meg i kontakt med Devin Lewis. Jeg skrev et utkast på rundt 90 sider, og så gjorde vi noen omskrivninger og så videre.
Jeg ventet faktisk på å få godkjent noen av de omskrivningene av handlingen som var nødvendige på et tidspunkt. Jeg venter på å høre: «Ja, tempoet fungerer.» Men i stedet fikk jeg de seks første sidene fra Netho, inkludert dette helt vanvittige første oppslaget der vi nikker til «Fall From Grace», et tosiders oppslag der vi oppsummerer hele «Fall From Grace». Så jeg åpner e-posten min, og disse seks sidene er der. Og som du sa, de er voldsomme.
Og det har vært en fryd å jobbe med ham. God kommunikasjon. Jeg trodde jeg skulle gå tilbake og gjøre det som et manus, du vet, panel én, manus, dialog og så videre. I stedet bestemte vi oss for at old school fungerer for old school, så de ga plottet til Netho, og hans historiefortelling er for meg det mest imponerende.
Jeg er ganske god til å fortelle historier. Jeg ser bildene for meg, og så følger jeg handlingen i et visst tempo. Men han åpner ting og tar kreative fortellervalg som bare overleverer på enkelte steder. Det er det som imponerer meg mer enn de enkelte elementene.
Jeg tror jeg alltid har vært heldig med Daredevil-tegnerne jeg har jobbet med. Og jeg plasserer ham midt i den flaks-sonen for meg.
(Bildekreditt: Marvel Comics)
Nå som du er tilbake i folden, er det flere Daredevil-historier du kunne tenke deg å ta fatt på? Eller andre Marvel-figurer du kunne tenke deg å skrive?
Det er selvsagt opp til Marvel. Så Marvel, dere lytter, sett i gang! [ler]
Dette har vært et privilegium, ikke sant? Det har vært uventet spennende å få lov til å gjøre dette. Det var ikke noe jeg lengtet etter. Det var ikke noe jeg forventet.
Omstendighetene rundt Daredevil-avgangen min for mange år siden var ikke elegante, men jeg så aldri tilbake og sa: «Å, ve meg, vi hadde flere historier å fortelle.» Vi var ikke ferdige med historien vi fortalte. Vi hadde planer om spin-off-bøker og andre ting som vi aldri fikk gjort.
Så det er aspekter ved det som jeg gjerne skulle gått tilbake til og kanskje utforsket. Og denne rustningen, nå som jeg har omfavnet begrepet rustning – i årevis ville jeg ikke kalle det rustning – det er andre ting å spille ut i denne sonen.
Og du vet, når det gjelder karakterene i randsonen, er det en karakter som heter Terror, Inc. som alltid har stått mitt hjerte nær. Han var en slags leiesoldat som aldri solgte særlig godt, men jeg blir alltid spurt om ham på messer og sånt, så jeg tror det hadde vært gøy å vende tilbake til ham.
Men jeg vil fokusere på å fullføre Daredevil: Black Armor akkurat nå, siden vi fortsatt har litt igjen.
Hva mer vil du si til fansen om Daredevil: Black Armor?
Du vet, jeg har beundret Daredevil-arbeidet som har kommet ut opp gjennom årene, spesielt den siste serien til Chip Zdarsky og Marco Checchetto, som jeg synes er ekstraordinær historiefortelling. Men jeg synes det er noe litt voldsomt, voldsomt og annerledes med dette.
Jeg skal ikke prøve å sammenligne den på den måten, men jeg synes det er en veldig dynamisk driv i denne historien som du kan se med en gang fra omslagene og det visuelle, følelsen av kostymet.
Og jeg synes det er en flott utforskning av Matt og hans identiteter, og hans tanker om sine to sider som borgerverner og advokat, som virkelig kommer til syne, og jeg synes det er gøy å finne ut nye ting.
Jeg gjør små tilbakeblikk på Daredevil-historien min, som en replikk her, et lite nikk der, som folk som har likt det jeg har gjort før, sikkert vil like. Men det handler egentlig om hvor vi er nå, og jeg synes dette er noe av det beste jeg har gjort i Daredevil.
Les om de beste Daredevil-historiene gjennom tidene.